Kampen mot høyreavvikerne

Under stalinismen var det bare plass til en mening – Stalins. Borgerskapet, konservative, bønder med mer enn to kuer og alt annet riff-raff var for lengst utryddet eller sendt til Sibir. Desto viktigere var det å rydde blant dem som påsto at de var kommunister, men som tolket dette feil, og dermed rent objektivt sett var kapitalens lakeier. De ble utrensket i hundretusentall, ja millioner. Men før de fikk den barmhjertige kulen var det svært viktig at de tilsto og ba om unnskyldning. Det måtte til for å bekrefte Stalins ufeilbarlighet.

Jeg trekker frem denne historiske bakgrunnen for å beskrive noe av det som nå skjer på den delen av amerikanske venstresiden som fortjener betegnelsen koko-venstre. Jonathan Chaits historie i gårsdagens Intelligencer, en del av New York Magazine, minner om at disse er langt fra ufarlige for det liberale samfunnet. (For dem som måtte være i tvil om kilden: Chait er riktignok hvit, men liberaler, og mediet plassert på venstresiden.)

Bakgrunnen er en forskningsartikkel fra Omar Wasow, publisert 21. mai. Wasow er førsteamanuensis ved Princeton (assistant professor), har doktorgrad i African American Studies, og er for øvrig svart. Han har undersøkt hvordan svartes protestaksjoner påvirket presidentvalgene i tidsrommet 1960-72. Konklusjonen er at oppmerksomheten omkring disse, særlig i mediene, økte demokratenes oppslutning i presidentvalg blant hvite med 1,6-2,5 prosentpoeng i de omkringliggende områdene, dersom protestene var ikke-voldelige. Voldelige protester hadde imidlertid motsatt utfall. I 1968 flyttet dette hvite velgere 1,5-7,9 prosent i republikansk retning.