– Pressen har så til de grader vært med på å selge den myten

Arbeidet begynte med et tips etter Jeffrey Epsteins død i 2019. I månedene og årene som fulgte, undersøkte Tore Gjerstad og Gard Oterholm forbindelsene mellom amerikaneren, fredsmegleren Terje Rød-Larsen og flere fremtredende nordmenn. Da de omfattende Epstein-filene ble offentliggjort tidligere i år, hadde journalistene allerede et kildeapparat og en kjennskap til sakskomplekset som gjorde det mulig å se sammenhengene.

Nå er de aktuelle med Epsteins norske nettverk, og løgnene som skjulte det. Dokumentarboken følger både menneskene rundt Epstein og journalistenes forsøk på å få dem i tale. Den handler om makt, penger og skjulte forbindelser, men også om benektelser og forklaringer som endrer seg etter hvert som dokumentasjonen kommer frem.

Minerva møtte forfatterne til en samtale om hva de fortsatt mangler svar på, hvordan det er å undersøke et mektig miljø, og hva historien forteller om fredsnasjonen Norge.

– Boken handler til dels om hvordan Rød-Larsen og Mona Juul klarer å skape myten om seg selv i lys av Norges engasjementspolitikk. Særlig Rød-Larsen omsetter den voldsomt videre i karrieren. Det er også dette Epstein bruker: ‘Møt mannen bak Oslo-avtalen’. 

Pressen er ikke uten skyld i å ha blåst opp dette bildet, mener de:

– Pressen har så til de grader vært med på å selge den myten. Å lese dekningen fra 90-tallet er helt vilt. Den panegyriske hyllesten og oppbyggingen – og nå kommer nedrivningen. 

Mer enn en gjennomgang av e-poster

– Dette er blitt en slags gransking av Epstein-filene i bokform?

– Ja, men også utover filene. Det har vært viktig for oss å komme videre fra dem. Jeg tror folk er lei av å lese om hva noen skrev i en e-post til noen i 2012. 

Disse epostene var det, som vi vet, mange av: Epstein var en «rabid e-mailer», som en kilde siteres på i boken.

– Filene er et kjempefascinerende og nyttig materiale, men vi ville også få nye folk i tale og komme frem til nye opplysninger, sier forfatterne.

De understrker at Epstein-filene bare utgjør en liten del av selve boken. 

– Det er litt der vi vil være: Det skal ikke bare være filer hele tiden. Det skal være mye mer enn det.

Løpende sak

Boken beskriver hvordan Epstein fikk tilgang til mennesker med diplomatisk innflytelse, kongelig status og forbindelser til noen av verdens mest prestisjefylte institusjoner. Til gjengjeld kunne han tilby penger, gjestfrihet, kontakter og hjelp med private problemer. Rød-Larsen er den sentrale personen i denne fortellingen.

– Har dere noen ubesvarte spørsmål? Hva sitter dere igjen med som dere genuint lurer på?

– Det økonomiske sporet. Vi får se om Økokrim kommer lenger der, og vi vil fortsatt jobbe med å komme videre på dette, svarer de.

Forfatterne understreker at de ikke har forsøkt å skrive en bok om utfallet av en løpende straffesak. Økokrims etterforskninger gjelder de økonomiske forbindelsene mellom Epstein og norske kontakter, særlig Mona Juul og Terje Rød-Larsen, men også Thorbjørn Jagland. 

– Vi visste at Økokrim ikke ville være i nærheten av ferdig når boken kom ut. Det er litt håpløst å dekke en løpende straffesak i bokform. Derfor har vi ikke gått så mye inn i den. Boken er avgrenset til kontakten.

Det de særlig savner, er hovedpersonenes egne historier:

– Det vi fortsatt mangler, er å høre hva disse menneskene selv har opplevd. Jagland, Rød-Larsen, Juul og Brende har i liten grad kommet med utdypende forklaringer. Vi har virkelig ikke deres historier om hva som foregikk.

Unnvikende Jagland

Forsøkene på å få Thorbjørn Jagland til å svare er blant bokens gjennomgående scener. Journalistene oppsøker ham, spør om bestemte møter og får svar om prinsipper, kilder og forklarer at han ikke forstår «konseptet» med det de spør om. 

– Det er ganske mange forsøk på å få Jagland i tale i boken.

– Det har vært ganske fascinerende å gå tilbake til. Den ene Jagland-konfrontasjonen er på opptak og har vært publisert før. Den andre fra 2019 hadde aldri sett dagens lys før nå. Vi spør om han har bodd hos Epstein, og han svarer: ‘Jeg skjønner ikke hvorfor dere spør om dette.’ Vi sier at vi har blitt fortalt det, og han svarer at vi må sjekke kildene våre.

Forfatterne mener mønsteret strekker seg langt utover Jagland.

– Det er slående i dette komplekset hvordan folk enten ikke uttaler seg, sier noe som ikke stemmer, eller tilpasser forklaringen til akkurat det som er kjent. Det er gjennomgående.

Begge sier de hele veien var bevisst deres graving var en påkjenning for de involverte. Den tragiske nyheten om at sønnen til Terje Rød-Larsen og Mona Juul tok sitt liv var en sterk påminnelse om dette. 

Minner om Treholt

Rød-Larsen får et omfattende portrett i boken. Forfatterne følger ham fra oppveksten i Fana, gjennom Fafo og Oslo-prosessen, til FN og International Peace Institute, IPI. De beskriver en mann med uvanlige evner til å knytte forbindelser og skape muligheter, og med en sterk dragning mot makt og velstående mennesker.

De trekker også en sammenligning med Arne Treholt. Likhetstrekkene de peker på, er forfengelighet, utradisjonell nettverksbygging og store visjoner, ikke at de dokumenterer samme type virksomhet.

– Rød-Larsen blir en slags «patient zero» i denne historien, en som tiltrettela for andres kontakt med Epstein? Ser dere på ham som en unik, norsk 90-tallsfigur?

– Han har likheter med andre i norsk historie, og sikkert utenlands også. Det er en voldsom driv i ham og noen ekstreme egenskaper. De kan slå begge veier.

Én eksemplifisering av dette paradokset forfatterne gir i boken, går som følger: 

«Som yngre mann var Rød-Larsen nær knyttet til en av Aps fremste idépolitikere, Reiulf Steen. Under en berømt tale beskrev Steen en gang sitt verdigrunnlag slik: ‘Vi befinner oss på den side som gir liv, på den side der hjertet banker: på venstre side’ Det er vanskelig å tenke seg noen som står lenger unna Reiulf Steen enn høyreradikale Steve Bannon [Trumps tidligere sjefsstrateg, red. anm.]. Likevel endte Rød-Larsen opp som nettverkshjelper for nettopp Bannon, en mann med mål om å rive ned den etablerte verdensordenen». 

– Vi har med en venn som sammenligner ham [Rød-Larsen, red. anm.] med en Shakespeare-figur, og en sammenligning med Arne Treholt. Han har et stort selvbilde som har fått ham frem. Han kommer fra en liten plass og ganske trange kår, og ender på verdensscenen. Det er en veldig fascinerende personlighet.

Forfatterne ville derimot ikke bare skrive historien om en mann som falt.

– Vi håper boken viser at vi ikke bare er negative til ham. Vi viser også hva han har fått til. Han er en imponerende figur med mange gode egenskaper.

– Men ingen andre land er like sterkt representert i Epstein-filene, spesielt ikke et lite land. Er forklaringen helt enkelt at vi hadde en tilrettelegger som brakte sitt nettverk inn i et naivt Norge?

– Det er en kombinasjon, men kjernen er åpenbart Rød-Larsen. Norge er lite, og alle kjenner alle, men Terje kjenner alle mer enn de fleste. Han kjenner Brende og Jagland. Mette-Marit finner på en måte sin egen vei inn, men det er det samme miljøet.

De to er åpne for at tidsånden la til rette for Epstein, men ikke bare et naivt 90-talls-Norge. Også den nyvisjonære globalismen har skyld, mener de:

– Det er fra tiden da hun opererer i det internasjonale miljøet der alle skal redde verden. Det er en veldig 2010-tallskonstruksjon. Til og med Ghislaine Maxwell skal redde verdenshavene.

Hva Norge fikk igjen

Mot slutten av boken stiller Gjerstad og Oterholm et større spørsmål, som går forbi enkeltaktørene og angår hele det norske selvbildet:

«Hvorfor var det så mange nordmenn i Epsteins nettverk? Teoriene er mange og spenner bredt. Fra norsk naivitet og tillitsfullhet i møte med en kynisk verden til forestillingen om at det egentlig dreier seg om en korrumpert elite. I Norge deles det også ut en pris som svært innflytelsesrike folk er lystne på. I tillegg er det verdt å nevne landets rikdom, ry som fredsnasjon (fortjent eller ei) og at Norge har vært overrepresentert i den typen internasjonale toppstillinger som Epstein fattet interesse for.»

– Dere trekker frem fredsprisen, Norges rikdom og de internasjonale toppstillingene. Hvordan passer Rød Larsens IPI inn i dette?

– IPI passer veldig godt inn i Norges ambisjoner. Vi har lagt stor vekt på FN. Når det sitter en nordmann på toppen av en så FN-tilknyttet tenketank, føles det nyttig for Norge, nesten uavhengig av Terje.

De er ikke overbevist om at enhver begrunnelse for den norske støtten til instituttet dermed var feil.

– Vi tenkte litt på det under høringen også, da det kom kritikk om at Norge hadde brukt 116 millioner kroner på et eventbyrå. Men «eventbyrå» er ikke nødvendigvis en kritikk. Selvfølgelig kan det være nyttig å ha noen som legger til rette i New York, særlig på den tiden.

Dessuten er ikke summene så store, peker de på:

– Hva er tross alt 116 millioner kroner for Norge? Slik det ble, er vel alle enige om at det gikk litt skeis. Men at det i utgangspunktet var så fryktelig galt å gi støtten, er ikke gitt. Det kunne åpenbart ha en oppside.

– Det er ikke helt emnet for boken deres, men mange har kommentert i år at «Fredsnasjonen Norge» står for fall. Verden rundt oss har endret seg dramatisk, og i tillegg ser vi at noen av de største idealistene var involvert i disse forbindelsene.

– Det som gjør historien ekstra sterk, er at de var store helter som falt. Samtidig finnes det gode eksempler på norsk fredsdiplomati.

– Hvilke?

– Colombia.

– Men også disse eksemplene har fått seg et skudd for baugen. Kokainproduksjonen i Colombia har eksplodert, Sri Lanka fungerte ikke, Sør-Sudan fungerte ikke. 

– Det er ikke vårt hovedanliggende. Man kan gå tilbake til det Erik Solheim sier: Hvis man ikke prøver, oppnår man heller ingenting.

Uhåndterlig mandat

– Det pågår en stor gransking av UD, som skal levere rapport om halvannet år. Forventer dere konsekvenser?

– Når de bruker så mye ressurser, med en kapabel kommisjonsleder og et stort sekretariat, må de finne noe. Men spørsmålet er om mandatet er uhåndterlig, sier de.

– Det er et voldsomt mandat. De skal minst tilbake til 1993. I praksis skal de granske hele utenrikstjenesten flere tiår tilbake, fra da den ble slik vi kjenner den i dag.

Forfatterne ser en risiko for at bredden gjør undersøkelsen vanskelig å samle.

– Risikoen er at det blir så sprikende at man ikke klarer å holde fokus. Vi har egentlig et ganske avgrenset fokus. Det ble stort likevel. Med tilgangen og ressursene deres må de åpenbart komme frem til noe. Det blir interessant å se, men det er en heftig oppgave.

De venter heller ikke raske avklaringer fra politiet.

– Så får vi se hva som skjer i straffesporet. Økokrim-saker tar lang tid uansett. Her har man i tillegg gammelt materiale og amerikanere som ikke vil spille på lag. Det kan bli ganske krevende.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Det er etisk å produsere kjernevåpen