Innovasjonsdebatten som ble lagt død før den hadde begynt

Nobelprisen i økonomi for 2025 til historikeren Joel Mokyr og økonomene Philippe Aghion og Peter Howitt, ble gitt for deres bidrag til å belyse sammenhengene mellom innovasjon og økonomisk vekst. 

Joel Mokyr har minnet oss om at den avgjørende forutsetningen for Europas og Vestens innovasjonsdrevne vekst siden midten av 1700-tallet var institusjonelt betinget: Den baserte seg på en grunnleggende toleranse for friheten til å utfordre etablerte sannheter og løsninger – på alle samfunnsarenaer: I mediene, innen vitenskap og forskning, kunst og kultur, økonomi og politikk. Dette bidro, ifølge Mokyr, til å forme en kultur som ble mer åpen for kritikk og for muligheter til forbedringer, men også mindre tilbøyelig til å forsøke å slå ned på utfordrere som truet status quo. 

Bech Holtes startskudd

Det er nå snart to år siden det plutselig dukket opp en outsider fra sidelinjen i den økonomiske debatten i Norge, med én fot plantet i samfunnsøkonomien og den andre i egne erfaringer fra næringslivet. Martin Bech Holtes (første) bok, Landet som ble for rikt (2025), bygde på en litt uvanlig samfunnsanalyse, skrevet med bred penn, krydret med en rekke anekdoter og provoserende personkarakteristikker. 

Men bokens hovedbudskap har substans. Med tydelig inspirasjon fra Lindbeck-kommisjonen i Sverige fra begynnelsen av 1990-tallet, hevder han at den norske oljerikdommen har forrykket balansen i den norske samfunnskontrakten og skapt en skadelig incentivstruktur, så vel i politikken som i næringslivet. En incentivstruktur som ifølge Bech Holte hemmer innovasjon, økonomisk vekst og grunnlaget for bedre fremtidsperspektiver for den unge generasjon. Han ser dette som et politisk skapt problem og finner det frustrerende «at systemfeilene i det store og hele tas med knusende ro». 

Hovedskylden legger Bech Holte på dem han kaller «Dag-2-ledere» innen politikk og forvaltning: de «har ingen prosjekter for å utvikle samfunnet videre. De har heller ingen ambisjoner for generasjonene som kommer.»  

Tidlig kritikk

Boken ble raskt en salgssuksess og traff en nerve hos mange, særlig i næringslivet. Men for flere samfunnsøkonomer fremstod viktige deler av boken som en provokasjon. Allerede ved boklanseringen rykket økonomene Olav Slettebø og Erling Holmøy ut med hard, saklig og dokumentert kritikk, basert på avsløringer av flere faktafeil og eksempler på misvisende bruk av sammenlignende statistikk. Denne kritikken bidro til å dempe Holtes fortelling om skarpt atskilte epoker i nyere norsk økonomisk historie, spesielt om en såkalt gullalder mellom 1991 og 2013, avløst av en stagnasjonsperiode som har vart siden 2013.

Likevel har ingen så langt klart å motbevise essensen i Holtes overordnete analyse: At en serie av økonomiske reformer siden begynnelsen av 1980-tallet la grunnlaget for en revitalisert vekstperiode der Norge klatret fra 14. til 2. plass blant OECD-landene, målt i BNP per innbygger – fra 1991 til 2013.   

Slettebø og Holmøy har nylig også bidratt med et kapittel i artikkelsamlingen For rikt for hvem? (2026), som gir en verdifull analyse av offentlig sektors størrelse og utgiftsvekst over tid. Fremstillingen motbeviser langt på vei dem som påstår at omfanget av sløsing i offentlig sektor er enormt, og at den offentlige pengebruken i Norge i lang tid nærmest har est ukontrollert ut. Dette korrektivet treffer også Bech Holtes fortelling, kanskje spesielt på det verbale planet.

Falsk alarm?

Nettopp på det verbale planet la Bech Holte seg lagelig til for hugg. Landet som ble for rikt er overdynget med mer eller mindre treffende anekdoter fra toppidrett, litterære figurer fra Voltaire (Dr. Pangloss) og Ibsen (En folkefiende), polhelter, samt et helt galleri av helter og skurker. Formen inviterer til overdramatisering av kontraster etter et sort-hvitt-mønster – eksempelvis det skarpe skillet mellom såkalte Dag-1- og Dag-2-samfunn, inspirert av noe Amazon-sjefen Jeff Bezos skal ha sagt i en sammenheng.   

Eivind Thomassen, forfatter av mot-boken Vårt rike land sammen med Øystein Olsen, gikk allerede i januar 2025 ut i Morgenbladet med et frontalangrep på Holtes «forfallsfortelling». Her mente Thomassen at Holte «gjør seg til talsmann for viktige internasjonale tankestrømninger», og trekker utilslørt linjene videre til Maga-bevegelsen, Elon Musk og helt til Putins historiemyter. Selv Oswald Spenglers spådommer om den vestlige sivilisasjons uunngåelige undergang fra 1918-22 og eldre kristne endetidsforestillinger blir nevnt i forbifarten. 

Dette er etter min vurdering å tillegge Bech Holte koblinger og assosiasjoner som ikke gjenspeiler virkeligheten. Det er i hvert fall vanskelig å forene slike assosiasjoner med sitater som dette, hentet fra Bech Holtes bok:

«Ingen vestlige land har større muligheter enn Norge til å skape et inkluderende, aktivt samfunn med en velfungerende økonomi……Målet er å skape verdens mest vitale økonomi, der færrest mulig faller utenfor, der flest mulig får utviklet potensialet sitt, og der kapitalen ønsker å investere langsiktig i gode arbeidsplasser.» 

Langt utenfor sakens kjerne er vi også når forfatterne av boken Vårt rike land assosierer Bech Holtes betoning av vekstfremmende incentiver og innovativt entreprenørskap med høyreekstreme idéstrømninger, romanfigurer i den statsfiendtlige forfatteren Ayn Rands heltedyrkelse av næringslivsledere og monopoldyrkende techoligarker i USA, som langt på vei har lyktes med å kapre den amerikanske staten i egen tjeneste. 

Felles svakheter

Forfatterne av Vårt rike land deler en faglig svakhet med Bech Holte. Ingen av dem forankrer sine analyser av det sentrale temaet innovasjon og innovasjonsdrevet produktivitetsvekst i en velbegrunnet teori, som forklarer hvorfor og hvordan det innovative entreprenørskapet er drivkraften for produktivitetsveksten i rike land. Denne felles svakheten reiser flere paradokser. 

For det første finnes det en omfattende forskningslitteratur som både teoretisk og empirisk underbygger betydningen av institusjonelt betingede incentiver, som ingen av de stridende forfatterne berører. Incentivstrukturens betydning gjelder for alle nøkkelaktørene i økosystemene rundt innovative gründerteam med vekstambisjoner. To høyaktuelle kilder er arbeidene til nobelprisvinnerne i økonomi i 2025 (Aghion, Howitt og Mokyr) og 2024 (Acemoglu, Johnson og Robinson). 

For det andre leder fraværet av et teoretisk fundament til mangelfull empirisk utforskning, fordi man uten teoretiske holdepunkter har lett for å overse eller undervurdere en rekke utfyllende datakilder. En konsekvens er at de nevnte forfatterne utelukkende viser til høyt aggregerte tallstørrelser fra nasjonalregnskapet, som BNP per innbygger og BNP per arbeidstime. Et annet viktig statistisk begrep (også hentet fra nasjonalregnskapsdataene), totalfaktorproduktivitet, omtales i Vårt rike land som «denne litt mystiske, uforklarte størrelsen». Nobelprisen i økonomi for 2025 ble faktisk begrunnet med å ha avmystifisert og forklart denne størrelsen, basert på et pionerarbeid for over tretti år siden (1992). 

Bør vi bli mer innovative?

Begrepet totalfaktorproduktivitet kan forstås som den delen av den målte økningen i arbeidsproduktivitet som ikke kan forklares med økte investeringer i realkapital.  

For det tredje ser det ut til at Olsen og Thomassen overtolker likhetstrekkene de finner mellom utvalgte rike land over tid, målt etter den gjennomsnittlige årlige veksten i arbeidsproduktivitet. Det leder dem til å konkludere med at produktivitetsveksten i et land som Norge i hovedsak blir bestemt av vår evne til å ta i bruk teknologiske nyvinninger og innovasjoner fra andre land, spesielt fra USA, det teknologiledende landet. Derfor er det kanskje ikke så rart at de stiller følgende oppsiktsvekkende spørsmål (side 66): «Bør vi egentlig bli mer innovative?»

Problemet med denne tolkningen er at den ikke kan forklare de like iøynefallende forskjellene i arbeidsproduktivitetsvekst mellom hvert enkelt land i samme periode. Som jeg har dokumentert i et tidligere notat, er forskjellene landene imellom, selv mellom nordiske land, betydelige. De er enda større når vi ser på vekst i totalfaktorproduktivitet – en mer treffsikker indikator på innovasjonsdrevet produktivitetsvekst enn arbeidsproduktivitet.   

Konsekvensen av forfatternes smale og monosentriske forståelse av hva innovasjoner er, står i fare for å formidle et heller pessimistisk syn på et lands muligheter til å styrke fremtidsutsiktene gjennom innovasjonsdrevet vekst. Ifølge forfatterne forstås innovasjon i hovedsak kun som et spørsmål om utvikling og anvendelse av ny teknologi som er utviklet i andre land. 

Kontraster og paradokser

Denne tolkningen står i sterk kontrast til den moderne faglige forståelsen, som betoner kommersiell gjennomføring av alle former for nyvinninger, nye produkter, nye prosesser, nye organisasjonsformer og forretningsmodeller m.v.. Økonomen Joseph Schumpeter, som er opphavsmannen til den moderne innovasjonsforståelsen, oppsummerte alt dette med begrepet «gjennomføring av nye kombinasjoner». I tillegg understreket han at innovasjon forutsetter profittmotivert entreprenørskap, dynamisk konkurranse og «kreativ ødeleggelse» som flytter ressurser fra mindre produktive bedrifter til mer produktive bedrifter. 

Vårt rike land overser betydningen av institusjoner som former incentiver for innovativt entreprenørskap. Man trenger ikke reise lenger enn til Sverige for å finne sterke indikasjoner på betydningen av gjennomtenkte reformer for det innovative entreprenørskapets bidrag til produktivitetsvekst. På dette punktet ligger Bech Holtes tanker vesentlig nærmere de svenske erfaringene og hovedstrømningen innen internasjonal forskning. 

Det nærmeste forfatterne av Vårt rike land kommer en fremtidsrettet agenda er å hevde at «den viktigste politikken (for å utnytte Norges produktivitetspotensial) er den som påvirker overføring av teknologi og kompetanse fra utlandet». Men det nevnte potensialet forstås i stor grad kun som et «internasjonalt fellesgode i form av kunnskaper og teknologier som sprer seg til landenes næringsliv». Innovasjonsdrevet vekst blir på denne måten redusert til et spørsmål om kompetanse til å motta og anvende teknologisk kompetanse fra utlandet.  

Like oppsiktsvekkende fremstår forfatternes forståelse av kapitalmarkedet. Forfatterne tegner videre et bilde av et nærmest enhetlig og perfekt kapitalmarked, en kapitalallokeringsmekanisme som er løsrevet fra institusjonelle forutsetninger. Dermed overser man at tilgangen på risikokapital i venturekapitalmarkedet, som oppstartsbedrifter og oppskalering av hurtigvoksende unge selskaper er spesielt avhengige av, tilhører en egen kategori i det samlede kapitalmarkedet, som skiller seg markant ut fra markedene for kreditt og aksjeemisjoner i børsnoterte selskaper. Tilgangen på kompetent risikokapital utgjør i dag en betydelig hindring for innovative oppstartsselskaper i Norge, senest dokumentert i en rapport fra Copenhagen Economics. 

Game over? 

Forfatterne av motboken Vårt rike land har gjort et prisverdig forsøk på å motbevise overdrevne forfallsfortellinger om norsk økonomi. Men dette står i et spenningsforhold til forfatternes manglende anerkjennelse av Norges muligheter til å gjennomføre institusjonelle reformer som legger til rette for nye vekstimpulser, et større mangfold av karrieremuligheter og generelt lysere fremtidsutsikter for kommende generasjoner.

Hadde forfatterne unngått å falle i denne fellen, kunne de bidratt bedre til å løfte opp en viktig diskusjon om hvilke økonomiske rammebetingelser vi bør tilstrebe for å fjerne grobunnen for nye forfallsfortellinger i fremtiden.