For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
FRA PAPIRUTGAVEN
Alt så lyst og håpløst ut
Om umuligheten av å gjøre opprør på 90-tallet.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 13 min
Skulle man velge en sluttdato for 90-tallets opprørskultur, er 26. januar 2000 en god kandidat. På trappa til Federal Hall på Wall Street, rett overfor New York-børsen, rigger Rage Against the Machine seg til for å spille inn videoen til låta «Sleep Now in the Fire». Stedet er ikke tilfeldig valgt. Rage er et revolusjonært band. Med seg har de den venstreradikale filmskaperen Michael Moore. De er kommet for å yppe til bråk på kapitalismens egen hjemmebane.
Planen er enkel: Rage skal spille låta til politiet griper inn. Moore skal filme oppstyret, arrestasjonene og børsmeglernes sjokk og avsky. Alt ligger til rette for en klassisk konfrontasjon mellom rocken og makta.
Men når Rage begynner å spille, skjer det til å begynne med fint lite. Politiet griper ikke inn. De bare ser på. Rage spiller låta igjen. Politiet snakker på sambandet. Noen dører stenges, og vinduer går igjen, men det er ikke helt den reaksjonen de hadde ventet på.
Idet de gjør seg klare til et tredje forsøk, høres taktfaste rop nede i gata. Rundt hjørnet kommer en horde dresskledde menn, med kurs mot bandet. Endelig ser det ut til at Wall Street har mobilisert. Først er det umulig å høre hva de roper. Så blir ordene tydelige: «Suits for Rage!», «Suits for Rage!»
Som satire over 90-tallets opprørskultur er scenen nesten for god til å være sann. Rage hadde oppsøkt kapitalismens hovedkvarter på jakt etter fienden, for bare å oppdage at de var fans. Konfrontasjonen med politiet kom riktignok til slutt, men først etter at bandet og følget forlot trappa og forsøkte å ta seg inn på selve børsen.
Samtidig har scenen noe vemodig ved seg. Rocken hadde mistet brodden. Den kunne fortsatt rase mot systemet, men systemet var ikke lenger redd for den. Etter kommunismens sammenbrudd var det også vanskelig å se for seg noe troverdig alternativ til kapitalismen Rage raste mot. Det var, kort sagt, dårlige tider for revolusjonære.
«Verden lå ufarlig»
Uheldigvis var det på denne tiden jeg bestemte meg for å bli én. 90-tallet sammenfalt nemlig med mitt eget ungdomsopprør. Som barn av sekstiåtterforeldre var det nærmest forventet av meg, men jeg trengte ingen oppmuntring.
Ikke lenge etter at jeg fylte tretten i 1990, mørknet humøret mitt, og et raseri steg opp i meg. Jeg var sint på de voksne, på samfunnet, ja, på hele verden, som om den hadde gjort meg noe. Det var ikke alltid like lett å sette fingeren på hva, men jeg leste Jens Bjørneboe, og all uretten mennesker hadde påført hverandre fylte meg med dirrende harme. Som mange i den alderen trodde jeg at jeg og min generasjon var de første som tok inn over oss hvor ille alt var, og med voldsom patos og uforklarlig selvtillit belærte jeg foreldrene mine om alt det grusomme rike hvite menn hadde gjort mot fattige og fargede opp gjennom historien.
Som gamle radikalere var de som oftest enige med meg, noe som dessverre tok litt brodden av skjenneprekenen, men jeg syntes likevel de tok for lett på det. Hvordan kunne de sitte der og gafle i seg den ene kjøttkaken etter den andre, som om holocaust aldri hadde funnet sted? Forsto de ikke at det var vanlige mennesker som utførte det?
I min egen samtid slet jeg likevel med å finne noe å rette sinnet mitt mot. Av alle tiår å gjøre opprør i, hadde jeg havnet i det fredeligste historien hadde å by på, attpåtil i verdens kanskje fredeligste land. Til alt overmål hadde Norge blitt en fredsnasjon og nylig greid det umulige: å skape fred i Midtøsten! Hva skulle jeg da rase mot?
«Verden lå ufarlig langs Norges kyst et sted», sang deLillos om sommeren 1993, og det føltes virkelig sånn. Den kalde krigen var over, og verden så endelig ut til å bevege seg fremover. Muren var borte, Europa skulle samles, og globaliseringen skulle spre demokrati, velstand og frihet til resten av verden også. Undertrykking, rasisme, krig og diktatur ville snart høre fortiden til, tenkte man.
Det var ikke fordi det manglet på konflikter. Gulfkrigen brøt ut nærmest før tiåret hadde begynt, og siden fulgte Bosnia og Rwanda. Disse konfliktene ble likevel rammet inn som unntak, som de siste krampetrekningene fra en gammel orden, og rokket ikke ved forestillingen om at verden var på vei i riktig retning.
Som råstoff for mitt eget ungdomsopprør var de dessuten ubrukelige. Gulfkrigen ble framstilt som en frigjøringsoperasjon, og selv om det er mye å si om det, var det ikke noe nytt Vietnam. Krigen i det tidligere Jugoslavia var mye verre, men umulig å forstå. Jeg klarte knapt å huske hvem som var hvem, enn si hvorfor de sloss.
Rwanda var enklere å forstå, men vanskeligere å plassere. Jeg kunne jo ikke sitte ved middagsbordet og rase mot hutuene heller. Når det var afrikanere som var overgriperne, føltes alt bare meningsløst og tragisk. Selvfølgelig var det den hvite manns skyld! Det var han som hadde ødelagt kontinentet gjennom slavehandel og kolonialisme. Det holdt jeg hissige appeller om både hjemme og på skolen. Men det var lite tilfredsstillende å ikke kunne peke på noen ansvarlige her og nå.
Det var her Rage kom inn i bildet. Som for millioner av andre tenåringer på 90-tallet ga Rage opprøret mitt et uttrykk. Zack de la Rocha formelig frådet og dirret av vrede mens han skrek makta rett opp i trynet: «Fuck you I won’t do what you tell me!» Det var nøyaktig sånn jeg følte det. Jeg skrev ordene med store bokstaver på pennalet mitt, så alle kunne se at jeg i hvert fall ikke bøyde meg for systemet frivillig, selv når systemet bare dreide seg om en dobbelttime matte.
Men Rage ga også opprøret mitt et innhold. Tekstene handlet ofte om frihetskrigere i Latin-Amerika, og åpnet en ny verden av finlandshetter, automatvåpen og geriljakrig i jungelen. Selv om problemene de adresserte, var langt unna min egen verden, var jeg i en lang periode like rasende på deres vegne som de la Rocha.
Det var likevel grenser for hvor lenge jeg greide å holde gløden oppe for Shining Path i Peru, for FMLN-geriljaen i El Salvador, eller Leonard Peltier og The American Indian Movement. Det hjalp heller ikke at Rage brukte mer enn fire år på å følge opp debuten. Det sa kanskje noe om tiden vi levde i at det tok så lang tid å finne noe nytt å være sinna på. Da oppfølgeren endelig kom, handlet det for det meste om zapatistene i Chiapas og en fyr som het Mumia Abu-Jamal, som visstnok var uskyldig dømt for et politimord i 1981. For sikkerhets skyld hadde de lagt ved en egen pensumliste i coveret, med anbefalt revolusjonær litteratur av forfattere som Marx, Lenin, Frantz Fanon og Noam Chomsky. Men innen den tid hadde jeg rukket å miste interessen.
«Kor e alle helter hen», sang Jan Eggum på denne tiden. Det var kanskje noe i det, men for meg virket det som Eggum hadde snudd problemet på hodet. Helter var det nok av. Det var skurkene som manglet. Jeg misunnet mamma og pappa, som hadde vokst opp under Vietnamkrigen, den gang forbryterne het Nixon og Kissinger, ikke Mladić, Karadžić og Interahamwe.
Problemet var kort og godt USA. Landet hadde lenge vært den opplagte skurken for opposisjonelle i Vesten, men spilte ikke rollen like overbevisende lenger. Selv om landet var mektigere enn noen gang, virket det mindre skremmende. Atomtrusselen var borte, og selv på den gamle antiamerikanske venstresiden var det plutselig mange som ønsket at supermakten skulle gripe inn mot Milošević.
Verst av alt var Clinton. Det virket som om alle likte ham, til og med mamma. I hele barndommen min hadde hun malt fanden på veggen med Reagan og USA, men nå virket hun plutselig mo i knærne.
«Clinton er hel ved», sa hun begeistret. «Man kan se det på smilet.»
Det hjalp selvfølgelig at Clinton hadde én fot i motkulturen. På 60-tallet hadde han hatt skjegg, røyket hasj (men ikke inhalert) og demonstrert mot Vietnamkrigen. Festlighetene rundt innsettelsen hans var en eneste stor boomer-fest, med opptredener av Bob Dylan, Fleetwood Mac, Elton John og hele Norges familiefavoritt, Bill Cosby.
Clinton hadde også en sjelden appell til svarte amerikanere. Nobelprisvinneren Toni Morrison utnevnte ham like godt til «vår første svarte president». Han var ifølge Morrison «svartere enn noen faktisk svart person som kunne blitt valgt i våre barns levetid» [sic], siden han sjekket av nesten alle bokser forbundet med å være svart: «oppvokst i en aleneforelderfamilie, født fattig, arbeiderklasse, saksofonspillende, McDonald’s- og junkfood-elskende gutt fra Arkansas». I rekken av rasistiske stereotypier var det nesten rart at hun ikke la til «notorisk utro».
Men hva skulle jeg med en «svart» president? Det jeg trengte var en skurk! En hensynsløs kapitalist med fingeren på knappen. Ikke en hasjrøykende sjarmør som var på de svakes parti. Det var ikke mye hjelp å få i Russland heller. Jeltsin framsto bare som en snill og harmløs fyllik. Med Nelson Mandela som nyvalgt president i Sør-Afrika var det som om de gode hadde overtatt verden. Alt så lyst og håpløst ut.
For sent ute
Det var derfor jeg ble kommunist.
Det handlet ikke egentlig om politisk overbevisning, bare et ønske om å provosere. Først og fremst ønsket jeg å provosere mamma og pappa, men uansett hvilken sak jeg engasjerte meg i, stilte de seg på min side. De så på ungdomsopprøret som en nødvendig livsfase som skulle oppmuntres og legges til rette for. Under Rage-perioden min gikk mamma så langt som til å kjøpe en Che Guevara-T-skjorte til meg på ferie i Syden, som ødela hele poenget. Jeg kunne selvfølgelig gått til høyre. Et FrP-medlemskap hadde knust mamma, men så hjerterå var jeg bare ikke. Dermed var jeg nødt til å finne noen andre å rette opprøret mot.
Da jeg begynte på Persbråten videregående, kom løsningen nærmest av seg selv. Persbråten var en mørkeblå skole. Høyre og FrP fikk rundt 70 % av stemmene ved skolevalg. Og selv om skolen ikke akkurat var noen agora (de fleste stemte Høyre fordi pappa gjorde det, eller FrP fordi de ville ha billigere alkohol eller mindre innvandring), var jeg sikker på at de ville la seg provosere av en vaskeekte kommunist.
Det fantes dessuten en elevgruppe som kalte seg Persbråten Conservatives. En gjeng eksentriske unge menn som kledde seg i tweedblazere og oxfordskjorter, snakket riksmål og arrangerte små salonger der de røyket pipe, spilte sjakk og diskuterte Edmund Burke. De var den perfekte motstanderen.
Jeg gjorde alle nødvendige forberedelser. På loppemarked kjøpte jeg det jeg oppfattet som passende klær: slengbukser, batikkskjorte og frynsevest. At dette strengt tatt var mer hippie enn kommunist, var et skille jeg ennå ikke hadde klart for meg. På Egertorget kjøpte jeg alt jeg fant av kommunistiske buttons fra tralla til Ole Kopreitan: bilder av Marx, Lenin og Mao, og slagord som «Arbeidere i alle land, foren eder!», «Internasjonal solidaritet!», «Tjen folket!». Jeg fant til og med en button med logoen til AKP (m-l).
Jeg var strålende fornøyd med resultatet. Jeg så allerede for meg reaksjonene i skolegården. Persbråten-elevene ville ikke tro sine egne øyne. Det eneste som manglet, var kronen på verket. Noe som virkelig kunne gni kommunismen i ansiktet på dem. Men hva?
Som sekstiåtterbarn flest var jeg også et skilsmissebarn. Pappa hadde siden funnet seg en ml-er. Nå kom hun endelig til nytte.
«Er du blitt kommunist?» spurte hun og slo hendene henrykt sammen da jeg ba om å låne den gamle Mao-lua hun hadde fått på studietur til Kina i AKP-tida. Hun fant fram alt jeg trengte av primærkilder, Det kommunistiske manifest og Maos lille røde, og sendte meg håpefullt av gårde. Kanskje revolusjonen ikke var død likevel?
«Skal du gå med den på skolen?» spurte mamma da jeg kom ut fra rommet mitt i min nye, revolusjonære uniform. Mao-lua var laget for kinesiske hoder, og passet overhodet ikke på min enorme nordiske isse, der den balanserte på toppen som en bursdagshatt.
«Ja, hva så? Jeg er kommunist», sa jeg så nonchalant jeg kunne.
«Men den ser jo ut som en kalott», sa mamma, tilsynelatende mer bekymret for passformen enn min nyvakte politiske ekstremisme.
Hun var åpenbart ikke målgruppen. Men på Persbråten burde det være lettere å få en reaksjon.
Dessverre gikk det ikke helt som forventet. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle bli skolens enfant terrible og spre frykt og avsky blant elevene, men min revolusjonære framtoning vakte mest godlynt latter. «Ole Martin er kommunist, hø-hø», ble det humret i skolegården. Snarere enn en trussel mot det bestående ble jeg sett på som et fargerikt tilskudd til en ellers homogen skole. Nå hadde de både en innvandrer og en kommunist.
De eneste som tok kommunismen min på alvor, var gutta i Persbråten Conservatives.
«De vet vel hva problemet med kommunismen er?» spurte en av dem i storefri.
«Hva da?»
«Den fungerer bare i teorien, men ikke i praksis.»
«Du kan ikke skylde på oppskriften dersom noen svir kaka», prøvde jeg meg.
De så på hverandre mens de puffet ettertenksomt på pipene sine. Så rettet en av dem munnstykket mot Mao-lua.
«Men hvorfor går De da rundt med kokkehatten?»
Likevel kom Persbråten Conservatives og jeg overraskende godt overens. Det viste seg at vi hadde mer til felles enn hva som skilte oss. I motsetning til de fleste på Persbråten, som kom fra penger og bodde i digre villaer i Vestkantalpene i Vestre Aker, kom gutta i Persbråten Conservatives fra Selvaag-leiligheter og Obos-borettslag, og hadde statsansatte foreldre, akkurat som jeg. Som min egen kommunisme handlet nok også konservatismen deres mer om stil enn politikk. De var egentlig mest opptatt av etikette og dannelse. På en skole full av vestkantpøbler var det noe forfriskende, for ikke å si provoserende, ved en gjeng som oppførte seg som viktorianske gentlemen.
Det kunne jeg like. Og jeg tror også de likte at jeg var kommunist. Det var som om de ønsket en gammel fiende velkommen tilbake. Vi svermet begge for en tid vi selv ikke hadde opplevd, da verden hadde tydeligere konfliktlinjer. Problemet var at den verdenen var borte. Kapitalismen hadde vunnet. Ikke med makt, men fordi den hadde bevist at den var det beste systemet. Der marxismen kollapset under vekten av egne løfter, så kapitalismen ut til å skape velstand, frihet og fred. Og hva var det da å gjøre opprør mot?
Kommunismen min ble derfor kortvarig. Mao-lua, slengbuksene og alle buttonene var lånte fjær fra motkulturens gullalder. Slagordene på tralla til Kopreitan sa egentlig alt: «Seier for FNL», «Ja til sjølbestemt abort», «NEI til atomvåpen», «Norge ut av NATO». Sakene virket å ha gått ut på dato. Parolene var redusert til estetikk. Som for å understreke poenget sto det alltid et panfløyteorkester og spilte like ved tralla. Revolusjonen var blitt kitsch.
Vi var for sent ute. Ikke engang kampen mot apartheid rakk vi. Siden Mandela og de Klerk hadde mottatt fredsprisen, ville en «Boikott Sør-Afrika»-button sende helt feil signaler. De eneste sakene som var igjen til min generasjon, var rasisme, klima og EU. Det var gode saker, men de tilfredsstilte ikke helt mine romantiske forestillinger om opprør. Rasisme var jeg imot, så klart, men det var også alle jeg kjente. Nynazistene var jeg dessuten altfor feig til å legge meg ut med, mens klima forbant jeg med barne-TV, Rusken og Blekkulf.
EU-kampen var sånn sett bedre. Her truet en ytre fiende med å ta jobbene våre, bygge kjempehytter i fjellheimen, fortrenge norske kvalitetsprodukter med billig italiensk is og fransk ost, og diktere lovene våre via den sjelløse teknologien telefax, det såkalte «fax-demokratiet». Landet måtte forsvares!
På detaljnivå var likevel EU-kampen gørrkjedelig. Der dreide det seg mest om fiskekvoter, tollsatser og melkepriser, og det var ikke like lett å føle på alvoret bestandig. Men jeg gjorde mitt beste. I et drøyt år var dette mitt Vietnam. På prøvevalget stemte 98 % av Persbråten-elevene «ja», så da seieren endelig kom, smakte den ekstra søtt. Men så var det over, og jeg var tilbake til start. På jakt etter noe å gjøre opprør mot.
Vi som ikke bygde landet
«We’re the middle children of history», sier Brad Pitts karakter Tyler Durden i Fight Club. «No purpose or place. No Great War. No Great Depression.» Det var der generasjon X befant seg. Vi hadde ingen stor historisk oppgave å fylle, ingen større sak å vie oss til. Det var «vi som ikke bygde landet», som Erlend Loe senere kalte oss. I Naiv.Super lot han hovedpersonen søke etter mening i et bankebrett.
Siden det ikke lenger fantes noe å kjempe for, ble det nærmest et poeng å ikke kjempe for noe som helst. Sett med dagens øyne er det påfallende i hvilken grad 90-tallets ungdomskultur var preget av likegyldighet, et nærmest demonstrativt skuldertrekk. «Det er ikke mitt ansvar å gjøre verden til et bedre sted», sier Ethan Hawke i kultfilmen Reality Bites, der han driver rundt uten fremtidsplaner. Slackeren var den nye helten, og tiårets mest ikoniske positur var å se ut som om man kjedet livet av seg. «Oh well, whatever, never mind», sang Kurt Cobain. Det kunne like gjerne vært tiårets motto.
Kanskje var skuldertrekket også en reaksjon på sekstiåtterne. De hadde prøvd å forandre samfunnet, men endt opp i terrasseleiligheter med IKEA-møbler og boliglån som alle andre. Det styrket ikke akkurat troen på revolusjonen.
Det merkelige var likevel at opprørskulturen ikke var borte. I hvert fall ikke i sin ytre form. Hos Nirvana, Pearl Jam og de andre alternative rockebandene som satte tonen på 90-tallet, levde motkulturen videre i klærne, musikken og måten de snakket på. Det var bare ikke så lett å vite hva de var imot lenger.
Det nærmeste man kom en felles fiende, var det kommersielle. Alt som var populært og mainstream var «fake» og «sell out», de groveste syndene i 90-tallets rockemoral. Dermed vokste problemet i takt med platesalget. Jo større bandene ble, desto mer desperate ble de etter å bevise at de fortsatt var mislykkede. Den ene rockestjernen etter den andre laget låter der de kalte seg selv «loser», «zero» og «creep». De sto ikke over mannen i gata. Helst under.
Det lå en implisitt kapitalismekritikk der et sted, men noe politisk opprør var det likevel ikke snakk om. Rage Against the Machine var sånn sett unntaket. Mens de andre alternativrockerne ble stadig mer selvgranskende, rettet Rage blikket utover. De raste mot politivold, kapitalisme og amerikansk imperialisme, samtidig som de solgte millioner av plater. I en tid da verden så ut til å ha lagt de store ideologiske konfliktene bak seg, var det en bragd å få så mange ungdommer til å engasjere seg politisk. Ikke minst når så mye av politikken dreide seg om konflikter i Latin-Amerika. Jeg tror i hvert fall aldri norske tenåringer har vært mer oppleste på latinamerikanske spørsmål enn de var under Rages storhetstid.
Det rare er at det ikke finnes noe Rage i dag. Det burde ikke mangle på ting å rase mot. I dag er skurkene flere, frontene skarpere, og fremtiden fortoner seg mørkere enn på det optimistiske 90-tallet. Og likevel virker selve tanken på et Rage Against the Machine i sentrum av populærkulturen fjernere enn noensinne. Jeg kan knapt huske sist jeg hørte et rockeband på hitlistene, langt mindre et band med et politisk prosjekt.
I dette lyset får scenen fra Wall Street et annet skjær. Børsmeglernes «Suits for Rage!» er fortsatt et bilde på rockens ufarliggjøring og motkulturens nederlag. Men ropene minner også om en tid da et revolusjonært rockeband kunne bli allemannseie.
Kanskje det mest vemodige med scenen ikke er at Wall Street likte Rage. Kanskje det er at Rage, tross alt, fantes.
Ole-Martin Ihle (f. 1977) er manusforfatter og skribent. Han ble uteksaminert fra Persbråten videregående i 1996. Hans eneste sekser var i valgfaget politisk idéhistorie, etter en oppgave om kommunismen. Ihle har blant annet skrevet boka Da He-Man kom til Norge, en selvbiografisk kulturhistorie om Norge. Denne teksten er et bearbeidet utdrag fra en oppfølger om 90-tallet, som kommer på Kagge Forlag neste høst.
