Naivitet og hybris, og utslettelse

Victor Davis Hanson har lenge utmerket seg som en vår tids fremste militærhistorikere. Hans spesialfelt er i utgangspunktet den klassiske antikken, og for mange står han som en av de fremste autoritetene på Peloponneskrigen. Han har med årene skrevet variert om epoker og hendelser i vestlig krigføring, inkludert krigen i Afghanistan og Irak-krigen. Det som nok står som hans mest fremstående verk er Carnage and Culture fra 2001. I boken fremlegger Hanson hypotesen om at Vestens i all hovedsak suksessrike krigføring til alle tider skyldes kultur. Der går han i rette med historikere som Jared Diamonds deterministiske syn på geografiens rolle i samfunnsutviklingen. Hanson mener dette blir for snevert, og at årsakene er mer innfløkte enn som så; geografi er en viktig faktor, men kun en av flere. Andre viktige faktorer er diverse naturfenomener, politiske omstendigheter, enkeltpersoner og tilfeldigheter. Vestens militære grunnlag er basert på privat eiendom, konstitusjonelt styresett og kapitalisme, som i ulik grad har gitt seg utslag i individuelle initiativer, teknologisk innovasjon, og ytringsfrihet, en borgerlig militarisme som bemerkelsesverdig ofte har vist seg uslåelig på slagmarken. Et grunnlag som kan spores helt tilbake til antikkens Hellas.

Hanson har i årevis vært en markant stemme i USAs intellektuelle landskap. På grunn av meningene sine, ikke minst at han støttet invasjonene av Afghanistan og Irak under Bush-administrasjonen, er han blitt plassert i den neokonservative leiren, og han har heller ikke fornektet denne plasseringen. I senere år er han blitt upopulær blant neokonservative meningsfeller, og i det hele tatt blitt en langt mer kontroversiell figur på grunn av sin uforbeholdne støtte til Donald Trump (mange mener også at hele MAGA-bevegelsen under Trump har ødelagt den neokonservative innflytelsen i amerikansk politikk). I 2019 kom han ut med boken The Case for Trump i et helhjertet forsøk på å få ham gjenvalgt året etter. Kort sagt er Trumps nasjonalkonservative plan og realpolitiske tilnærming nødvendige løsninger på USAs problemer, ifølge Hanson.

I boken The End of Everything: How Wars Descend into Annihilation (2024) tar han for seg fire kriger som alle ledet til tilintetgjørelse av en sivilisasjon. I kronologisk rekkefølge beskriver han Alexander den stores knusende seier over Theben (335 fvt.); Romas planmessige ødeleggelse av Karthago (146 fvt.); Det osmanske rikets bristeferdige erobring av Konstantinopel (1453); og spanjolenes sensasjonelle utslettelse av aztekernes hovedstad Tenochtitlán (1521). Hansons definisjon på en sivilisasjons utslettelse er ikke noe som skjer gradvis over tid, men en omveltning der en sivilisasjons regjering og infrastruktur blir rasert, mesteparten av folket går tapt, kulturen blir avglemt, og dets geografiske område forlatt eller overtatt av andre, alt som følge av «abrupt wartime destruction». Slike utslettelser vil nødvendigvis forandre livet til millioner og innlede en ny æra for andre folk, ofte ikke tydelig før langt senere. Hansons mening med boken er at slike fenomener er like aktuelle i dag: «the more things change technologically, the more human nature stays the same.»