For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Det går helt fint å ha sin ektefelle som bestevenn, men en ektefelle bør aldri være ens eneste venn
Per (62) elsker kona si, men savner å ha venner.
Publisert
Kjære Sanna,
Jeg traff kona mi for nesten 40 år siden. Vi er fortsatt sammen, ler mye, drar på tur, hører på samme musikk, leser de samme bøkene og ser de samme filmene. Vi har oss regelmessig og vi deler jobberfaringer og i det hele tatt har det bra sammen. Jeg elsker henne og hun elsker meg.
Vi har fått nye bekjentskaper, men jeg har egentlig bare en gammel venn igjen.
Men i løpet av disse årene har jeg mistet mange kompiser. De er blitt skilt, alle som en, og de fleste av dem er nå i sitt andre ekteskap. Vi har fått nye bekjentskaper, men jeg har egentlig bare en gammel venn igjen.
Det er nesten som jeg føler at jeg eller vi ikke har skjønt noe. Skal man egentlig trives sammen så lenge? Vi har fortsatt felles drømmer og ting vi skal gjøre sammen.
Hilsen
Per (62)
****
Kjære Per,
Du har så mye å glede deg over. Du har en kone du elsker og dere har det fint sammen! Det er vanskelig for meg å få øye på hva som er problemet. Savner du å ha venner? Du skriver at du bare har én gammel venn igjen.
Bekjentskaper er jo mulige venner om man gir seg selv muligheten til å bli bedre kjent.
Kan det tenkes at du gjør for mange ting bare med kona? Hender det at du takker nei til hyggelige invitasjoner fra dine mannlige bekjentskaper av hensyn til kona og deres tosomhet? Bekjentskaper er jo mulige venner om man gir seg selv muligheten til å bli bedre kjent.
I «Skilsmisseboken» skriver jeg om ensomhetsfellen som skilte menn ofte går i. Det er som regel kvinnene som har ansvaret for parets sosiale relasjoner. Når menn blir skilt, drar kvinnene med seg disse relasjonene. Mennene forblir alene. Hvis du skulle blitt en enkemann nå, ville det kanskje vært din skjebne? Også derfor er det viktig å ha og pleie venner utenfor ekteskapet, men naturligvis ikke bare derfor.
Det er nemlig sjelden (om noensinne) at man får tilfredsstilt alt gjennom én person. Det høres ut som du virkelig har funnet den rette, men heller ikke den retteste av de rette kan fylle alle dine behov. Det er du kanskje inne på ved å sende dette spørsmålet til meg. Det kan virke som du savner å ha mannlige venner. Og kanskje det er nettopp det som har skjedd med alle dine tidligere venner? De er blitt fanget i sin nye kones sosiale krets og dermed forlatt deg og din vennekrets? Eller kan det hende at dere har beholdt din kones venner, men mistet den mannlige delen etter hvert som skilsmissene har kommet?
Det er ikke noe i veien for å trives sammen så lenge. For de fleste er det et ideal og for mange: en utopi. Mange, meg selv inkludert, har grått sine bitre tårer for å ha mislykkes i nettopp det dere har oppnådd. Dere har mye å være takknemlige for.
Det høres ut som du virkelig har funnet den rette, men heller ikke den retteste av de rette kan fylle alle dine behov.
Men likevel: Det er viktig å ha egne venner. Det er viktig å hente impulser utenfor vi-et. Er dere så mye sammen at det ikke er tid og rom for å gjøre ting utenom deres parforhold? Hvis du skal gjøre noe sammen med en mannlig kompis, hvordan reagerer kona? Oppfordrer hun deg til å dra ut eller signaliserer hun at du helst skulle vært hjemme med henne? Hvis det er tilfellet, forstår jeg problemet ditt. Det kan være vanskelig å gjøre noe med det hvis du har latt det være slik i 40 år. Er du en tusseladd kanskje?
Dere skal selvsagt ikke skille dere. Det er det ingen grunn til. Det du kan gjøre er å invitere disse mannlige bekjentskapene dine med på ting. En fisketur med Trygve? En pubtur med Ola? Bowling med Kjell? Hvis kona slår seg vrang, så oppfordrer du henne til å delta i tilsvarende aktiviteter med sine venner.
Det går helt fint å ha sin ektefelle som bestevenn, men en ektefelle bør aldri være ens eneste venn.
