Fra Hormuz til Ukraina: Energikrisen knytter krigene sammen

Vi har en tendens til å analysere krigene rundt Iran, Jemen og Ukraina som separate konflikter. Energimarkedene gjør stadig oftere et slikt skille kunstig. Det som skjer med et tankskip i Hormuzstredet, kan nå påvirke amerikansk valgpolitikk, Russlands handlingsrom og til og med Ukrainas militære valg.

Iran fortsetter å legge press på skipstrafikken gjennom Hormuz. Houthiene angriper Saudi-Arabia. Drivstoffprisene er fortsatt høye. Donald Trump har midlertidig opphevet amerikanske sanksjoner mot russisk drivstoff for å få mer diesel ut på de internasjonale markedene. Israel går til valg 27. oktober, mens amerikanerne stemmer i mellomvalget 3. november.

Ingen overordnet plan

Det finnes ingen bevis for én overordnet plan som binder disse hendelsene sammen. Men de påvirker i økende grad hverandre gjennom det samme sårbare energisystemet.

Iran trenger ikke å stenge Hormuz fullstendig. Det holder å gjøre passasjen mindre forutsigbar og dyrere. Forsikrings- og sikkerhetskostnadene stiger. Samtidig håndhever Washington en marineblokade mot iranske havner, noe som gjør kommersiell skipsfart til en del av en bredere militær konfrontasjon.

Problemet er mer sammensatt enn mangel på råolje. I september hentet eksporten av råolje og kondensat fra andre produsenter i Persiabukta enn Iran seg inn igjen til rundt 91 prosent av nivået før krigen, mens eksporten av raffinert drivstoff lå på om lag 60 prosent. Diesel og flydrivstoff kan derfor forbli dyrt.

Det amerikanske mellomvalget

For Trump har dette politisk betydning. Med mellomvalget 3. november i sikte har han sagt at USA ikke vil gjennomføre et nytt angrep på Iran før valget så lenge samtalene pågår. Washington har også midlertidig lempet på restriksjonene mot russisk drivstoff.

Det skaper en ubehagelig kobling til Ukraina. Russland har plutselig noe Washington ønsker seg: mer raffinert drivstoff. Volumene er kanskje for små til å endre verdensmarkedsprisene alene, men det politiske skiftet er viktig. Sanksjoner som skulle svekke Moskvas evne til å finansiere krigen, lempes fordi en annen krig har skapt et akutt behov for drivstoff.

Ukraina har lagt betydelig innsats i å angripe russiske raffinerier. Angrepene påfører Moskva kostnader og svekker landets evne til å raffinere og eksportere drivstoff. Trump har kritisert dem på grunn av virkningen på dieseltilgangen. Zelenskyj har sagt at Ukraina vil stanse slike angrep dersom Russland også slutter å angripe ukrainsk energiinfrastruktur.

Kan skade Ukraina

Kan energikrisen i Midtøsten dermed skade Ukraina? Potensielt, ja. Dersom høye drivstoffpriser får Washington til å presse Kyiv til å trappe ned angrepene på raffinerier, får Moskva beskyttelse for verdifull infrastruktur. Lettelser i restriksjonene på russisk drivstoff kan også gi ekstra inntekter og utydeliggjøre Vestens sanksjonsbudskap.

Men effekten er ikke utelukkende ensidig. En gjensidig avtale der Russland også slutter å angripe ukrainske kraftverk, kan være til fordel for Ukraina. En ensidig ukrainsk stans vil favorisere Russland. En verifisert energivåpenhvile som gjelder for begge parter, kan redusere skadene på sivil infrastruktur.

NYHET

Pluss

Pluss

Selv Paul Krugman er bekymret for franske statsfinanser

Saudi-Arabia har en annen sårbarhet. Houthienes nylige angrep på King Khalid International Airport i Riyadh var ikke bare nok en episode i Jemen-konflikten. Et kongedømme som vil bli et globalt knutepunkt for luftfart, turisme og investeringer, tåler ikke slike angrep uten videre.

Det andre stredet

Det er her det andre stredet får betydning. Hormuz er den østlige porten for energien fra Persiabukta. Bab el-Mandeb er den vestlige porten fra Rødehavet mot Europa. Saudi-Arabia kan omgå Hormuz ved å pumpe olje til Yanbu, mens De forente arabiske emirater kan eksportere via Fujairah. Irak undersøker også ruter mot Middelhavet.

Disse alternativene gir motstandskraft, men de er ikke immune mot angrep. Saudi-Arabias øst–vest-rørledning har vært utsatt for droneangrep som tilskrives irakiske militser. Selv om disse militsene i stor grad støttes av det iranske regimet, kan ikke alle slike angrep automatisk beskrives som iranske operasjoner. Houthiene og de Iran-vennlige irakiske gruppene har egne interesser og eget handlingsrom. Flere konflikter rammer nå den samme energiinfrastrukturen.

Kina spiller også en rolle. Som storkjøper av iransk olje og av energi fra andre produsenter i Persiabukta har Beijing en sterk interesse av stabilitet. Kinesiske raffinerier har vendt seg mot Irak og Qatar når de iranske leveransene faller. Kina har økonomisk innflytelse, men innflytelse må ikke forveksles med kontroll over Teheran.

Ulike mål, men ett energisystem

Diplomatiet har ikke forsvunnet. Qatar fortsetter å formidle forslag mellom Washington og Teheran, mens Oman fortsatt er en viktig kanal for nedtrapping.

Så er det valgene. Israelerne stemmer 27. oktober, amerikanerne en uke senere. Netanyahu møter velgere som vurderer Israels sikkerhetssituasjon og regjeringens håndtering av de siste konfliktene, mens Trump har en åpenbar interesse av å unngå et nytt energisjokk før 3. november. Energimarkedene har en ubeleilig vane med å overse valgkalendere.

Faren er ikke at alle disse aktørene følger én felles strategi. Iran, houthiene, Saudi-Arabia, Israel, Russland, Ukraina og USA forfølger ulike mål, men i økende grad gjennom et felles energisystem.

Et angrep på et tankskip i Hormuz kan presse opp dieselprisene i USA. Disse prisene kan endre Washingtons kalkyler overfor Russland. Og disse kalkylene kan påvirke hvilke militære valg Ukraina har.