Rubio under Akropolis

Det finnes knapt noen bedre talescene om man skal bejuble vestlig sivilisasjon: Høydedraget Pnyx ligger under en kilometer fra Parthenon i Athen, med den monumentale Propyleene-inngangen opp til Partenon og selve tempelet til gudinnen Athene godt synlig. 

Herfra startet den amerikanske utenriksministeren Marco Rubio sin lille Europaturne med å bejuble antikkens Hellas og europeisk storhet.

«I tusener av år har sivilisasjonen som bygde det som står bak meg fanget fantasien til den vestlige verden», sa Rubio innledningsvis.

Og denne fantasien lot han utfolde seg med henvisninger til perserkrigene, lyset fra Akropolis og hvordan den amerikanske føderasjonen var sterkt preget av antikkens idealer.

Det er ikke spesielt problematisk, og det er ikke første gang en taler har spjåket opp sine ord ved bruk av bilder og navn fra den greske storhetstiden.

Det er heller ikke helt tilfeldig at Rubio gjør litt ekstra ut av stoppestedet Hellas på sin lille rundtur i Europa, ettersom gresk-amerikansk samarbeid innenfor sikkerhet og energi er høyt på dagsorden i både Athen og Washington.

Den greske statsministeren, Kyriakos Mitsotakis, mente besøket understreket Hellas’ betydning i det østlige Middelhavet. Rubio selv forlot også Hellas med en kontrakt på 4 milliarder dollar i forsvarsinvesteringer. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Målet er å bidra til å endre premissene for europeisk politikk

Men Rubios tale gjør noe mer: Den plasserer utenrikspolitikk i hjertet av MAGA, på en måte som hverken Trump selv, visepresident JD Vance eller krigsminister Hegseth mestrer.

Amerikansk janusansikt

«Marco Rubio Gets to the Heart of the Matter», skriver Wall Street Journal i en positiv omtale av talen.

Selv om han mener Rubio presenterer et for éndimensjonalt syn på hva som kjennetegnet den athenske verdensanskuelsen, erklærer Alexander Munguía talen for å være «den beste en vestlig statsmann har levert på årevis» i The Spectator.

Kjernen i budskapet er at Vestens svekkelse begynte med tapet av troen på oss selv. Rubio fremstiller åpne grenser, utflyttet industri og forsømte forsvar som utslag av samme svikt: Vi sluttet å mene at vår egen sivilisasjon var verdt å hevde og forsvare.

«Thymos [θυμός], som grekerne kalte det – lidenskapen, styrken og stoltheten – utgjør kjernen av store sivilisasjoner. Og uten dette? Uten dette, mister nasjoner sin vilje til kamp og viljen til overlevelse», sa Rubio til de fremmøtte i den greske politiske eliten. 

Slik sett representerer Rubio en slags godlynnet versjon av utskjellingen av Europa som visepresident JD Vance har kommet med, slik som den famøse talen under Sikkerhetskonferansen i München i 2025 – talen Støre nektet å klappe for.

Det er ikke første gang Rubio ikler seg det gode fjeset av amerikanernes nye janusansikt. Under årets tale i München gjorde han også det, da han pekte på at amerikanerne ikke ville være «høflige forvaltere av Vestens organiserte nedgang».

Der Vance er «bad cop» for den nye amerikanske sikkerhetsstrategien, er Rubio «good cop». Rubio forsvarer et felles verdifellesskap, mens Vance spør om det fortsatt finnes.

MAGA har slått rot

Det er verdt å merke seg denne kontinuiteten bak toneskiftet. Rubio tilbyr ikke en retur til det gamle transatlantiske forholdet, men en mer innbydende begrunnelse for et nytt. Dersom Europa ønsker å bevare et meningsfullt sikkerhetspolitisk samarbeid med USA, må det forholde seg til denne visjonen, om man omfavner den eller ei.

Tidligere i år påpekte lederen for Stortingets utenrikskomité, Høyres Peter Frølich, til Minerva at MAGA «har slått rot» i det republikanske partiet. Inntrykket etter møter med amerikanske kolleger i kongressen, er at alle nå har omfavnet en variant av «America first» og at det transatlantiske samholdet fremover vil måtte overleve utenom den mye omtalte «regelstyrte verdensorden», vi plutselig har hatt for vane å inkludere i alle festtaler, etter Trumps retur til Det hvite hus.

Den verdensordenen er borte, og Rubio gir en slags mal til hva den kan erstattes med.

Demokratene er fraværende

For faktum er at demokratene ikke har noen tilsvarende sammenhengende doktrine, og virker heller ikke å være interessert i å etablere noen slik.

Uavhengig av hvor godt de gjør det i det kommende mellomvalget eller om de klarer å mønstre en vinnende kandidat til presidentembetet neste gang, er det foreløpig ingen tegn til at det følger med et nytt verdenssyn av betydning.

SE OG HØR MINERVAPODDEN:

Verden brenner. Hva nå? – Minervasamtale med Cecilie Hellestveit

Kraften i det demokratiske partiet ligger i skjæringspunktet mellom anti-Trump, levekostander og nye grievences, slik som Gaza. Den som romsterer rundt etter rester av en regelstyrt verdensorden blant disse byggeklossene, leter nok forgjeves.

Ikke et alternativ

Det er allerede et slitt formular at Europa uansett må ruste opp, og ta større ansvar for egen sikkerhet, nå som MAGA har festet seg i USA.

Rubio gir likevel noe mer: Han viser hvilken retning Europa må gå dersom atlantisismen skal overleve.

«Vi må derfor gjenoppbygge våre institusjoner og allianser for å møte disse truslene sammen – med forståelsen av at deres formål ikke er å avskaffe suvereniteten til nasjonene som inngår i dem, men å forsvare den. Og at nasjoner ikke trenger å oppgi sine særegne identiteter for å erkjenne sine felles interesser», sa Rubio under talen.

Modellen finner han i samarbeidet med Hellas: forsvar, energi og teknologi, men også en felles ambisjon om å sikre Europas grenser mot det han omtaler som truslene fra masseinnvandring og industridød.

Å lukke øynene er ikke et alternativ. Man kan ikke holde pusten og vente til dette går over.

Ikke tilstrekkelig

Krisene i den regelstyrte verdensorden er for dyptgående. Rubios budskap har også altfor sterk klangbunn i Europa til at det lar seg ignorere. Som holdningsundersøkelser viser, er det utenfor Europa man finner optimisme i dag. 

Høyrepopulismens voldsomme vekst, er også båret frem på en bølge av pessimisme og skuffede fremtidsutsikter. Seneste meningsmålinger i Tyskland viser at AfD er soleklart største parti, og at nær halvparten av tyskere nå støtter et ytterligående parti, slik som AfD, Die Linke eller Sahra Wagenknecht.

I Frankrike er det Le Pen som per nå er den soleklare favoritten før neste års presidentvalg.

Rubios budskap møter et Europa der misnøyen med dagens kurs allerede er betydelig. Det betyr ikke at europeerne deler hele hans verdenssyn. Men det betyr at en transatlantisk strategi som bare lover å gjenopprette gårsdagen, ikke lenger er tilstrekkelig.