En ode til skjulte, gode liv

Da jeg forberedte meg til visningen av Terrence Malicks «A Hidden Life» (2019), som hadde norgespremiere i går, satte jeg meg ned med Malicks siste film: «Song to Song» (2017). På overflaten er de to filmene radikalt forskjellige. Mens «Song to Song» er eksperimentell i sin fragmentariske impresjonisme, fremstår «A Hidden Life» simplistisk – dramaturgien er oversiktlig og enkel, ja, nærmest naiv. «A Hidden Life» omhandler simpelthen et vanskelig valg, som jeg kommer tilbake til. Samtidig er det klare paralleller mellom de to gjennomgripende poetiske filmene, både stilistisk og tematisk.

Den dynamiske kameraføringen og observante, interesserte, storslåtte scenografien i «Song to Song» videreføres i «A Hidden Life». I begge filmer fremhever stilarten den underliggende tematikken.

I «Song to Song» trekkes vi inn i en kritikk av moderniteten: Den er flyktig og etterlater oss usikre og numne, en følelse som vekkes av den rastløse kameraføringen – til tross for at disse flytende bevegelsene også har en slags trollbindende effekt på oss. Dette paradokset – moderniseringens dehumanisering er tiltrekkende – finner vi også i scenografien, hvis motiver er hule men likevel på sitt vis forlokkende.