KULTUR

Inger og Isak Sellanraa.

Filmatiseringen av Markens grøde er en kjønnsideologisk katastrofe

Hvorfor, hvorfor, å hvorfor, Hans Petter Moland, har du gjort Isak Sellanraa til en tafatt tomsing?

Kristian Meisingset Kristian Meisingset Kritiker
Publisert
Lesetid: 6 min

Røpevarsel: Meisingset røper i sin kritikk deler av handlingen i filmen.

Isak Sellanraa bærer verden på sine skuldre: Han er titanen som bygger sine jorder, sin buskap, sine hus og sin familie fra det marken gir ham. Markens grøde er «alltings opphav, den eneste kilde», skriver Knut Hamsun i boka, og Isak er han som forvalter marken.

I boka Markens grøde (1917), som Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur for, får Isak en gudelignende aura. Han begynner alene i ødemarken: «Mannen, mennesket, den første som var her.» Med sin skaperkraft bygger han seg opp, og de andre nybyggerne som kommer til utover i fortellingen, kaller ham markgreven. Mot slutten, når han en sjelden gang reiser til bygda, ser de på ham fra vinduet: «Det er han Isak selv!»

For å lese denne saken må du være abonnent

Minerva er høyresidens dagsavis. For et offentlig ordskifte det er verdt å ta på alvor, ikke nok et ekkokammer.

Digitalt årsabonnement til kr 1499,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 169,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1999,-

Bestill her

kultur hans petter moland filmanmeldelse markens grøde knut hamsun

For å lese pluss-artikler må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Bestill her
Bestill her
Bestill her
Bestill her
DEBATT:
SISTE KOMMENTARER:
Powered by Labrador CMS