Lex Trettebergstuen og den nye intoleransen

Forestill deg to scenarier som en ung transkvinne kan befinne seg i:

Scenario 1: Personen får motbør, både fra foreldre og psykologer, fordi de tror kjønnsinkongruensen er et symptom på andre lidelser – som depresjon og ensomhet i forbindelse med mobbing. Transkvinnen opplever at de legger steiner til en byrden som allerede er for tung å bære. Foreldrene og psykologer gir seg imidlertid ikke og forsøker bestemt, men så omsorgsfullt de kan, å påvirke personen til å endre kjønnsidentiteten slik at den sammenfaller med det biologiske kjønnet. Etter flere år med systematiske samtaler og terapi – unektelig noe motvillig – begynner personen å finne seg til rette i sin mannlige kropp, selv om personen fortsatt har store problemer med å identifisere seg med dominerende maskulinitetsidealer i kulturen.

Scenario 2: Personen møter aksept og bekreftelse fra foreldrene sine. Personen ber omgivelsene tilpasse seg og bruke nye pronomen og navn. Psykologen gjør en vurdering i løpet av noen konsultasjoner – utenfor noe offentlig helsetilbud – og avkrefter at kjønnsinkongruens er overfladisk og kortvarig. Personen settes på hormoner og etterhvert bærer det videre til kirurgi. Penis brukes til å konstruere en vagina. Personen kjenner at livslysten kommer tilbake.