Hvem var det som først ville «forandre for å bevare»?

Jeg mener det var på videregående, i en eller annen samfunnsfagstime, jeg først ble gjort kjent med begrepet «å forandre for å bevare». Det tok meg tid å forstå hva som kunne ligge i det, og umiddelbart slo det meg som en eneste stor selvmotsigelse. Skulle det forandres, eller skulle det bevares? Det viste til ikke mindre enn selve konservatismens grunn-sentens, og heri skulle hele visdommen til en politisk tankeretning befinne seg. Hva var dette for pose-og-sekk-argumentasjon?

Jeg tror til og med jeg rakk å bli personlig konservativ før jeg riktig forstod innholdet i formuleringen. Det har trolig med sinnelag å gjøre og uansett ikke en overbevisning ut fra resonnementer basert på enkle lærebokeksempler fra tenårene. Den som er konservativ, har visse tilbøyeligheter. Hun eller han har en tiltro til det velprøvede og overleverte og fortidens gradvis oppbyggede erfaring, i tillegg til å føle en viss frykt for å gå for fort frem i samfunnsutviklingen, som å kaste det berømte barnet ut med badevannet.

Konservatismen er mindre systematisert, skjematisk og lovmessig enn andre ideologier (en merkelapp de fleste konservative tenkere nettopp av denne årsak skyr). Like fullt består den i en utviklet politisk tankeretning, gjerne i motsats til mer radikale og samfunnsomveltende idéretninger.

Edmund Burke – så klart

Jeg kan, som antydet, ikke huske når jeg først forstod hvor intelligent, retningsgivende og konsis formuleringen «forandre for å bevare» er. Det var trolig litt etter at jeg hadde lest mine første utdrag av Edmund Burke og hans kritiske refleksjoner til den franske revolusjonen, hvor budskapet også stammer fra. Burke selv bruker en mer innfløkt og omstendelig formulering i det som ofte gjengis som hans grunnlærdom:

«A State without the means of some change, is without the means for its own conservation.»

Vel og bra. Med andre ord: I et samfunn der man tviholder på hver bidige tradisjon, vil de før eller siden dø helt ut ved sin egen foreldelse. Det er gjerne dette som trekkes opp som skille mellom den som er konservativ, og den som er bent ut reaksjonær.

Edmund Burkes setning angir derimot ikke helt noen retning for hverken hva som bør bevares, eller hva som bør forandres. Leser en videre i hans pamflett Reflections on the Revolution in France (først utgitt i november 1790) finnes flust av påstander om hvordan et terrorvelde vil oppstå i kjølvannet av radikale samfunnsomveltninger, som er tuftet på en avvisning av menneskenaturens vesen, og som etterstreber idealistiske luftslott. Men han oppsummerer egentlig ikke sine synspunkter i én samlet, kompakt, minneverdig og slagordspreget setning, slik for eksempel Karl Marx senere gjorde med sin linje om at «Historien om alle samfunn til nå er historien om klassekamp» som fundament for sin sosialisme. Eller – enda mer hardtslående! – Pierre-Joseph Proudhons anarkistiske drøm om det eiendomsløse samfunnet i sin erklæring om at «All eiendom er tyveri!».

Det vil si, helt avslutningsvis i sine betraktninger, gir Burke en personlig formaning, full av beundring for det politiske system han som borger av Storbritannia, hadde fått seg overlevert, i sterk kontrast til det radikale Frankrike. Hans eget politiske system, mente han, vil være i stand til å gi arbeid og sikkerhet til engelskmenn i årene fremover – såfremt man ikke kastet seg ut i destruktive sosiale og politiske eksperimenter. Her kommer han eventuelle kritikere i forkjøpet (som det straks ble veldig mange av, slik Paul Thynnes skriver i Edmund Burkes politiske filosofi, fra 1967: «’Refleksjonene’ ble midtpunktet for en storm. Over 40 svar ble skrevet og utgitt.») Han forteller at han selv ikke motsetter seg alle endringer, men kan tenke seg å gjøre noen justeringer for å forbedre:

Our people will find employment enough for a truly patriotic, free, and independent spirit in guarding what they possess from violation. I would not exclude alteration neither, but even when I changed, it should be to preserve.

Dette kan være kjernen til maksimen slik vi kjenner den i dag. Den sier noe om under hvilke omstendigheter den konservative statsmann eller tenker kan godta sosial endring (den som ifølge Burke besitter «A disposition to preserve and an ability to improve»). Forandring skal tillates nettopp for å bevare de institusjonene som har vist seg levedyktige nok til å overleve til vår tid, men som samtidig står i en viss fare for å bli en smule antikvariske dersom det ikke gjennomføres en viss tilpasning eller enkelte reformer.

Blant åpenbare eksempler på denne fremgangsmåten har vi i dag det norske monarkiet, som baserer seg på en overføring av makt som har vært kritisert som udemokratisk siden før vi i det hele tatt fikk vårt nåværende kongehus. Like fullt er Harald V en svært populær monark, og oppslutningen i befolkningen om å bevare monarkiet er stor. Vi synes etterhvert i stand til å finne urett overalt, men aksepterer at vårt lands øverste overhode fikk sin posisjon i fødselsgave. Dette ville vært utenkelig om ikke kongehusets makt over tid var blitt redusert, institusjonen åpnet og modernisert, og kongen selv fremhevet som en seremoniell representant for det norske folkestyret og ikke for fordums adelsmakt.

Det samme kan kanskje sies om beslutningen i 2008 om å gjøre ekteskapsloven kjønnsnøytral. Selv om færre i dag gifter seg enn tidligere, er det mindre kritikk av ekteskapet som en form for permanent prostitusjon, slik tidligere tiders feminisme (i mange tilfeller med rette) fremførte. Den gradvise aksepten for andre samlivsformer, utvidelsen av muligheten til giftermål for homofile og lesbiske og det svakere økonomiske avhengighetsforholdet har forandret ekteskapet – og kanskje reddet det.

Det er åpenbart snakk om balanse, som ikke alltid er lett å treffe. For lite forandring blir ikke lagt merke til i tilstrekkelig grad. For mye forandring gjør det umulig å si hva det egentlig var som ble bevart. Mange hevder for eksempel i dag at Den norske kirke, med sitt utvannede teologiske budskap, sliter med å holde på sine mest trofaste tilhørere, uten dermed å klare å fravriste seg en eim av gammelmodighet for skeptikerne (det hele ender litt opp som i uttrykket om å være «imot Kirken, men for kvinnelige prester», som engang var Dagbladets redaksjonelle linje). Selv blant Kirkens mest ivrige motstandere kan vi i dag høre klager om at man savner Kirken som den var, den gang den faktisk var en verdig motstander.

Ikke helt norsk

Burke selv ville trolig ikke blitt videre fornærmet om hans livsverk ble oppsummert i frasen «forandre for å bevare». Men siden han selv ikke skrev det akkurat sånn, kan man spørre seg om hvem som gjorde det først?

Noen søk blant moderne tekstbøker på engelsk viser at slike de senere årene gjerne bruker «change to preserve» for å oppsummere konservativ politisk filosofi – gjerne i anførselstegn, men uten å vise til noen annen enn løselig til Edmund Burke selv. Google viser også at frasen er vanlig i bøker i dag, men at den ikke var det før for noen få år siden.

På norsk har den derimot vært å finne i lang, lang tid. Ser man tilbake på gamle utgaver av Minerva, for eksempel, som de fra 1950-tallet, opptrer frasen «forandre for å bevare» utallige ganger – alltid i omtale av konservatismens vesen – noe gamle Minerva-utgaver forøvrig ser ut til å ha vært svært opptatt av å befatte seg med. (Som en interessant notis er det verdt å merke seg at da den danske forsvarsministeren Ole Bjørn Kraft besøkte Oslo Unge Høyre på Bygdøy i de spesielle juli-dagene i 1945, erklærte han at «Konservatismen vil forandre for å bevare, undertiden er det nødvendig å endre vilkårene for menneskenes samliv for å bevare verdifulle krefter.»)

Noen oversettelse av Burkes Refleksjoner kom ikke på norsk før veldig sent. Det kan ha vært tilfeldig – det virker i alle fall ikke som det beror på manglende interesse. På en utstilling om trykkefrihet i regi av Universitetet i Oslo i mars 2008 forklarer Håkon Evju, Bjørn Bandlien og Olaf Christensen at «Det gikk rykter i den dansk-norske offentligheten om at Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France skulle oversettes til dansk. Det ble imidlertid aldri noe av. En stor del av det dansk-norske lesende publikum behersket likevel tysk, og fikk på den måten tilgang til skriftet (…). » (Det samme gjaldt forøvrig også, interessant nok, en svensk oversettelse, som også lot vente på seg til langt ut på 1900-tallet, men også svenskene benytter i dag «Förändra för att bevara».)

Formuleringen daterer seg altså til lenge før det forelå noen norsk oversettelse av Burke. Jeg ba derfor Nasjonalbiblioteket om hjelp, med beskjed om at det måtte søkes fra tiden før 1950, da formuleringen var blitt helt standard – med eller uten henvisning til Burke.

Den tidligste (tilnærmet like) formuleringen det ble vist til, var en bok om apostelen Paulus, ført i pennen av Olaf Moe, med tittelen Apostelen Paulus. Hans liv og Gjerning, fra 1923. Her kan vi lese om de skriftlærde på Pauli tid, som bestrebet seg på å holde loven i hevd (min uthevelse):

Med alt dette var det dog ikke utelukket at der fandtes noksaa forskjellige meninger og retninger ogsaa indenfor de skriftlærdes kreds (…) som man da søkte at retfærdiggjøre ved den grundsætning at det gjaldt at hævde loven som helhet, at bevare loven ved at forandre loven.

Den neste forekomsten peker derimot inn mot Minerva-kretsen, via Den Konservative Studenterforening, til redaktøren og Høyre-politikeren Realph Norland – som blant annet satt i Høyres programkomité i 1956. Boken hans om konservatismens vesen ble utgitt i 1941, men var – ifølge Norland selv i forordet – ferdigskrevet i 1939. Krigen utsatte utgivelsen med et par år. Et sted i boken skriver han med henvisning til Benjamin Disraeli (statsminister i Storbritannia ved to anledninger mellom 1868 og 1880). Norland sier om Disraeli at «Han hadde statsmannens evne til å opleve sin tids behov, derfor kunne han virkelig ‘bevare ved å forandre’».

Norland setter setningsleddet i anførselstegn, men uten kildehenvisning. Av konteksten later det til å være fra et sitat av Disraeli, fra et innlegg han holdt etter vedtaket om Reform Act i 1867 – en lovgivning som nærmest doblet antallet stemmeberettigete briter ved å utvide retten til store deler av den mannlige arbeiderklassen i England og Wales:

In a progressive country change is constant; and the great questions is not whether you should resist change which is inevitable, but whether that change should be carried out in deference to the manners, the customs, the laws, and the traditions of a people, or whether it should be carried out in deference to abstract principles, and arbitrary and general doctrines.

Gitt det progressive ved denne lovgivningen, er det kanskje ikke så rart at sitatet til Disraeli ellers gjerne gjengis kun som «In a progressive country change is constant». Litt ironisk er det derimot hvis den meget konservative Norland, trakk frem denne uttalelsen for å underbygge en konservatisme han selv beundret.

Men det er altså en stor sjanse for at det til norsk har kommet denne veien: fra Norlands henvisning til en frase tillagt Benjamin Disraeli, forkortet fra en tale som egentlig forsvarte et progressivt politisk vedtak, oversatt i en bok som mest av alt omhandlet Edmund Burke – som på sin side skrev noe som var omtrent identisk, bare ikke helt.

Og dette er på norsk. På andre språk kan det ha vært andre, kronglete veier frem, gjennom spissfindige observasjoner, som hos matematikeren og filosofen Alfred North Whitehead, som i 1925 skrev i Science and the Modern World at «Mere change without conservation is a passage from nothing to nothing (. . .) . Mere conservation without change cannot conserve.»

Kanskje er det egentlig snakk om en formulering som er så god at den på ett eller annet tidspunkt ville måtte komme uansett, gjerne oppfunnet selvstendig av ulike personer. I dag er den i alle fall etablert som den gjengse formuleringen for konservativ politikk. Det er kanskje noe konservativt – i betydningen organisk utviklet – over en slik lingvistisk prosess.

Konservatismen er ikke rammet av samme idolatri omkring enkelte tenkere som andre politiske retninger. Det brukes ikke tid i studiesirkler for å finne ut hva grunnleggerne egentlig mente, for så å sette dette opp som en ufeilbarlig mal. Det hadde også vært helt unaturlig for en tankeretning med iboende skepsis til store deler av samfunnsutviklingen og med frykt for hva menneskenaturen er i stand til dersom den sivilisatoriske fernissen blir revet bort.

At frasen som skal definere den, er blitt til slik, gradvis, litt tilfeldig, og ad kronglete omveier, er derimot svært så passende for konservatismen. Man kan ta seg i å bli påminnet ordene til forfatteren Evelyn Waugh, som i romanen Brideshead Revisited skildrer det vakre ved gamle bygninger:

I loved buildings that had grown silently with the centuries, catching the best of each generation while time curbed the artist's pride and the philistine's vulgarity and repaired the clumsiness of the dull workman.