Dumhet er ingen forbrytelse

Denne uken erklærte latviske myndigheter den russiske journalisten Leonid Ragozin uønsket i landet. Ifølge utenriksminister Jānis Dombrava har Ragozin i lang tid uttrykt meninger som strider mot latviske interesser, inkludert å gi Vesten skylden for Russlands aggresjon, omtale sanksjonene som ineffektive og provoserende, forsvare russisk utenrikspolitikk, og diskreditere den politiske og militære ledelsen i Ukraina.

Ragozin, som er russisk statsborger, har vært bosatt i Latvia i flere år. For et norsk publikum er han mest kjent som spaltist i Morgenbladet. Selv sier han at han er motstander av Putin-regimet og krigen i Ukraina, og at utvisningen er et forsøk på å  sensurere ham for analyser som forstyrrer det enkle bildet av Russland som ondt og Vesten som godt. 

Foreløpig har ikke latviske myndigheter presisert hva slags uttalelser det er snakk om. Muligens inkluderer de en tweet fra april i år, der Ragozin kalte Kremls publisering av en liste over mulige mål i europeisk droneindustri et svar på at ukrainske droner brukte NATO-luftrom til å angripe St. Petersburg-regionen. Påstanden var nærmest identisk med russiske propagandafortellinger som ble spredt i samme periode. Ragozin gjorde heller ingen ting for å underbygge den – uten at det utelukker at han kan ha rett, selv om den vanligste forklaringen til nå har vært at ukrainske droner har havnet i baltisk luftfrom på grunn av programmeringsfeil eller russisk jamming.

25. september i år ble Ragozin intervjuet av podcasten «Useful Idiots». Ifølge frilansskribenten Lasse Josephsen er både podcasten og verten Aaron Maté en del av  «tankie»-segmentet, som kjennetegnes av demonisering av alt Vesten gjør og en tilsvarende omfavnelse av nesten alle som går imot Vesten – inkludert diktatorer som Vladimir Putin. 

Det betyr selvsagt ikke at det er galt å delta der, for eksempel hvis Ragozin har som prinsipp å snakke med alle, eller så intervjuet som en sjanse til å nå et publikum som ikke leser Morgenbladet eller de andre avisene han har skrevet for. 

Innholdet i samtalen er mildt sagt oppsiktsvekkende. Ifølge Ragozin ønsker Kreml å kontrollere Ukraina, ikke okkupere det, og betrakter seg først og fremst i krig med Vesten som de mener forsøker å undergrave Russlands rettmessige interessesfære.

Så lenge vi godtar at Ragozin bare gjengir det han mener er Moskvas perspektiv, er dette i seg selv en helt respektabel analyse. Derimot begynner det å lugge når Maté og Ragozin tilsynelatende er skjønt enige om at at Ukraina blir brukt i en vestlig «proxy-krig» mot Russland. Påstanden, som er kjent fra blant andre John Mearsheimer, tenderer nemlig til å frata ukrainerne en egen agenda, og redusere dem til viljeløse brikker.

Slik Ragozin presenterer det er det i all hovedsak Ukraina og - trolig - dets vestlige bakmenn som har ledet an i opptrappingen av krigen. Russland har derimot nøyd seg med å levere riktig nok svært uproporsjonale svar.  Ragozin advarer også om at Russland vil svare på ukrainske angrep mot den russiske oljesektoren med å ødelegge Ukrainas økonomi, slik de nå gjør ved å angripe havner, stålverk og datasentre. 

Ragozin har rett i at Ukraina befinner seg i en svært vanskelig situasjon nå, og at begge parter forsøker å ramme den andre økonomisk. Problemet er kronologien. I virkeligheten begynte Russland å angripe Ukrainas stål- og korneksport alt i 2018, da russerne innførte en delvis blokade av havnene i Mariupol og Berdjansk som i dag er okkupert. Både Azov-havet og Svartehavet ble dessuten stengt for skipsfart en hel uke før invasjonen i 2022, under dekke av en flåteøvelse.  Blokaden, som fortsatte fram til juli samme år, fratok Ukraina viktige inntekter fra korneksport og truet med å forårsake matmangel i flere land. Russland fortsatte også å angripe ukrainske havner etter at en avtale kom på plass i juli 2022. 

Videre begynte angrepene mot ukrainsk infrastruktur kort etter invasjonen - ikke etter at Ukraina angrep og skadet Kertsj-broen 10. oktober 2022, slik Ragozin hevder. Selv den massive bølgen av rakett-og droneangrep som kom et par dager etter det ukrainske angrepet virker å ha vært for godt forberedt til å være en impulsiv gjengjeldelse. Angrepene var heller ikke bare rettet mot kraftstasjoner og annen infrastruktur, men rammet også barnehager, universiteter og andre sivile mål. Og mens det har vært flere angrep det siste året, handler dette mindre om tidligere tilbakeholdenhet enn om at Russland rett og slett har fått flere og raskere droner, mens ukrainerne mangler forsvarssystemer til å stanse dem. 

Det mest sjokkerende utsagnet kommer etter 28 minutter. Ifølge Ragozin «ser ikke (russerne) ut til å ha gått bevisst etter sivile mål, selv om det finnes mange unntak fra regelen. Som hovedregel har de gått etter militære og industrielle mål, og forsøkt å unngå å drepe sivile eller ødelegge sivile mål”.  Ifølge Ragozin har forholdet mellom sivile og militære tap vært uvanlig lavt, spesielt sammelignet med Gaza – i hvert fall fram til i fjor, da de russiske luftangrepene ble mer brutale enn tidligere. 

La oss se litt på Russlands «forsiktige» krigføring. Siden Maté trekker fram de første ti månedene av krigen senere i intervjuet, kan vi til og med være rause nok til å gå ut fra at det er denne perioden Ragozin først og fremst tenker på. Langt fra å være preget av tilbakeholdenhet, var tiden fra 24. februar 2022 fram til årsskiftet den verste i antall drepte sivile. Det gjelder spesielt perioden februar-april, som tilfeldigvis er samme periode som det foregikk forhandlinger i Istanbul – forhandlinger som Ragozin mener ble torpedert av Vesten. 

Uten at vi trenger å gå inn på dette narrativet her, fant forhandlingene sted parallelt med Russlands beleiring av Mariupol. I løpet av 86 dager ble 90 prosent av bygningsmassen i byen skadet eller ødelagt - inkludert boligblokker, skoler, sykehus og teateret der flere hundre sivile søkte tilflukt. Organisasjonen Truth Hounds har gjort detaljstudier av 18 lokasjoner, og har ikke funnet spor av ukrainsk militært nærvær i nærheten av de aktuelle bygningene da de ble truffet av russiske bomber eller raketter. 

Siden Mariupol har vært okkupert siden mai 2022 og mange døde trolig ble liggende under ruinene som senere er fjernet av okkupantene, er det umulig å si sikkert hvor mange som mistet livet. Svenske Uppsala Conflict Data Program har anslått antallet drepte sivile til mellom 27 000 og 88 000. Hvis vi legger det laveste tallet til grunn betyr det at 27 000 ble drept på under tre måneder, eller døde som direkte resultat av at Russland stengte tilførselen av mat, vann og elektrisitet. I tillegg falt rundt 6500 ukrainske soldater. Uten å lage noen konkurranse i lidelse er dette like mange eller flere enn de 21 978 som ble rapportert drept i Gaza i oktober-desember 2023, da Israels angrep var på det verste. 

Noen dager etter invasjonen ble sykehuset i Volnovakha fullstendig ødelagt i det første av over to tusen angrep mot sykehus, ambulanser og helsepersonell før utgangen av 2025. Ifølge Leger Uten Grenser er angrepene for mange og presise til å kunne skyldes tilfeldigheter, og må betraktes som en bevisst strategi for å ramme sivilbefolkningen. I løpet av 2022 mistet dessuten flere tusen livet i godt dokumenterte angrep på bolighus, offentlige bygg som fungerte som tilfluktsrom, og kjøretøy som forsøkte å evakuere sivile. 2022 var også perioden da russiske okkupasjonsstyrker begikk massakrene i Butsja og Izjum.

Russland har også gjort seg skyldig i en rekke krigsforbrytelser mot sivile i årene som har gått siden da. Alt i 2024 la for eksempel Truth Hounds fram minst 36 verifiserte tilfeller av «double tap»-angrep, der ett angrep ble fulgt av et nytt for å ramme redningsmannskaper og sivile. I 2025 hadde antallet verifiserte tilfeller steget til 65. Siden juli 2024 – altså lenge før luftangrepene ifølge Ragozin ble mer brutale – har russiske droneoperatører systematisk angrepet sivile fotgjengere og kjøretøy i Kherson, inkludert ambulanser som på vei for å hjelpe ofre for tidligere angrep. En FN-kommisjon har klassifisert denne «dronesafarien» som overlagte drap. Angrepene kommer fra den okkuperte østbredden av elven Dnipro, der sivilbefolkningen blir brukt som levende skjold og akkurat nå opplever en humanitær katastrofe.

Til sammen tegner dette et tydelig bilde av at angrepene mot sivile helt fra starten av invasjonen ikke er unntak som bekrefter regelen, men tvert imot selve regelen. 

Ragozin har med dette fjernet seg såpass langt fra journalistisk sannhetssøken at det er umulig å ta ham alvorlig igjen. Men er det nok til å forsvare utvisningen?

Uten å kjenne til lovhjemmelen som har blitt brukt, eller om det har blitt gjort en etterforskning, virker argumentet om at Ragozin har uttrykt meninger som strider mot Latvias interesser umiddelbart som et inngrep i ytringsfriheten, som risikerer å gi ham status som en forfulgt martyr.

Dessuten er det umulig å vite hva som foregikk i Ragozin under samtalen med Maté. Kanskje var det bare ment som litt «jazzing med gutta» - selv om han i så fall bedrev en ekstremt atonal form for frijazz. Kanskje gav han oss et uforvarende innblikk i hva slags oppfatninger som er gjengs i det russiske eksilmiljøet han er del av, eller sin egen mangel på kunnskap. Så lenge det ikke har kommet fram opplysninger som knytter ham direkte til et russisk påvirkningsnettverk er det uansett umulig å si om Ragozin bevisst har gjengitt russiske talepunkter, eller bare gitt uttrykk for sin egen, forvridde virkelighetsoppfatning. 

For å si det på godt norsk: Det er ikke forbudt å være dum. Det bør det heller ikke være i Latvia.