Der bjørnebikkjer halser over moene

Store rovdyr er et betent tema. Å si noe er ikke så lett. En blir raskt anklaget for å hate sauer eller hate ulv. Slike fløyer har lite for seg i en såpass intrikat debatt som rovdyrdebatten. Her finnes så mange ulike erfaringer gjort av ulike mennesker. Jeg er ikke bjørneekspert. Svært få er det, men som veterinær jobbet jeg et i et av Europas mest bjørnetette områder. Dette ga nyanser og innsikt i hvordan det var å leve i et område med bjørn.

Her ble felt rundt åtti bjørn i året. Bjørnen var tett på bebyggelse, tett på turløyper. Her fantes knapt bønder som holdt sau, men var mye reinsdyr. Lenger mot sør startet ulveterreng. Her var mye elg. Elgen så jeg stadig, men jeg møtte aldri bjørn. Den så derimot kanskje meg. Bjørnen er sky, unngår folk om den kan, og når jeg syklet i skogen brukte jeg ringeklokke og stemme.

En har ikke lyst å sykle på en bjørn. Når jeg plukket blåbær, ropte jeg inn i skogen som en annen tulling. Jeg kommer jo fra ynglefri sone i vest og er ikke vant med bjørn. Det siste store legendariske bjørnejaget i Sunnfjord var på 1880-tallet og mot vest kommer nå bare ett og annet streifdyr, oftest unge hanner fra traktene rundt svenskegrensen. De blir raskt felt på lisens dersom de angriper husdyr.