Men-folket

Jeg er ikke rasist, men… Jeg er for ytringsfrihet, men… Folk som må skjøte på små reservasjoner etter liberale selvfølgeligheter skal vi være skeptiske til. Og mens førstnevnte men-ere stort sett lever nede i kommentarfeltene finner vi sistnevnte over feltet, som både filmregissør og prost.

De drepte tegnerne i Charlie Hebdo rakk knapt å bli gravlagt før enkelte måtte ut og bebreide ytringene deres. Ingen støttet terror, men man bør visst ikke tegne hva som helst. Hvis en avis tegner noe skjevt om en religiøs profet, kan en drøy milliard mennesker i enkeltes øyne påberope seg en dyp krenkelse. Det samme kan skje hvis tegerne trues på livet og media dekker saken såpass redelig at de trykker en faksimile av stridens kjerne. Det holder at tegningen er på trykk i et blad det er frivillig å lese, som bare en promille av milliarden har tilgang til.

Det er heldigvis færre men-folk i dag enn da forrige karikaturstrid raste. Et massedrap gjør større inntrykk enn en drapstrussel. Kanskje har det også litt å si at sekstiåtterne har blitt pensjonister. Den unge venstresiden er mer liberal, og de siste femten årene har lært oss at islam ikke bare er en utsatt minoritet, men også en maktfaktor som må utfordres. Slik vi - og ikke minst venstresiden - har utfordret kristne dogmer, profeter og rarieteter i mange tiår.