Ola Borten Moe mener at de gamle styringspartienes tilbakegang ikke trenger å være en katastrofe.
– Du kan si mye om Frp, men det er jo ikke et revolusjonært prosjekt.
Ola Borten Moe ser ikke fremgangen til Fremskrittspartiet som et dramatisk brudd med det norske politiske systemet. Han beskriver partiets tilbud som lavere skatter og avgifter, mindre byråkrati, en nedtoning på klimasiden og færre innvandrere.
– Det er jo ikke uniformerte ungdomsbevegelser i gata som går og banker opp dissidenter.
For Borten Moe er det heller ikke gitt at de tradisjonelle styringspartienes svekkelse er noe å frykte. Partiene som bærer staten, har skiftet før. Han trekker frem hvordan Venstre en gang hadde denne rollen, før Arbeiderpartiet overtok og beholdt en dominerende posisjon.
– Kanskje ser vi slutten på det nå. Men det er jo ikke det samme som katastrofe.
I en kommende episode av Minervapodden møter han Alexander Z. Ibsen til en samtale om populisme, nasjonalt fellesskap og hvorfor velgerne søker andre politiske alternativer. Borten Moe mener at de etablerte partiene bør rette mer oppmerksomhet mot hva som skaper misnøyen, og mot sin egen mangel på utfordrende tenkning.
Når samtalen dreier over på den politiske utviklingen i Europa, fremhever han at forskjellene mellom landene er store. Likevel peker han på en bredere misnøye med økonomisk stagnasjon, økende byråkrati og dyrere energi som bakgrunn for at velgere søker andre politiske løsninger.
På spørsmål om innvandring er den viktigste felles forklaringen på høyrepopulistenes fremgang i Europa, svarer Borten Moe at bildet er mer sammensatt.
Han mener riktignok at store deler av Europa har ført en for liberal innvandringspolitikk over tid. Samtidig mener han at rettslige bindinger har redusert det politiske handlingsrommet på området.
– Men jeg tror Europas problemer stikker langt dypere enn som så. Europas både absolutte og relative stagnasjon er en utrolig viktig del av fortellingen, sier han.
Borten Moe setter dette opp mot Europas historiske selvbilde: et kontinent som har utviklet og eksportert ideer om demokrati, rettsstat og samfunnsorganisering. Skal denne modellen beholde sin tiltrekningskraft, må den også fungere for menneskene som lever i den.
– Det forutsetter jo at vi har en økonomi, et samfunnssystem, en samfunnskontrakt som leverer varene.
Det handler ikke bare om økonomi i snever forstand, understreker han, men også om sosiale forhold og opplevelsen av å høre til:
– Jeg tror at hvis tilstrekkelig mange føler på et utenforskap, så kan det trekke i retning av at man søker helt andre løsninger.
I Borten Moes analyse står svak økonomisk utvikling og tap av industri sentralt. Han beskriver tiden etter finanskrisen som en periode der Europa har fått problemer med produktivitetsutvikling og vekst.
– Det er industri og verdiskaping som flytter ut, og som ekspanderer andre steder.
I takt med denne utviklingen har Europa gradvis mistet betydning geopolitisk og økonomisk. Det er en ubehagelig utvikling for et kontinent som har vært vant til å definere spillereglene sammen med USA, mener han.
Borten Moe mener at mye av politikken i denne perioden har dreid seg om «identitetspolitikk» og det grønne skiftet. For folk og små og mellomstore bedrifter mener han at resultatet ofte har vært mer byråkrati og høyere kostnader ved å drive virksomhet.
– Og en energipolitikk som gjør at energi blir mer utilgjengelig og dyrere. Og det er jo sånn som alle sammen merker på kroppen.
Innenfor en slik ramme mener han at innvandring både blir mer synlig som politisk problem og lettere å mobilisere rundt. Det betyr ikke at problemene knyttet til innvandring er oppdiktede, men at de virker sammen med en bredere misnøye.
– Da er det mye lettere at folk og bevegelser søker lettere svar. Sånn har det alltid vært. Sånn er det sannsynligvis også i vår tid. Og så blir det en slags katalysator, eller en turbo på et problem som uansett eksisterer, men som kanskje ikke er så definerende tross alt.
Også i Norge mener Borten Moe at det etablerte politiske systemet har grunn til å undersøke sin egen utvikling. Han stiller spørsmål ved det han oppfatter som en stadig vekst i offentlig administrasjon og reguleringer.
– Hvorfor skal alle direktoratene bli dobbelt så store hvert tiende år? Hvorfor skal alle reglene bli dobbelt så mange?
Mot slutten av samtalen beskriver Borten Moe en politisk periode der han mener riktige intensjoner og verdier har fått for stor plass på bekostning av politiske resultater.
– Det er en periode, tenker jeg, som har handlet ekstremt mye om å posere. Posere de riktige verdiene, de riktige intensjonene.
Han mener at det i for liten grad har vært avgjørende hvordan politikken faktisk har virket, så lenge man har ønsket det riktige. Klimapolitikken omtaler han som en særlig tydelig variant av dette.
Likevel er han optimistisk til at politikken kan endre karakter. Han tror – eller håper – at behovet for å prioritere vil tvinge frem større oppmerksomhet om hva tiltak koster og hva de oppnår.
– Jeg tror jo at man er på tur inn i et landskap der realiteter, årsak, virkning og kost–nytte faktisk betyr mer. Fordi det kommer til å bety mer fremover hvordan man prioriterer, og at man bruker ressursene, om ikke optimalt, så i hvert fall mer optimalt enn vi bruker dem nå.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
