Frankrike i bakrus

Søndag stemte nemlig nesten fire av ti for ekstreme høyrepartier, med Marine Le Pens Nasjonale Samling (RN) i spissen. Anført av den glattsleikede kronprinsen Jordan Bardella fikk RNs liste 31,37 prosent av stemmene. President Macrons partis kandidat kom milevis bak med 14,6 prosent, mens venstresiden og de grønne ikke klarte mer enn 28 til sammen. Nå var dette et EU- og ikke et nasjonalt valg, men det sier alt om ståa. Før resultat fikk tid til å synke inn, kom Macron  med kveldens bombe: nyvalg. Og det allerede om tre uker. En fransk president kan nemlig oppløse den sittende nasjonalforsamlingen når som helst. Muligheten hadde til og med vært drøftet, men ikke der og da.

Trekket er imidlertid mer enn dristig. Han risikerer å få et mørkeblått flertall mot seg, og dermed bli nødt til et såkalt politisk samboerskap. Trolig med Bardella som statsminister, for Marine Le Pen vil vente til hun kan bli president i 2027. Dette har Frankrike opplevd flere ganger før. Det er et noe underlig tohodet system, der regjeringen regjerer, mens presidenten fortsatt har en del makt. Ikke minst utenriks, der Macron uansett trives best. Han vil ikke slippe RN til makten uten baktanker, men blottstille hvor uegnede de er til å styre republikken. De har null erfaring. Bardella er 28 år og aner ikke hva et statsbudsjett er. Og samboerskapet med Macron vil gjøre det vanskelig for dem å gjennomføre målene de nettopp vant EU-valget på: innvandringstopp, økt kjøpekraft og økt sikkerhet (allerede maksimal, blant annet på grunn av OL). I tillegg er RN dårlig rustet til den kommende valgkampen og allerede nedsunket i gjeld, blant annet til Russland.

Men partiet har klart å skaffe seg lojale velgere, med et helt nytt gjennomslag over hele landet og i alle sosiale kategorier. Oppslutningen gjenspeiler en dyptgripende sosial uro som går langt utover fremmedfrykten og rasismen som kjennetegnet Front National sier den politiske eksperten Luc Rouban. Hatet, for det er et hat, mot eliten er større enn noensinne. Det er merkbart selv innad i familien, med følelsen av å leve dårligere enn forrige generasjon og frykt for at det vil bli enda verre for neste generasjon. De gule vestenes opprør blottla denne følelsen allerede i 2018, og siden har det bare blitt verre. I 2023 brøt et annet sosialt opprør ut, etter at en 19-åring ble skutt av politiet i en kontroll. Det kunne ha sklidd helt ut, men ble stanset av storebrødrene til de unge opprørerne. De fryktet at deres lukrative narkoomsetning ville bli forhindret. Det høres sykt ut, men så ille står det til i Frankrike nå, noe blant annet avisen Le Monde har omtalt i en større artikkelserie kalt «Overdose».

Macrons beslutning kaster landet ut i nok et politisk kaos. Nasjonalforsamlingen er oppløst, den unge statsministeren Gabriel Attal sendt på dør uten forvarsel, og de politiske partiene kastet ut i en valgkampsprint uten like. Skolene får ikke engang holde sommeravslutning, siden de skal brukes som valglokaler. Samtidig er det bare seks uker til OL og mange forberedelser som gjenstår, i tillegg til den mer enn truende terrortrusselen. Hva ville egentlig Macron oppnå med dette stikket? Noen hevder han har en plan. Nemlig å skape enda mer kaos ved å la RN vinne valget og danne sambo-regjering, men så nytt abrakadabra: gå av. Da kan han – kanskje – klare å ta Marine Le Pen på senga og forhindre at hun blir ny president. Men det er slett ikke sikkert. Enkelte mente at Macron kunne ha valgt en annen løsning: et tettere samarbeid med de tradisjonelle høyrepartiene, uten å skrive ut nyvalg. Men de ble ikke hørt, og i stedet er disse partiene nå i indre nedsmelting over hvordan man skal forholde seg til RN. Partiformann Eric Ciotti vil samarbeide, men blir frosset ut. Venstresiden forsøker seg med en ny variant av Folkefronten fra 1936, men også der er splittelsen stor.

Ingen ting er sikkert i dette landet akkurat nå, annet enn at noen spiller et høyt spill over hodene på velgerne. De kan komme til å trenge enda mer av den sveitsiske proteingelen i tiden som kommer. Bakrusen kan bli langvarig.