Det mannlige, det kvinnelige, og det ordinære ekstraordinære

Tittelen er det første som tiltrekker meg ved Nasjonalmuseets nye utstilling «Malerinne», som tar for seg kvinnelige malere i perioden 1550–1650. I tittelen er det kvinnelige altså bevisst strøket over, men hva menes egentlig spesifikt med det? Viser det til at kvinner ikke fikk være malere, eller viser det heller til den konkrete utstrykingen, altså fjerningen av kvinnelige kunstnere fra historien? Er denne fjerningen i så fall gjort helt bevisst, eller har verkene mer tilfeldig blitt tilskrevet menn fordi man, på grunnlag av en urgammel misogyni, bare har antatt at en mann måtte stå bak slike verk? 

Men streken går også inn i en språklig diskusjon om kjønnsbeskrivelser i begreper og titler. På norsk vil vi ikke ha -inne-formene, vi vil ha generelle betegnelser på yrker fordi kjønn ikke skal ha noen betydning. Derfor sier vi lærer, forfatter, maler. På tysk og fransk er derimot de kvinnelige begrepene fortsatt i bruk, og på fransk er diskusjonen heller å feminisere titler i offentlige embeter, istedenfor at kvinner må tilpasse seg det mannlige generelle. Etter valget til neste år kan vi ende opp med en madame la présidente.

Spørsmålet denne diskusjonen stiller, er om kvinnekampen skal synliggjøre og legge vekt på det kvinnelige, eller om det kvinnelige ikke skal gjøres noe vesen ut av, men heller være en naturlig, selvsagt del av et generelt begrep – skjønt man kan innvende at det generelle begrepet ofte har en nedarvet mannlig standard.