Stargate er en uhyre pessimistisk film om det moderne forskjells-Norge

Noen ganger blir jeg forbauset over anmeldere. For meg, som Minerva-kritiker, er det et åpenbart oppdrag å se på hva filmen vil med samfunnet, og å kommentere dette, gjerne kritisk. For å være en slags mellommann mellom filmen og samfunnet – ved å undersøke det temaet filmen vil reise, eller debatten den ønsker å skape, og gjerne bli en del av denne debatten.

Jeg lærte en gang at anmeldelser er en del av meningsjournalistikken. Men inntrykket mitt er at mange anmeldere er redde for å ha meninger. Ikke om de estetiske kvalitetene. Eller om fortellingen. Eller om skuespillerne. Men om de ideologiske, verdimessige eller politiske aspektene – og særlig for å ha meninger som gjør dem selv til en del av debatten. Konsekvensen er ikke bare at anmeldelser ofte er dørgende kjedelig lesning, men også at den eventuelle politiske kraften som finnes i filmene, sjeldnere blir løftet inn i den offentlige debatten.

Stargate er et eksempel på fenomenet. Ingvild H. Rishøis julefortelling utkom i 2021. Nå kommer filmen, der Rishøi har skrevet manus sammen med regissør Ida Sagmo Tvedte. Er filmen politisk? Ja, helt klart, svært politisk; den går rett i beinmargen på et tema som gjør vondt, nemlig hvordan sårbare barn i dysfunksjonelle og fattige familier egentlig har det, og om de får hjelp fra omgivelsene sine, det være seg fra lærere, naboer eller andre foreldre som bryr seg, eller om de blir overlatt til seg selv, til lidelsen og fortapelsen.