For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Alle veier fører til Putin
I sin nye bok kommer Luke Harding med et spørsmål som er vanskelig å styre unna: «Hvis Trump virkelig var en russisk agent, hva ville han egentlig ha gjort annerledes?»
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Ingen kan laste Trump og administrasjonen hans for passivitet. Hyperaktiviteten setter enhver kommentator i knipe. Det som skrives den ene dagen kan lynraskt gå ut på dato, fordi skriveriene den neste dagen innhentes av noe enda verre og mer radikalt.
Teksten som følger, er et bokessay der jeg drøfter Luke Hardings siste bok Betrayal — Trump, Putin and The New Age of Conquest. Hardings grunnfortelling handler om trumpismen og europeiske høyrepopulisters fraternisering med Russland, og om hvordan den liberale verdensordenen er i ferd med å bli erstattet av en ny rovdyrorden der makt gir rett.
Over helgen har Hardings bok fått forsterket aktualitet. Det bør ikke være tvil lenger. Trump har inngått en deal med Putin om import av russisk diesel. Han åpner for å løfte andre sanksjoner. I tillegg retter han igjen skytset mot Zelenskyj, som ifølge ham bør avsettes. Zelenskyj er den som er vrang i fredsforhandlinger, mens Putin, altså overgriperen, ønsker fred. Noen republikanske senatorer har protestert, men gjerne de samme som med jevne mellomrom har hatt mot til å motsi Trump. Foreløpig ser vi ingen tegn til massiv faneflukt.
I The Atlantic oppsummerer David Frum helgen på følgende vis: «For det krigsherjede Ukraina er avtalen det mest opprørende og hjerteløse Trump-forræderiet til nå. For Trumps venner gir avtalen korrupsjonsmuligheter i milliardklassen. Og for dem som prøver å forstå Trumps presidentperiode, er avtalen enda et bevis på anklagen Nancy Pelosi slengte i ansiktet på Trump i 2019: «Med deg fører alle veier til Putin.»»
Boka til Harding kan leses som opptakten. Helgens begivenheter gir fullstendig mening når man leser den.
Luke Harding er en britisk krigskorrespondent og forfatter som har skrevet for The Guardian i flere tiår. Han var Moskva-korrespondent fra 2007 til 2011 og ble nektet innreise til Russland i 2011. Han har skrevet bøker om russisk innflytelse og overvåking, blant dem «Mafia State» om Putin og Russland, og den omstridte «Collusion» om Trump og Russland. Harding er i de senere årene mest kjent for sine reportasjer fra Ukraina.
I sin siste bok, Betrayal — Trump, Putin and the New Age of Conquest, følger han sporet fra Collusion: USA har under Trump byttet side i krigen i Ukraina. Harding holder lite tilbake i sine beskrivelser: Trump som en «Russian asset», diktatormisunnelse, grådighet, kollektiv moralsk kollaps i det republikanske partiet, ideologisk medløperi, og mer kontroversielt, kompromat.
I flommen av postfaktuelt vanvidd som strømmer ut fra Det hvite hus, har vi lett for å glemme detaljene. Harding minner oss om situasjoner som isolert sett er ekstremt oppsiktsvekkende, men som drukner i det hyperbole sirkuset i Washington.
Bakholdsangrepet
Signalene fra den nye Trump-administrasjonen var fra første stund illevarslende for ukrainerne. I FN, en måned inn i perioden, hadde amerikanerne innvendinger mot en europeisk resolusjon der Russland ble kraftig fordømt. De fremmet et motforslag der ord som «krig» og «aggresjon» var fjernet, som en avskygning av russiske eufemismer (spesialoperasjon). Ifølge Harding var det ingenting i amerikanernes resolusjon som antydet hvem overgriperen var. Harding skriver at det bak kulissene foregikk en amerikansk bøllekampanje, der de som ikke samtykket ble truet med ubehagelige konsekvenser. Likevel var det den europeiske resolusjonen som gikk gjennom. 93 land stemte for, 65 avholdt seg fra å stemme, atten stemte mot, blant dem Russland, Nord-Korea, Belarus, Kuba, Sudan … og USA. Nye tider var på gang.
Harding oppfatter den famøse pressekonferansen med Zelenskyj, Trump og Vance få dager etter FN-episoden, som et historisk jordskjelv. Det er her det virkelig gikk opp for verden at noe dramatisk har skjedd med USA. Det er fremdeles rystende lesing. Seansen var ifølge Harding et realityshow ment for mediene. Formålet var å ydmyke Zelenskyj, «og på toppen av det hele, kan man si, å gjøre mannen i Kreml en tjeneste».
Standarden ble satt av høyreradikale Brian Glenn, som påpekte at Zelenskyj ikke gikk i dress. Var ikke det en fornærmelse? Bidens «chestpounding» hadde ikke virket, vi vil ha ekte diplomati, bjeffet Vance. Zelenskyj bemerket at forhandlingene strandet fordi Putin ikke er til å stole på. Hva slags diplomati mener du? Zelenskyj viste frem bilder fra fronten. Det falt ikke i god jord. Deretter sprang Vance bomben: Du er respektløs, hvem tror du du er som kan komme hit og belære oss foran kameraene? Har du noensinne sagt takk!!!??» «Ikke fortell oss hva vi skal føle», brøt Trump inn, «du setter deg selv i en dårlig posisjon.» Vi spiller ikke kort, sa Zelenskyj. Pressekorpset holdt pusten, dette kom til å bli historie.
Trump kvitterte ut seansen med en rant om at Putin hadde ofret mye, og til alt overmål måtte lide seg gjennom «the witch hunt», plantet av Demokratene som hadde prøvd å koble Russland til Trumps valgseier.
Den planlagte middagen var avlyst.
Russerne var strålende fornøyd. «Den obsternasige grisen fikk velfortjent juling i Det hvite hus», mente Dmitrij Medvedev. Utenriksminister Lavrov hyllet Trump som en common sense-pragmatiker.
Republikanske politikere som tidligere hadde vært solide støttespillere for Ukraina, fjernet poster på sosiale medier som kunne tyde på det. Lindsey Graham, en «venn» av Ukraina, utbrøt foran kameraene at han aldri før hadde vært så stolt over Trump og Vance. Zelenskyj hadde vært respektløs og burde gå av som president, mente han. Steven Witkoff var også sjokkert. «Og vi som har vært så snille med dem», sa han til Tucker Carlson.
«Forvandlingen av det republikanske partiet fra Reagan-hauker til selvgode og hule Putin-sympatisører var komplett», skriver Harding. Reagan ville snudd seg i graven. Trump-administrasjonen og republikanerne brøt fullstendig med den amerikanske eksepsjonalismen, med «byen på fjellet». USA som forbilde for verden, grunnlagt på frihet og med et ansvar for å spre demokrati og stå solidarisk med sine allierte. Nå legger administrasjonen snarere til rette for en overgang til tidligere tiders internasjonale lovløshet og appellerer og tiltrekker seg stadig flere selvproklamerte «realister»: Det er makta som rår, særlig den sterkestes. Idealer, internasjonale institusjoner og forbilder er lite annet enn naiv og forstyrrende glasur på enhver nasjons egeninteresse.
Fakta på bakken
Paradoksalt nok (eller kanskje ikke?) faller amerikansk makt som en stein. Forestillingene til Vance, Trump og Hegseth om amerikansk alenegang og macho-brutalitet har ført til et massivt fall i tillit i land USA er helt avhengige av. Inntrykket av et land på vei mot å bli en «rogue state» fester seg, mens Trump søker allianser med diktatorer, bandittstater og autoritære krefter.
Harding mener at Trump ikke eier demokratisk magefølelse. Han bryr seg rett og slett ikke, heller ikke om menneskelivene som går tapt i Ukraina. Alt koker ned til hevn, nag og grådighet. De fleste republikanerne har opportunt underkastet seg denne dramatiske og katastrofale transformasjonen. Den nye partilinja ble dominert av en fortelling som sier at krigen langt på vei var Bidens feil – den ville aldri ha skjedd med Trump som president.
Fakta på bakken tilsier noe helt annet. Putin akselererte krigen ganske umiddelbart etter seansen i Det hvite hus, mener Harding. Det kunne han gjøre i visshet om at Washington ville gjøre lite eller ingenting. Tvert imot. Etter møtet med Zelenskyj trakk Trump tilbake etterretning som hadde hjulpet ukrainerne. Det ble også slutt på direkte våpenleveranser. Zelenskyj skulle presses til forhandlingsbordet, og der lå Russlands maksimalistiske krav. I Putins øyne, mener Harding, var Trump nå blitt veien til seier, en solid redningsplanke fra den fastlåste situasjonen på slagmarken. Trumps sympatier og antipatier var i det åpne. Ukraina skulle aldri ha startet krigen, ble tonen.
Harding skriver også utfyllende om Grønland. Heller ikke her er han beskjeden. Trump og republikanernes aggressive adferd handler igjen om grådighet og autoritære instinkter. Fremgangsmåten og retorikken er et speilbilde av Putins imperialistiske darwinisme: Det som er «vårt» kan tas med makt og vi trenger ingen annen begrunnelse enn at vi er sterke. Makt gir rett. Boka til Harding kom ut før USA og Danmark kom frem til en avtale. I kommentariatet er det ulike oppfatninger om den. Danmark har alltid hatt en raus basepolitikk overfor USA. Noen hevder at alle truslene fra Trump var ment som forhandlingsutspill typisk ham. Det ville i så fall være underlig.
Trump sendte Nato inn i en av dens dypeste kriser på flere år, for en avtale som i hovedsak var på plass allerede. Til slutt trakk Trump seg tilbake og droppet både maktbruk og tollsanksjoner, men solgte det som en seier. Presset drev samtidig Grønland nærmere Danmark, og fikk Europas ledere til å samle seg om statsminister Frederiksen.
«Trumps uforutsigbare utenrikspolitikk – selvutnevnt verdensfredskonge den ene dagen, krigsagitator den andre – har skapt nye muligheter for Kina og Russland», skriver Harding. Nå kan de posisjonere seg som voktere av en ny verdensorden, som vil være mer stabil og forutsigbar, og mindre hyklersk. Kina har fått fornyet tro på at Taiwan kan erobres. Nå sist luftet Trump tanken om å selge våpen til Kina.
Mellom instinkter og ideologi
Ifølge Harding nærer Trump beundring for Putin av personlige og ganske banale årsaker (muligens også kompromat, men det kommer vi tilbake til). I Putin ser Trump en mann som gjør akkurat som han vil, som blir beundret av sine undersåtter og som fritt og nådeløst kan straffe sine fiender. I tillegg er den russiske diktatoren en av verdens rikeste menn. Harding kaller det diktatormisunnelse.
Igjen er denne beundringen sammenfallende med de mer ideologiske føringene som ligger til grunn for høyreradikal russofili. «De betrakter Russland som et ideal for et hvitt kristennasjonalistisk samfunn», skriver Harding. Et sted for tradisjonelle familieverdier, som antitesen av grupper ytre høyre hater: liberale, feminister, homofile, trans og de gudløse. «Hvis det forrige århundrets skisma sto mellom kommunisme og kapitalisme, står den nye konfliktlinjen mellom woke og anti-woke». Putin har med fullt overlegg og strategisk kløkt kastet seg inn i den amerikanske kulturkrigen. Han kritiserer Vestens besettelse av rase, trans og kanselleringskultur (!) og «omvendt rasisme». Den amerikanske og deler av den europeiske høyresiden spiller på lag, mot sin egen befolkning, og langer samtidig ut mot liberale europeiske demokratier. Harding påpeker at trusselen mot demokratiene under den kalde krigen kom fra et helt annet og fremmed politisk system. I dag har det fremmede politiske systemet dype forgreninger inn i den politiske makten i Vesten.
Absurd teater i Ukraina
I november 2025 var det duket for forhandlinger med ukrainerne i Kyiv. Amerikanerne hadde med seg en liste på 28 punkter. Kravene var brutale og speilet det som helt siden Russland mislyktes å okkupere hele Ukraina, hadde vært deres «maksimalistiske» krav. Russland skulle på sin side love å være snille gutter. Mens ukrainerne de facto skulle straffes, skulle russerne belønnes. Sanksjoner skulle løftes og Russland reintegreres i den internasjonale økonomien. Punkt tyve i listen erklærte at nazi-ideologi måtte forbys i Ukraina. Religiøst og språklig mangfold måtte gjenopprettes.
Alt var rene talepunkter i den russiske propagandaen.
Russerne skulle også gis amnesti for krigsforbrytelser. De såkalte «fryste midlene», altså russiske oligarkpenger som er holdt tilbake i Vesten, 3000 milliarder kroner, skulle frigis. Pengene skulle fordeles mellom ulike amerikanskstyrte investeringsfond i Russland og Ukraina. Avkastningen i Ukraina skulle USA beholde halvparten av, blant annet for å betale for alle våpnene Biden hadde «gitt» dem. Trump-administrasjonen hadde til hensikt å tjene penger på bekostning av Ukraina, i en fredsplan som ifølge Harding var lite annet enn «a great-power business prospectus.» Og der er vi nok inne i et av kjerneområdene for hele Maga-komplekset.
Sjefsforhandler Dan Driscoll sukret pillen: USA ville hjelpe ukrainerne med å forsvare seg mot eventuelle russiske forsøk på å bryte avtalen. Men disse forsikringene var løse, og ukrainerne (og vi alle) hadde erfart at pliktoppfyllelse ikke var Trump-administrasjonens sterkeste side.
Harding var selv til stede på ambassademottagelsen i etterkant. Der overvar han det han kaller en sykofantisk tale fra chargé d’affaires Julie Davis: «I dag har vi overvært en på alle måter bemerkelsesverdig fortgang i internasjonalt diplomati, som jeg aldri har sett maken til i min karriere.» Hun kalte det Trumps visjon for fred. De andre fremmøtte lurte på den andre siden på hvorfor punktene ikke inneholdt noen russiske innrømmelser.
Marco Rubio skulle som vanlig få rollen som den snille politimannen. Forslaget var ikke seriøst ment, kun et utspill basert på russernes ønskeliste. For da vet vi jo hvor vi står, påsto han. Få trodde på ham. Vi skulle gjerne visst hvem bakmennene er, sa den polske statsministeren Donald Tusk. I virkeligheten ble listen skrevet ned av det ifølge Harding grovt inkompetente radarparet Steven Witkoff og Jared Kushner, Trumps svigersønn, under diktat fra Kirill Dmitrijev, en russisk forretningsmann og Kreml-utsending. Han leder Russlands største formuesfond. Han er satt på sanksjonslister, men fungerer likevel som Moskvas uformelle kanal til Trump-administrasjonen.
Harding skriver utfyllende om den videre prosessen, om hvordan noen av punktene ble revidert etter europeisk press og om hvordan Nato-sjef Mark Rutte serverte en «master class of boot licking». Uansett var prosjektet dødfødt. Ukrainerne kunne ikke godta planen, for sin egen overlevelses skyld, og fra russisk hold var det ingen som egentlig hadde tro på den heller, enn si vilje til fred.
I alt kaoset er det likevel noe som utpeker seg, nemlig grådighet og korrupsjon. Det er på mange måter den russiske oligarkmodellen som utpensler seg. Radarparet Steven Witkoff og Jared Kushner kommer alltid hjem med lukrative forretninger, for Trump, dem selv, men sjelden for USA som nasjon. Det har nylig blitt kjent at Kushner innimellom fredsforhandlinger har beriket seg på israelsk krigsmateriell. Follow the money, er det Harding egentlig sier. Det samme sier Anne Applebaum i boken «Autocracy, Inc.: The Dictators Who Want to Rule the World». Les den også.
Trump i lomma på FSB?
Harding har lenge filt på og fremmet teoriene om at Putin sitter på kompromat mot Trump. Etter at den famøse Steele-rapporten, der påstanden var at det skulle finnes en kompromitterende film i russiske hender av Trump og prostituerte på et hotell i Moskva, ble forkastet som lite troverdig, har lignende påstander, altså om at Putin «har noe» på Trump, blitt avvist som konspirasjonsteorier.
Harding har en annen inngang til det. Han bruker sannsynlighetsmetoden. Det er dokumentert at etterretningstjenester i kommunistlandene spionerte på Trump allerede i 1977. Den gang var det Tsjekkoslovakias «KGB», StB, i samarbeide med ekte KGB, som overvåket ham, fordi han hadde giftet seg med en tsjekkisk kvinne, Ivanka. Faren til Ivanka var en kjent angiver. Selv om lite kom ut av denne tidlige fasen, hadde KGB allerede da fattet interesse.
KGB var særlig nysgjerrig på at Trump også den gang hadde luftet tanken om en politisk karriere. I 1984 hadde Trump befestet seg som en eiendomsmagnat. Det forsterket interessen hos KGB. De var også inne i den fasen hvor rekruttering av amerikanere var på høyden. Fremgangsmåten var nesten alltid kompromat, altså å finne opplysninger som kunne brukes som pressmidler, noen ganger også å rigge til fristelser. Interessant nok hadde KGB egne instrukser, en slags manual for sårbare personligheter som lettere enn andre kunne manipuleres og jages inn i et hjørne. For eksempel personlighetstrekk som «hovmod, arroganse, egoisme, ambisjoner og forfengelighet.» I så fall hadde de funnet en god kandidat i Trump.
I 1986 dukket Yuri Dubinin opp i Trump Tower i New York. Han skulle snart bli Sovjetunionens ambassadør i USA. Der inviterte han Trump til Moskva. Året etter var Ivanka og Trump på rundreise i Sovjetunionen, betalt av det KGB-påkoblede reisebyrået Intourist. Slik Harding ser det, er det utenkelig at ikke hotellrommet deres på Hotel National i Moskva var overvåket. Alle rom på National ble det. Men dette var ifølge Harding bare begynnelsen.
Denne mistanken får mer kjøtt på beina etter Sovjetunionens kollaps. Trump besøker Moskva flere ganger. Han prøver seg på diverse forretninger der, uten særlig hell. Bedre går det i New York, der han skaffer mange russiske oligarker luksusleiligheter på Manhattan. Russiske penger forhindret flere ganger Trump fra å komme i alvorlig økonomisk trøbbel.
Der det virkelig topper seg, og som også er basis for Steele-rapporten, var under Miss Universe-konkurransen i Moskva i 2013. Trump bodde på Ritz Carlton. Der skal han altså ha moret seg ganske frilynt med prostituerte, filmet og dokumentert av FSB (KGBs arvtager). Trump har selvsagt nektet. Likevel har Senatets etterretningskomité konkludert med at mange av rommene på Ritz-Carlton var videoovervåket. Hotellet hadde en egen FSB-agent og de hadde egne prostituerte. Ingen som kjenner til KGB og FSB blir overrasket over de funnene. Harding konkluderer klokt nok ikke, men levner liten tvil om at Trump har en stor «mappe» hos FSB. Putin vil ha lest denne mappa. Trump vet at Putin vet. Spørsmålet er altså hva han vet at Putin vet.
«Vi kan jo ikke vite om Trump ble filmet mens han lå på senga og leste Anna Karenina», sier Harding i en podcast med Alastair Campbell. Mistanken, berettiget eller ei, blir ikke mindre hvis man ser på Trumps forhold til Russland i dag, skriver Harding, som her gjemmer seg litt bak andre kritikere. Harding går lenger enn å kalle det et svik, han kaller det forræderi. «Hvis Trump virkelig var en russisk agent, hva ville han egentlig ha gjort annerledes?».
Trojanske hester
Under den kalde krigen var KGB svært aktive i Vesten. Ikke bare rekrutterte de spioner, de brukte eller kjøpte også sympatiserende venner på venstresiden til å spre det kommunistiske gospelet og for å spre tvil om Vestens politiske systemer.
Under Putin har oppmerksomheten blitt rettet mot deler av den anti-europeiske, innvandringsfiendtlige og nasjonalistiske høyresiden. Det har gitt avkastning. Harding kaller det for «The Russian Game plan.» Putin har nok forstått at Ukraina ikke kan beseires fullstendig. Han vet også at Europa ikke kan beseires militært. Den gamle KGB-mannen mestrer likevel sine gamle kunster. Taktikken er like smart som den er enkel, nemlig brønnpissingens kunst. Det gjøres enkelt ved å fyre opp under motsetninger, spre tvil, forfallsfortellinger og falske nyheter og generelt distribuere mistro om de liberale demokratienes integritet og hensikter. Putin vet at Vesten er i stand til å implodere innenfra.
Hardings case er britiske UKIP/Reform og særlig den walisiske politikeren Nathan Gill. Han satt i EU-parlamentet for UKIP og Brexit-partiet, og ledet Reform UK i Wales. I 2025 erkjente han å ha tatt imot bestikkelser for å fremme prorussiske synspunkter, særlig i EU-parlamentet. Pengene kom via den prorussiske ukrainske politikeren Oleg Voloshyn. Gill ble dømt til ti års fengsel. Harding mer enn antyder at korrupsjonen stikker enda dypere ned i miljøet. Han tegner et bilde der penger møter ideologi. Igjen peker han på det nasjonalkonservative ideologiske overlappet mellom Kreml og europeiske nasjonalister. Begge parter ønsker å underminere det europeiske fellesskapet. ¨
Ofte vil Kreml-sympatiserende politikere hevde at krigen er forkastelig. Det er alltid et men, ofte et stort men: Vesten har likevel skylden, sanksjonene rammer oss, våpen til Ukraina forlenger krigen, Ukraina er korrupt, de har ikke pressefrihet, de er fascister. Med en fordømmelse i bunnen gis de russiske talepunktene en viss legitimitet. Det doble budskapet er helt bevisst, og appellerer til folk som helst ikke vil tro det verste.
Russiske kontakter og korrupsjonsskandaler har ridd flere radikale høyrepopulistiske partier som en mare, blant dem Nasjonal Samling i Frankrike, AfD i Tyskland og det østerrikske Frihetspartiet FPÖ. Det innebærer selvsagt at sikkerhetstjenestene følger godt med. Det som bekymrer dem mest, er faren for at disse politikerne får tilgang på makt og graderte opplysninger. Partier som selv er under overvåking, vil kunne kontrollere overvåkerne.
I Thüringen har AfD forsøkt å kartlegge kritisk infrastruktur, som forsyningsrutene til Ukraina, anlegg for droneforsvar og lignende. AfD-politikerne Petr Bystron og Maximilian Krah er under etterforskning for å ha mottatt russiske penger. Partiet vil legge ned etterretningstjenester og stanse overvåkningen av høyreekstreme miljøer. Partileder Alice Weidel vil gjenåpne gassledningene til Russland og gjøre Europa avhengig av Moskva på nytt.
Det sier seg selv at stater under kontroll av slike krefter ikke er pålitelige samarbeidspartnere. I Østerrike kontrollerte FPÖ innenriksdepartementet og raidet sin egen sikkerhetstjeneste. Andre vestlige tjenester trakk seg ut for å beskytte kildene sine.
Harding er langt fra den eneste som advarer Europa. USA kan ikke lenger forstås som en garantist for vår egen frihet. Vi må sørge for den selv. Det vil være naivt å forestille seg at tillitten mellom USA og Europa kan trylles frem igjen ved et presidentskifte i USA. Jeg husker ikke hvem som sa det, men poenget var følgende: USA er blitt politisk labilt. Vi kan ikke hvile på en transatlantisk sikkerhetspolitikk som hvert fjerde år er avhengig av noen tusen stemmer i en delstat i rustbeltet.
Det republikanske partiet bærer en stor del av ansvaret
Hardings bok er ikke akkurat en akademisk avhandling. Den er polemisk og hardtslående, noen vil si at hans kompromat-antydninger er på grensen til det konspiratoriske. Forklaringene hans er plausible nok, men noe bevis har vi ikke. Det overordnede narrativet til Harding har denne anmelder få problemer med.
Særlig i sitt møte med trumpismens og putinismens postfaktualitet er Harding god. Der ser vi «uoverstigelige forskjeller, og det på et epistemologisk plan: den ene parten holder seg til virkeligheten, den andre lever i en fiktiv verden.» Løgn er et maktmiddel, ikke et utslag av dumhet, der er Harding klar. Det siste vi skal gjøre er å tro at Trump og Putin er klovner. Han er heller ikke den første som peker på dette som et fellestrekk ved autoritære og totalitære systemer. Det er selvfølgelig ekstra urovekkende at Europa ikke lenger kan stole på det som blir sagt.
Hardings bok kan leses som en studie av personalisme og grådighet, men også av kollektiv moralsk kollaps. Ofte er det slik at autokratier blir til fordi mange nok legger til rette for det, de såkalte «enablers». Det republikanske forræderiet mot ukrainerne var i så måte en typisk snuoperasjon som vi har sett mange ganger tidligere i overganger mellom demokrati og ikke-demokrati. Verdier og prinsipper kastes over bord for kortsiktige gevinster, på grunn av ideologisk grunnstøting eller på grunn av feighet. Republikanerne er blitt fortært, helt frivillig.
Republikanerne har hatt ti år på seg og de har kunnet stanse ham hele veien. Som uegnet, eller som en fare for demokratiet og rikets sikkerhet. I stedet har de enten godtatt løgnene, kapringen av institusjonene og stormingen av Kongressen, eller bare klynket litt i ny og ne. De har banet vei for en ny verdensorden og ført verden ut i kaos, snudd ryggen til sine allierte og blitt Putins apologeter. Dermed er det ikke urimelig å hevde at det er de som bærer det egentlige ansvaret.
