Kunsten å overdrive

I politikken er det å få gjennomslag noe man paradoksalt nok også må passe seg for. Gjennomslag kan bety at andre stjeler ideene dine. Frp har fått gjennomslag i ordskiftet om innvandring og integrering. Det kan bety at partiet må overdrive for å gjenvinne makten over saksfeltet. Overdrivelsene kan riktignok frastøte mer moderate velgere, men overdrivelser kan ha en forvirrende effekt på de mer moderate, som har stjålet Frps klær. De kan glemme saken og henge seg opp i retorikk.

Når partipolitiske motstandere (og venner) er i ferd med å endre seg, og kanskje finne på noe lurt, forskyves makt mellom partiene. Napoleon skal ha sagt «man må ikke forstyrre fienden når han er i ferd med å gjøre feil». Forstyrrelse og overdrivelse kan samtidig hindre at fienden gjør noe riktig. Rødt er blitt jevnstore med SV på målingene. For Rødt kan det i denne situasjonen paradoksalt nok være dumt å komme med konstruktiv kritikk av SV. Da forstyrrer Rødt en fiende, som er i ferd med å gjøre feil. SV kan komme på bedre tanker og stjele velgere tilbake fra Rødt. Et usaklig eller overdrevet angrep på SV kan ha som effekt at den interne oppslutningen om partiledelsens linje forsterkes. Ledere sitter ofte lenger om de kan peke på ytre fiender. At Høyre valgte å fortsette med Erna Solberg på topp – istedenfor å forandre og bevare partiet – skyldes blant annet at makt i partiet ble sementert, på grunn av overdreven kritikk fra utsiden.

For noen kunne det vært en fordel for Arbeiderpartiet om de hadde klart å kvitte seg med Trond Giske. Fiender av Ap kan på sin side tjene på at Giske forblir populær nok internt i Ap, til at han beholder en splittende posisjon i partiet. VG hadde kanskje en idé om å hjelpe Ap og gi Giske nådestøtet, da de skrev om den sagnomsuste dansevideoen med Giske på Bar Vulkan i Oslo. Men «nådestøtet» var ingen presis kritikk. VG overdrev og gjorde paradoksalt nok Giske mer populær.