Gud er død – ikke vekk ham

En uro er kommet over Vesten, en uro som har ulmet under overflaten i lang tid. Ulmingen foregår inni hver enkelt av oss, enten vi er klar over det eller ei. Max Weber skrev på starten av forrige århundre om et tomrom, et slags meningshull, som oppstod i mennesket i takt med at verden var blitt «avfortryllet». Selve avfortryllingen bestod i at vitenskapen erstattet religionen som forklaring på hvordan verden er. Dermed mistet vi et indre kompass til å navigere virkeligheten. Når ulmingen mangler tydelige svar, og dermed et språk for å oppnå helbredelse av sjelen, kan den slå over i jammer. 

Med dette har det vokst frem en dyp bekymring, som i vår tid kan sies å være økende, om hvor selve samfunnet er på vei, og om hvorvidt vi makter å leve i et avfortryllet samfunn. Er det tilstrekkelig å være et samfunn av sekulære og liberale lover? Trenger vi ikke også moral? Og da må det vel være en felles moral og noen felles verdier som kan veilede oss til å være gode borgere og medmennesker? Denne moralen har tradisjonelt sett kommet fra religionen, så hva skjer når vi har forkastet den? Dette er klassiske dilemmaer i spenningen mellom det liberale og det konservative – og mellom det sekulære og det religiøse. Og det er et eksistensielt spørsmål både for samfunnet og individene samfunnet er til for.

Utfordringen i dag er at det ikke bare er individer som, hver for seg, opplever eksistensielle kriser. Hele den vestlige verden, og Vesten som idé, befinner seg i en eksistensiell krise. Hvem er vi? Hva står vi for? Vil vi-et overleve? Kobler vi dette opp mot liberalismens krise, er det vanskelig å tenke noe annet enn at de liberale mangler svar. Og i verden av i dag må de liberale ha svar.