Oslo ble kulisse for et maskespill om Ukraina

Dette er ikke en kritikk mot at møter fant sted. Men Oslo-møtets pretekst var at president Trump åpent tok parti for Putin mot Ukraina. Trumps golfvenn og forretningsforbindelse, Steve Witkoff er en mann uten diplomatisk erfaring og dertil fristilt fra USAs eget utenriksdepartement og diplomati. Det viser forfallet i den amerikanske beslutningsstruktur under den nåværende presidenten. 

Når Zelenskyj forståelig nok prøver å få noen ord med Witkoff under dennes reise til Putin, viser det samtidig hvor lite Ukrainas interesser tillegges. Witkoff hadde ingen andre forslag i møtet med den russiske diktator enn de som ble overlevert fra Trump.

«Vi kan Russland»

NRKs kommentatorer (de er ikke alene, men vi burde forvente bedre) ser ut til å lære svært langsomt. Etter snart fem års krig refereres det i optimistiske toner om at et diplomatisk spor er åpnet, der Norges verdenskjente fredsdiplomati igjen får virke. 

Det skal ganske lite til for at den norske selvovervurdering våkner til live: «Vi kan Russland», uttaler en opprømt Støre til NRK. I samme gate uttaler Kåre Aas at valget av Oslo (som mellomlanding) er en kjempeseier for norsk diplomati. Og da skal det lite til før resultatene overdrives, ja nærmest fantaseres frem som når NRKs Gro Holm 22.10 forteller lytterne at Oslo-møtet mellom Zelenskyj og Witkoff skal ha reparert forholdet til Trump, og at konflikten (som NRK som ofte liker å kalle angrepskrigen) nå er kommet inn på et diplomatisk spor.

Forslaget som skal være sendt med Witkoff fra Oslo, er et trepartsmøte mellom Putin, Trump og Zelenskyj. Det har vært tilbudt før fra ukrainsk side for å vise vilje til å spille med på Trumps ulike forslag. Det gjelder også ideen om energivåpenhvile, men som Trump åpenbart mente at det ensidig skal være Ukrainas ansvar. Trump har ikke hatt en eneste kritisk kommentar til at Russland bomber ufortrødent videre kraftverk, sivil infrastruktur og boliger i det landet som er overfalt.

Et trepartsmøte med Putin vil aldri finne sted, derfor har det også vært risikofritt for Zelenskyj å tilby det for å vise Trump forhandlingsvilje. Putin vil aldri anerkjenne Zelenskyj som en likestilt representant, og ikke for en stat han mener ikke burde eksistere. For Putin å bli fotografert med det som i russisk propaganda i årevis har vært omtalt som lederen for et neo-nazistisk regime, er utenkelig. Nå kan han i tillegg bruke Trumps argumenter da denne nylig prøvde å delegitimere Zelenskyj som president.

Svekket USA

Trump har svekket USA ved et ugjennomtenkt angrep på Iran som ga verden oljekrise, ved uttømming av egne våpenlagre og til slutt ved å unnta Russland fra oljesanksjonene slik at dets krigskasse igjen kan fylles med fremmed valuta. Trump har kommet Putin til unnsetning på et tidspunkt krigen gikk dårlig for ham, for å kompensere for oljekrisen han selv har utøst. I sin skamløshet beskylder Trump Ukraina for pumpeprisene som plager hans velgere opp til midtveisvalget. Dermed skal Ukraina presses til kapitulasjon eller en midlertidig fred som legger grunnlag for senere angrep.

Etter av fire års vag fredsretorikk har Russland ikke firt en millimeter på sine maksimalistiske krav. Også det norske kommentariatet tror det gjelder hvor mye territorium Ukraina må avstå. Selv et rest-Ukraina som søker seg mot vesten og oppnår velstand gjennom demokratisk og økonomisk utvikling vil være en trussel for Putin han ikke kan leve med.

Trump er i russernes øyne i ferd med å bli det ferskeste og største eksempel på at overfor vestlige demokratier er det bare å stå fast, før eller senere vil de tigge om å få overgi seg. Kreml har likevel interesse i å hjelpe Trump i å innbille amerikansk opinion om det føres reelle fredsforhandlinger, slik at han kan overleve midtveisvalget best mulig. Dersom republikanerne beholder flertallet i senatet, vil Trump lettere kunne trenere nye lovvedtak som begrenser hans handlerom ytterligere de to siste årene i Det hvite hus.

Maskirovka-taktikken

Vi har, like lenge som krigen mot Ukraina har pågått, sett den såkalte maskirovka-taktikken i full utfoldelse. Støre burde gjenkjenne den fra forspillet til invasjonen i 2022, der han hadde nytteløse telefonsamtaler med Putin lenge etter at angrepsordrene var gitt. 

Maskirovka direkte oversatt betyr å maskere eller skjule. Opprinnelig et militært uttrykk, men for lengst blitt en betegnelse på en forhandlingsstil russerne er kjent for. Det er tale om et bredt spekter av bedrag, desinformasjon og tilsløring. Avledning, intimidering, løgn og benektelse av fakta blandes med vage løfter om mindre innrømmelser. Uten hjemlig opinion å ta hensyn til, vil uthaling av tid virke til fordel overfor vestlige motparter som gjerne vil vise egne velgere hurtige resultater. Når man så legger til Trumps forkjærlighet for å benytte famile og venner som forhandlere i første linje, må man forstå det hasardiøse i å legge en europeisk, demokratisk stats overlevelse i hendene på disse.

Uten Ukraina

Trumps vil forhandle med russerne om Ukrainas fremtid uten Ukraina. Og for den saks skyld også ofre Europas sikkerhet med på kjøpet. Et eventuelt møte mellom Trump, Putin og Xi ville derimot passe Trumps selvbilde utmerket og kunne selges som illusjon til amerikanske velgere om at freden er rett rundt hjørnet. Samtidig er scenen rigget for å gi Ukraina skylden for å krigen fortsetter, selv om alternativet er at russerne får forært av Trump hva de vil ha: En underkuet, fredelig stat som blir presset til å bistå i legitimeringen av sin egen partering og senere utslettelse.

Har tatt parti

Trumps partiskhet har ligget latent, men er nå kommet ut i dagslys. Trump vil ha ny regjeringssjef i Ukraina, men takker Putin som han i sin grenseløse naivitet tror han er venner med. Diktatorbeundring, skjulte bindinger eller som følge av åpenlys korrupsjon, har i en giftig blanding gjort Trump til Moskvas hånddukke. Dermed har Trump også tatt parti mot USAs allierte i Europa. Et Europa som har definert et krigsutfall der Russland på noen måte belønnes, vil være kritisk for hele kontinentets fremtidige sikkerhet.

Mange trodde Trump ikke støttet Ukraina helhjertet fordi han trodde landet ville tape. I virkeligheten har det vært motsatt: Trump har i økende grad støttet Russland jo mer det var klart at Ukraina kunne overleve og med europeisk hjelp ha utsikt til å vinne. 

Forklaringen må søkes i at Trump ikke har noen egentlig ideologi. Derimot opererer han ut fra en narsissistisk selvforståelse av å være verdens beste «dealmaker», eller det som i penere ordelag kalles transaksjonell. Løsrevet fra allmenne normer og erstattet av «might makes right», er det selvsagt heller ingen sperre mot å berike seg selv gjennom korrupt adferd og nepotisme. Man karer til seg og tar for seg uten moralske sperrer. Trumps adferd i sitt private og sivile liv før han ble president, taler for seg. Ulykken er at han gjennom svakheter i det politiske og judisielle system har fått stadig større scener til å utspille sitt destruktive talent. Verken saklige argumenter eller smisk får en slik person til å endre standpunkter før man blir presset til det, og knapt nok da.

Egen berikelse

Etter å ha beriket seg skamløst ved systematisk embetsmisbruk, har Trump et ønske om å bli husket som en sterk president som spilte på like fot med imperialiststater som Russland og Kina. Ideen er at USA får aksept av disse for å dominere egen hemisfære, slik Kina og Russland vil for sine verdensdeler. Venezuela, Panama, Grønland og Canada er eksempler på imperialistiske ambisjoner. Cuba ikke unntatt. Ut fra dette perspektiv passer Ukrainas innlemmelse i Russland som en presedens og legitimering av Trumps egen fremferd i den amerikanske verdensdel. 

Et fragmentert Europa der USA kan forholde seg til en samling små og mellomstore stater bilateralt passer Trump utmerket. Derfor motarbeides EU. Også NATO, som i praksis er Europas forsvarsallianse, og ikke bare for USA, motarbeides av Trump. En faktisk, om ikke formell uttreden av NATO kan etter denne logikken frigjøre midler til egne militæreventyr, slik vi har sett i Iran.

Kan forlate NATO

Det er ikke helt utenkelig at Trumps siste prosjekt vil være å blokkere eller i praksis forlate NATO-samarbeidet, eller alternativt trekke tilbake USAs sikkerhetsgarantier også formelt. Garantier hviler på troverdighet, og denne er allerede svekket, både politisk gjennom Trumps uttrykte forakt for sine allierte og gjennom USAs svekkede slagkraft så lenge Irankrigen pågår. Uten TV-dekning er offentligheten holdt i uvitenhet om at USAs marinebase i Bahrain er bombet av Iran så ettertrykkelig at den ikke vil bli gjenoppbygget. 

En fraværende forestilling om at Iran kunne benytte anledningen til å sønderbombe et mål godt innenfor rekkevidde, og uten at Hegseth varslet eget militærpersonale og deres familier, gjorde evakueringen kaotisk. I sammenligning med uttrekket fra Kabul var kaoset i Bahrain selvforskyldt og kunne vært unngått. Det er første gang USA i historien har måttet gi opp en marinebase. Både venner og fiender av USA i Midt-Østen har fått med seg dette. Trumps uttalelser om Irankrigen

Vendepunkt

Trump og USA er her bevisst ikke benyttet som synonymer. En vendepunkt kan stå for døren. Det er mange tegn på at amerikanske velgere har fått nok. De har fått det dårligere, USAs økonomi svekkes, landet er involvert i en dyr krig som ikke kan vinnes og landets anseelse og innflytelse er svekket internasjonalt. 

Det er også grenser for hvor lenge en patologisk løgner overlever politisk i et demokrati, selv med milliarder brukt på kampanjer og TV-reklamer, med mindre plattformen brukes til statskupp. Når valgresultatet foreligger 3. november vil inndemmingen av Trumps skadepotensial begynne innenfra. Velgerne vil etablere et nytt flertall. Men også det republikanske partiet kommer til å frigjøre seg fra taperen Trump. 

Jeg er uenig med dem som forutsier at MAGA-bevegelsen vil overleve som politisk kraft av betydning når Trump forsvinner. Likhetstegnet mellom USA og Trump vil raskt bli historie. I det korte løp - mens Trump ennå har en talerstol – vil det å avskrive USA som alliert bare bli utnyttet av ham for å begrunne en større splittelse mellom Europa og USA.

Samtidig bør erfaringene fra Trumpperioden bli en alvorlig vekker for hvordan Europa kan ta større og avgjørende ansvar for egen sikkerhet, selv etter godt begrunnede håp om at de poltiske forhold i USA normaliseres. Håp er som kjent ingen strategi. Europa har store sikkerhetsoppgaver foran seg, ikke minst hvis Putinregimet overlever krigen.