Putin vil åpne veien videre inn i Ukraina

I tirsdagens Debatten på NRK handlet det om fred i Ukraina. Det handlet om kvadratkilometer. Om hvor mye land Ukraina må gi fra seg for å få slutt på krigen. Det ingen spurte om, var hvilket land. Historien viser hvorfor nettopp det spørsmålet er avgjørende.

Klokken seks om morgenen 15. mars 1939 krysset tyske kolonner grensen til det som var igjen av Tsjekkoslovakia. I snødrevet kjørte pansrede kjøretøy seg vill på jakt etter målene de skulle ta. Motstanden var nesten fraværende. Kun en enslig kompanisjef ved navn Karel Pavlík hadde tatt opp kampen i Místek kvelden før. Samme kveld inspiserte Hitler de tyske troppene på Praha slott.

Det som muliggjorde den raske okkupasjonen, hadde skjedd et halvt år tidligere. I München hadde Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia blitt enige om at Tsjekkoslovakia skulle gi Sudetenland til Tyskland. Tsjekkoslovakene var ikke invitert. Med overgivelsen av landområdene fulgte også landets viktigste forsvarsverk, en kjede av bunkere og befestninger i grensefjellene som var bygget nettopp for å stoppe et tysk angrep. Da Wehrmacht kom i mars, var festningene allerede gitt bort, og landet sto blottet for en troverdig forsvarslinje.

Snart nitti år senere krever Russland noe påfallende likt av Ukraina.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Frølich etter Zelenskyj-møtet: – Hvis man ikke ser det nå, er man blind

Fredsforhandlinger handler sjelden bare om grenser. De handler like mye om hvilken militær posisjon partene står igjen med når avtalen er signert. En avtale som ser rimelig ut på papiret, kan være svært skadelig for et lands forsvar.

Moskva krever at Ukraina trekker seg ut av den delen av Donetsk oblast som fortsatt er under ukrainsk kontroll. I dette området ligger festningsbeltet, en rundt 50 kilometer lang kjede av befestede byer fra Slovjansk via Kramatorsk og Druzjkivka til Kostjantynivka.

Ukrainerne har bygget denne linjen ut siden 2014. Beltet er både forsvarslinje og logistisk tyngdepunkt for den ukrainske innsatsen i øst. Kramatorsk er i tillegg provisorisk administrasjonssenter for den delen av Donetsk som Ukraina fortsatt kontrollerer.

Beltet utnytter høydedrag, elvedaler og tett bebyggelse, og stillingene har blitt forsterket i over ti år. Institute for the Study of War (ISW) har kartlagt helningsgraden i terrenget i Øst-Ukraina. Vest for festningsbeltet flater landskapet ut mot Dnipropetrovsk. Der finnes færre naturlige hindringer og ingen tilsvarende forsvarsverk. ISW vurderer en ny forsvarslinje der som vesentlig vanskeligere å holde.

I praksis betyr dette at stillingene får mindre dekning og blir mer utsatt. I krigen mellom Russland og Ukraina er det utstrakt bruk av droner. De overvåker hver meter av fronten, og det som blir sett, er det som blir truffet. Byer, skråninger og skogholt gir forsvareren tid, mens åpent lende gir angriperen tempo.

Russland har ikke klart å erobre hele festningsbeltet. Slovjansk ble holdt i 2022, og byene har stått imot gjentatte forsøk siden. En militær erobring kan ta flere år og koste store tap. Å få området gjennom forhandlinger ville gi Moskva en strategisk gevinst uten den militære og økonomiske kostnaden. Samtidig ville Russland stå langt bedre rustet til en eventuell ny offensiv, med åpnere terreng foran seg mot Pavlohrad, Dnipro og Zaporizjzja.

I München i 1938 handlet det heller ikke egentlig om kvadratkilometer, men om hvem som satt igjen med forsvarsverkene, og hvem som hadde en fordelaktig posisjon for videre krigføring. Tsjekkoslovakia mistet sine forsvarsverk uten at et skudd ble løsnet, og Hitler fikk åpen vei inn i landet.

Ukraina sitter selv ved forhandlingsbordet og har i tolv år vist at landet kan holde linjen. Likevel er den militære logikken temmelig lik. Forsvar som gis bort i forhandlinger, kjøper ikke fred, men tid til å forberede et nytt angrep. Ukraina har dessuten egen erfaring med russiske løfter.

I 1994 ga landet fra seg atomvåpnene sine mot forsikringer om territoriell integritet i Budapest-memorandumet. Minsk-avtalene i 2014 og 2015 skulle fryse konflikten i Donbas. Begge deler endte med nye russiske angrep. Det er vanskelig å se hvorfor et nytt løfte skulle veie tyngre, særlig når Moskva så langt ikke har tilbudt noe konkret til gjengjeld.

Derfor blir en isolert vurdering av antall kvadratkilometer misvisende. En avtale med territorielle innrømmelser som svekker Ukrainas forsvarsevne uten reelle sikkerhetsgarantier, kan legge grunnlaget for en ny krig der Russland stiller med langt bedre militære forutsetninger. Det vil være en våpenhvile på Russlands premisser, og den vil ikke gi den freden man ønsker seg.

Dette bør prege Norges og Europas holdning. Det er legitimt å ønske en slutt på krigen, og det er Ukrainas rett å avgjøre hvilke kompromisser landet kan leve med. Reelle sikkerhetsgarantier må være på plass før Ukraina eventuelt gir fra seg forsvarsverk, ikke etter. Neste gang fred i Ukraina diskuteres i beste sendetid, bør spørsmålet derfor ikke være hvor mange kvadratkilometer Ukraina skal gi fra seg. Det bør være hvilke.

DEBATTINNLEGG AV MICHAEL TETZSCHNER:

Oslo ble kulisse for et maskespill om Ukraina