The case for Hillary Rodham Clinton

La meg starte med en liten innrømmelse: Jeg har alltid likt Hillary Clinton. For meg utstråler hun tillit. Joda, epostsaken er både dårlig vurdert og håndtert (mer om den og andre laster senere i teksten), men den rokker ikke ved min fundamentale tillit til Clintons vurderinger som Commander in chief, regjeringssjef og statsoverhode.

Innrømmelse nummer 2: Jeg har aldri skjønt det sterke Hillary-hatet som konservative amerikanere i frimodige former uttrykker. Hun har i kraft av sin person blitt det ultimate symbol på hva (den uopplyste) høyresiden i USA misliker, og eksemplene på dette er både mange og usaklige.

La meg starte med journalisten Edward Kleins bok om henne (2005) med den megetsigende tittelen: ”The truth about Hillary: What She Knew, When She Knew It, and How Far She'll Go to Become President”. Boken er, til tross for sine begrensede kvaliteter og omfavnelse av konspirasjonsteorier, å anse som ganske representativ for det sterke hatet mot Demokratenes presidentkandidat. En interessant observasjon er at den reaksjonære høyresiden nå også har skaffet seg gode allierte på venstresiden i sin forakt. Denne pussige tilnærmingen, oppsummert i en VG-kronikk av kollega Bård Larsen, artikuleres ofte på følgende måte: ”Trump er kanskje ille, men Hillary er like ille, eller sågar farligere enn Trump”.