Italias regjering trues fra ytre høyre

Protester og demonstrasjoner i Spania og Frankrike, seire for ytre høyre i Tyskland, etnonasjonalistiske partier klamrer seg til makten på Balkan – det er lite som ser rolig og forutsigbart ut i Europa for tiden. 

Nettopp den tendensen er det Giorgia Meloni ønsker å kontrastere. Italia har tradisjonelt vært et av de politisk mest ustabile landene i Europa. Gjennom hele etterkrigstiden har Italia byttet regjering omtrent i samme takt som folk bytter sokker. Men Meloni har satt alt inn på å endre det inntrykket, så da hun og regjeringspartnerne i september feiret sin 1413de dag ved makten og dermed ble den lengstsittende regjeringen i etterkrigstidens Italia, var det faktisk en milepæl.   

Stabilitet et mål i seg selv

Imidlertid var det nettopp under feiringen at det begynte å bli klart for mange at Melonis regjering kanskje ikke har så veldig lenge igjen. Årsakene er mange. På den ene siden sliter Italia fortsatt økonomisk og har ikke klart å komme seg under den europeiske treprosentsgrensen. 

I tillegg har Meloni faktisk få politiske seire å vise til. Som Veronica De Romanis, økonom ved Luiss-universitetet, påpekte på en konferanse i Roma nylig, har stabiliteten i seg selv blitt noe Meloni skryter av,  til tross for at denne stabiliteten skyldes at regjeringen ikke har tatt noen reelle politiske risikoer og derfor heller ikke på noen måte reformert Italia. 

Ny valglov

For å gjøre om på det inntrykket og for å gjøre en Meloni II-regjering mer sannsynlig i et valg som antakeligvis kommer til våren, har regjeringen derfor satt alt inn på å skaffe Italia en ny valglov. Det er noe italienske regjeringer gjør med jevne mellomrom – landet har hatt fire større valgregimer siden 1946. (Til sammenligning er valgloven i Storbritannia knapt endret på flere hundre år). 

Fra et valgteknisk ståsted er det å endre valgloven i seg selv noe som det ikke oppfordres til fordi det skaper usikkerhet hos velgere. Dersom loven må endres, anbefaler Venezia-kommisjonen, et rådende internasjonalt rådgivende organ for valg, i alle fall ikke å endre loven mindre enn ett år før neste valg. Det at Meloni så kort tid før et sannsynlig nyvalg faktisk velger å sette sin politiske prestisje inn på endre loven, gjør det åpenbart nærliggende å tro at motivet for endringen først og fremst er politisk, altså at det kan bidra til å forlenge Melonis regjeringsperiode, snarere enn at den vil gjøre det italienske demokratiet bedre. 

Radikalt endret politisk landskap

På den annen side er det ingen som tviler på at det er maktpolitikk som er Melonis egentlige mål med den nye valgloven. Loven er utformet for å gi Italia enda større politisk stabilitet ved å gi koalisjoner eller partier som får mer enn 42 prosent av stemmene, en relativt stor bonus (i form av seter i parlamentet) for på den måten gjøre det lettere å få igjennom lover i parlamentet.  

Ironisk nok kan nettopp dette ønsket om stabilitet og forlenget regjeringstid, bli den faktoren som får Melonis regjering til å falle. Grunnen til det er at det politiske landskapet i Italia er radikalt forandret. 

Da loven var på skrivebordsstadiet var det ingen rivaler til Melonis høyrekoalisjon i Italia. Venstresidens to hovedpartier, Partito Democratico (PD) og Femstjernersbevegelsen, kunne vært større dersom de hadde klart å samarbeide, men de har så radikalt motsatte meninger på mange grunnleggende punkter at det er usannsynlig at de noen gang vil klare å stable på bena en regjeringsdyktig koalisjon – det holder å si ordet «Ukraina», så ryker fortøyningene. 

Men siden da har ting endret seg i rekordfart, til og med etter italienske standarder. Spesielt har det oppstått en ny trussel mot Melonis stabilitet, og den kommer ikke fra venstresiden, men fra det ytre høyre.

SE OG HØR MINERVAPODDEN:

En dårlig fredspris og Trump lever i et moralsk vakuum – Redaksjonsmøte

En general med sterke bånd til Russland

Mannen bak denne nye trusselen heter Roberto Vannacci, han er general i den italienske hæren, forhenværende medlem av Matteo Salvinis La Lega, men skapte sin egen politiske profil, først med boken «Verden snudd opp ned» i 2023, og siden da han tidligere i år brøt ut fra La Lega og dannet partiet Futuro Nazionale (FN). 

FN er etter alle parametere et ekstremt høyreparti. I partiprogrammet slås det fast at Italia har et «medfødt kall til storhet». For at denne storheten skal kunne vokse, ønsker Vannacci seg en (kjempe)sterk stat, barnerike, katolske familier, remigrasjon av mennesker med utenlandsk bakgrunn, innskrenkninger av minoriteters, både seksuelle og andre, rettigheter til fordel for det «normale» flertallet,  og, nær sagt selvfølgelig, slutt på all hjelp til Ukraina og normalisering av forholdet til Russland. 

Russland er for øvrig et land Vannacci har nært forhold til etter å ha jobbet i flere år ved den italienske ambassaden der. Ryktene om at både han og hele FN er et russisk produkt finansiert med russiske midler, er mange og ganske varme, til tross for at ingenting er bevist. 

Russlandsfinansiert eller ikke, det det ikke er noen tvil om er at FN er blitt en reell politisk trussel i Italia. Det siste året har Vannacci snappet til seg flere og flere forhenværende medlemmer, parlamentsrepresentanter og til og med senatorer fra de andre høyrepartiene og på en meningsmåling publisert den 8. oktober hadde FN 7,8 prosent av stemmene – det er mer enn begge de to støttepartiene i regjeringen, La Lega og Forza Italia, og det betyr at Vannaccis parti nå er Italias nest største høyreparti.

Håpe på grunnlovsbrudd?

I tillegg betyr det at Melonis hittil så sterke koalisjon ikke lenger ligger an til å oppnå 42 prosent av stemmene – de stanser på 40 prosent. Både hun og regjeringspartnerne har utelukket å inkludere FN i regjeringskoalisjonen – noe som også ville blitt svært utfordrende politisk sett. 

Konsekvensen av alt dette kan dermed bli at en valglov som var ment å gjøre Italia lettere å regjere og samtidig også forlenge Melonis regjeringstid, ironisk nok kan gjøre det italienske parlamentet enda mer oppsplittet enn før – og føre til at Meloni mister en regjeringsmakt som hun kanskje kunne beholdt med den gamle valgloven. 

Den nye valgloven er nå vedtatt i parlamentet, men skal til gjennomgang i italiensk høyesterett. Det finnes nemlig en mulighet for at loven blir erklært å være i strid med den italienske grunnloven. Hvis jeg var Meloni ville jeg kanskje, i stillhet, håpet på det. 

Men uansett hvilken valglov som gjelder når italienerne antakeligvis går til valg en gang neste år, er Roberto Vannacci og hans Futuro Nazionale en faktor å regne med. Det kan skape mer ustabilitet og mindre forutsigbarhet ikke bare i Italia, men i hele Europa. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Rubio under Akropolis