Dystopi på nordisk: Når omsorg bare skjer i velferdsstatens institusjoner

Det er først i ettertid det slår meg: Å se den svenske filmen Det umålbare (2024), i regi av Nils Petter Löfstedt, som har norgespremiere på Vega Scene 26. september, er som å befinne seg i en dystopi av George Orwell eller Aldous Huxley.

Det umålbare er en vakker film. Fra første til siste sekund er vi «på bakken». Vi følger omsorgsarbeidere i den svenske velferdsstaten. I barnehager, på demenshjem, i hjemmetjenesten og andre steder. Vi ser pedagogene gi barna klemmer, hjelpepleierne gi de gamle klemmer, vi ser dem holde hender, spøke, le, gråte. Vi ser hvordan de som hele mennesker gir kjærlighet og omsorg til andre hele mennesker.

Hele poenget med Det umålbare er kjærligheten: Omsorgsarbeidet handler om kjærlighet. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke settes opp i et skjema. Vi kan ikke bruke stoppeklokke på omsorgen, sier de, for vi jobber med mennesker. Vi har verdens viktigste jobb, sier de. Problemet er ikke det de sier, men alt filmen ikke sier noe om.