For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kirkens unnskyld erstatter ikke syndsbekjennelsen
Fortiden kan en ikke forandre, men en kan endre hvordan en forholder seg til den. Også der urett ligger i fortiden, gjør virkningene av den seg ofte gjeldende i nåtiden – i form av urettferdige strukturer, nedarvede traumer og skamfølelse.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Blant de tema som Den norske kirke satte på dagsorden under Arendalsuka var «Kirkens unnskyld». Med utgangspunkt i dette hevder Andreas Masvie at Den norske kirke har blitt så opptatt av å be om unnskyldning for fortidens synder, at den helt har glemt behovet for personlig bekjennelse og omvendelse. Etter min skjønn er dette en analyse som treffer dårlig.
Jeg er glad for at Masvie, selv om han er kritisk, aksepterer det berettigede ved unnskyldninger på vegne av institusjoner. I de siste tiårene har vi i vårt land sett flere eksempler på slike offentlige unnskyldninger fra offentlige myndigheter, noen av dem framført av vår nylig avdøde konge. At kirker også kan be om unnskyldning, er heller ikke Den norske kirke alene om, verken i Norge eller i et internasjonalt perspektiv. Et ferskt eksempel er pave Leo som i encyklikaen Magnifica Humanitas ber om tilgivelse for at det tok så lang tid for Den katolske kirke å ta avstand fra slaveriet.
For Den norske kirkes del er det først og fremst ved to anledninger at ledende organer eksplisitt har uttrykt en unnskyldning, nemlig overfor taterne/romanifolket i 1998/2000 og overfor skeive i 2025. Den norske kirke har også tatt oppgjør med tidligere praksiser uten at det er blitt formulert som en unnskyldning, slik som når det gjelder kirkens medvirkning i fornorskningspolitikken overfor samer, kvener og skogfinner eller når det gjelder kirkens andel i antisemittisme og antijudaisme.
I Masvies fremstilling får en inntrykk av at kirken i slike tilfeller sier unnskyld på vegne av andre enn seg selv. Det er ikke tilfellet. I de tilfeller kirken har sagt unnskyld, er for forhold kirken som institusjon har vært ansvarlig for. Og det er heller ikke snakk om lettvinte unnskyldninger der en toer sine hender, men grundige prosesser basert på dokumentasjon og kunnskap om historiske og faktiske forhold, vilje til å ta ansvar og til å søke gjenopprettelse og forsoning. Å kalle slike prosesser for «byråkratisering av synd», er en merkelig karakteristikk.
Institusjonelle unnskyldninger handler ikke om å si unnskyld på vegne av personer i fortiden, men om å erkjenne et institusjonelt ansvar for urett som er begått. For institusjoner har en kontinuitet selv om personene skifter. Fortiden kan en ikke forandre, men en kan endre hvordan en forholder seg til den. Også der urett ligger i fortiden, gjør virkningene av den seg ofte gjeldende i nåtiden – i form av urettferdige strukturer, nedarvede traumer og skamfølelse. Selv om ikke institusjonelle unnskyldninger kan endre fortiden, kan de likevel ha stor betydning for mennesker i nåtiden som kan får hjelp til å plassere skammen der den egentlig hører hjemme.
En unnskyldning kan aldri være noe krav om å bli tilgitt, men kan være et ledd i en lengre forsoningsprosess. En institusjonell unnskyldning er heller ikke troverdig hvis den ikke følges opp av konkrete handlinger for å bøte på følger av uretten. Når kirken for eksempel bidro til fornorskningspolitikken overfor samene, har den også et særlig ansvar for å styrke samisk kirkeliv og samers stilling generelt.
Institusjonelle unnskyldninger handler heller ikke bare om det andre har gjort, men i mange tilfeller også om forhold nålevende personer har vært involvert i. Dette gjelder ikke minst Den norske kirkes unnskyldning til skeive, som gjelder forhold i relativt nær fortid, og hvor mange, –inkludert meg selv – har kunne legge sin personlige unnskyldning inn i den kollektive.
Den grunnleggende kristne praksis som kollektive unnskyldninger springer ut av, er likevel den individuelle syndsbekjennelse. Tvert imot det Masvie forsøker å gi et inntrykk av, er dette helt grunnleggende også i Den norske kirke. Selv om en diskuterte både syndsbekjennelsens plassering i gudstjenesten og hvordan den best kan formuleres, har dens plass som fast ledd i gudstjenesten aldri vært omstridt. Hver søndag deltar tusenvis av mennesker i felles bekjennelse av synd og tilkortkommenhet, og de får høre evangeliets frigjørende budskap om tilgivelse og nytt liv.
En kristen forståelse av mennesket som en synder har ofte blitt kritisert for å være for pessimistisk. I vår tid erfarer vi vel heller at det kan kalles et realistisk menneskesyn. Som mennesker rommer vi både godt og ondt. Og vi kan ikke kjempe mot det onde i verden dersom vi ikke også er villig til å ta et oppgjør med synden i vårt eget liv. Det gjelder både urett jeg selv er delaktig i, men også urett som er begått av fellesskap eller institusjoner jeg selv er en del av.
