For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hva er egentlig målet med integrering?
Norsk integreringspolitikk har manglet et svar på hva slags samfunn vi ønsker at mennesker skal bli en del av. Hva skal innvandrere integreres inn i?
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Kemi Badenoch, leder for konservative i Storbritannia, har formulert dette direkte: Et land kan være multietnisk uten å være flerkulturelt. Poenget er ikke at mennesker skal gi opp familiehistorie, religion eller private tradisjoner, men at samfunnet trenger en felles offentlig kultur: språk, normer, institusjoner og historiske referanser som binder oss sammen.
Norge er mer enn et geografisk område. Vi deler verdier, normer og referanser utviklet gjennom generasjoner. Tradisjoner skaper tilhørighet og motvirker fragmentering, mens økonomisk, geografisk, kulturell eller religiøs segregering utfordrer tillit og samhold. Samtidig bygger et liberalkonservativt samfunn på respekt for enkeltmenneskets frihet. Men hva skjer når valgfrihet, bosettingsmønstre og religiøse eller kulturelle miljøer gir mindre kontakt med den norske samfunnskulturen og forsterker parallelle miljøer?
Torbjørn Røe Isaksen skriver i «Hva er konservatisme?» at nyankomme ikke bare skal bli en del av det norske, men bli norske. Samtidig advarer han mot en rigid norskhetstest som gjør det umulig for nye grupper å bli en del av nasjonen. Norsk kultur er ikke en biologisk egenskap, men heller ikke et tilfeldig sett med verdier staten skriver på et ark. Den er vokst frem gjennom et historisk folk, norsk språk, kristen og humanistisk kulturarv, nordiske tradisjoner og institusjoner formet over generasjoner. Nye nordmenn skal kunne tre inn i denne arven og forvalte den. Derfor trenger vi arenaer der den faktisk overføres.
Skolen er den viktigste av dem
Ap-politiker Mushrifa Ali Mubarak formulerte det treffende i Stavanger Aftenblad. Hun kom til Norge som barn og beskrev hvordan hun lærte norskhet gjennom skolen: matpakken, turene, norske venner og de uskrevne sosiale kodene. Hennes konklusjon var at den offentlige skolen må binde oss sammen, og at «den norske kulturen må sette standarden». Skolen lærer ikke bare bort fag, men overfører språk, omgangsformer, normer og tillit. Derfor er elevsammensetningen heller ikke et nøytralt spørsmål.
En Proba-studie for IMDi om negativ sosial kontroll i skolen fant at kontroll mellom elever ofte knytter seg til landbakgrunn, religion og miljø. Rapporten peker på at slik kontroll kan bli sterkere jo flere elever fra samme miljø som går på skolen, og jo større miljøet er rundt skolen. Den beskriver blant annet press knyttet til ære, kontakt mellom kjønnene, seksualitet, skeivhet og religionsutøvelse.
Parallelle kulturer
Det betyr ikke at en skole med mange elever med innvandrerbakgrunn automatisk er en dårlig skole. Forskningen gir ikke dekning for det, men den viser at sammensetning og konsentrasjon kan påvirke hvilke normer som får sosialt kraft i skolemiljøet, og dermed hvilke parallelle kulturer som utvikler seg. Fafo viser samtidig at kontakt på tvers av grupper er viktig for hverdagsintegreringen og henger sammen med sterkere tilhørighet og integrering.
Da oppstår et spørsmål vi bør tørre å stille: Hvis integrering krever kontakt, hvordan skal vi forholde oss til skoler og nabolag der denne kontakten blir stadig mindre? Vi har allerede erkjent at konsentrasjon kan bli for høy, at det norske samfunnets kapasitet til å integrere innvandrere er begrenset. I 2025 gikk Høyre til valg på at flyktninger som hovedregel ikke skal bosettes i områder med levekårsutfordringer eller en innvandrerandel på over 25 prosent. Samtidig vil vi styrke opplæringen i norske verdier og samfunnsnormer. Hvis konsentrasjon er relevant når staten bosetter voksne, hvorfor skulle den være irrelevant når skolen skal bidra til barnas integrering?
Nasjonal integrering
Jeg mener derfor at vi bør diskutere et nasjonalt integreringstiltak for skolen. Ikke nødvendigvis en rigid etnisk kvote, men en plikt og verktøy for kommunene til å gripe inn når en skole utvikler seg til en språklig, sosial, kulturell eller religiøs enklave. Et slikt tiltak bør bygge på levekår, norskferdigheter, andelen nyankomne, konsentrasjon av elever fra de samme lukkede miljøene og andre forhold som svekker skolen som fellesarena.
Dette må også få konsekvenser for debatten om private og religiøse skoler. Valgfrihet og religionsfrihet er grunnleggende liberale verdier. Men hva gjør vi når disse frihetene bidrar til kulturell og religiøs segregering, parallelle miljøer og mindre kontakt mellom mennesker? Et konservativt parti kan ikke legge til grunn at valgfriheten alltid skal vinne. Friheten eksisterer ikke i et vakuum, men hviler på en bestemt samfunnsorden som andre har bygget før oss. Vi må derfor forsvare både friheten og forutsetningene som gjør den mulig. Når friheten over tid undergraver disse forutsetningene, kan det være nødvendig å sette grenser nettopp for å bevare et fritt samfunn.
Konservatisme handler om å forandre for å bevare. Integrering må derfor ha både et mål og en retning, og skolen må være en sentral del av dem. Nye nordmenn skal ikke stå utenfor den norske historien. De skal inviteres inn i den og etter hvert være med å føre den videre. Men for at det skal være mulig, må det fortsatt finnes en felles kultur å integreres inn i, en kultur som blant bæres og videreføres av den norske skolen.
