For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Molands Markens grøde gjør Hamsun en tjeneste
Dersom Isak først og fremst fremsto som en bakvendt hustyrann, ville mange moderne seere feiret moderniteten som satte familien fri. Da hadde også spørsmålene om materialisme, rotløshet og oppløsningen av kjernefamilien blitt lettere å avfeie.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 6 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jeg gikk inn i kinosalen forberedt på å hate Hans Petter Molands Markens grøde etter de negative omtalene. I Minerva kalte Kristian Meisingset filmens Isak Sellanraa en «tafatt tomsing» og filmen en «kjønnsideologisk katastrofe». Men jeg syntes filmen var ganske bra og fant modernitetskritikken Meisingset mener har forsvunnet.
Meisingset savner Hamsuns monumentale Isak, mannen som står fast på sine føtter og bærer verden på sine skuldre. I anmeldelsen taper bonden på alle fronter, mens kona og sønnen fremstilles som seierherrer i møtet med det moderne samfunnet. Jeg opplevde snarere en film hvor hjemmet blir rikere og menneskene fattigere på hverandre. Moland lar oss kjenne hva Isak forsøker å bevare, også gjennom nederlagene hans.
Kulden kommer innenfra
Moland lar oss først kjenne varmen i familielivet på gården. Isak og Inger bygger seg opp fra å bo i en fjellsprekk til et ordentlig hjem, en liten lomme av trygghet i den vakre, men ubarmhjertige naturen. Han reiser til og fra bygda for å forsørge familien, mens hun føder barn, melker kyr og holder gården i gang. Inger stoler på en mann som nesten ikke eier noe, og Isak elsker henne til tross for hareskåret som har sendt henne ut i ødemarken. De snakker lite, men det er varme i måten de forholder seg til hverandre på.
Livet til Isak og Inger blir også bedre av fremskrittene som finner veien fra byen og inn på gården. Isak skaffer bord og stoler, og senere en klokke som ingen av dem klarer å lese. Han er ingen neoluditt; de nye tingene får tjene det de arbeider for sammen. Men så føder Inger et barn med hareskår, og hun dreper det for å spare det for lidelsen hun selv har gjennomgått. Etter åtte år i byfengselet vender hun tilbake med hareskåret behandlet, opplæring som syerske og en symaskin. Datteren Leopoldine, som Inger var gravid med da hun ble fengslet, lærer storebroren Eleseus å lese. Moderniseringen kommer inn med gaver i hendene.
Men etter kort tid begynner moderniteten å spre seg som en pest i huset. De første symptomene viser seg i Ingers misnøye: Hun savner elektrisitet, og arbeidet på gården mister verdi sammenlignet med pengene hun kan tjene som syerske. Blikket som tidligere hvilte på Isak, begynner å følge gruvearbeiderne som passerer tunet, og hun innleder et forhold til en av dem. Isak og Inger snakker stadig mer, men varmen som først fylte stillheten mellom dem, forsvinner. Kulden Isak har slitt for å holde utenfor husveggene, sprer seg nå innenfra, båret inn med byens løfter om et bedre liv.
Misnøyen får etter hvert feste hos Eleseus, parets eldste sønn. Moland viser ham blek og sykelig foran peisen, opptatt med å skrive. Den høye og staute Isak har vært ute og arbeidet med hendene og spør sarkastisk: «Jasså, har du stått opp og?» Sønnen sitter i varmen som farens arbeid har gjort mulig, og utvikler ferdighetene som skal føre ham bort derfra. Når en ingeniør tilbyr Eleseus arbeid i byen, protesterer Isak fordi de ikke har noen hender å miste på gården. Inger svarer at sønnen «kan bli til noe», som om arbeidet som har gitt dem mat, varme og trygghet, ikke teller.
Under et besøk hjemme kommer Eleseus i fjonge klær og er redd for å få gjørme på skoene. Meisingset savner romanens uttalte satire over bymannens bekledning, men Moland lar oss se hvordan sønnen har begynt å fremmedgjøres fra jorden som faren har bearbeidet. Ved et senere besøk forteller Isak at han vil doble gårdens størrelse før Eleseus skal overta, slik at gården kan fø familien lenge etter at han selv er borte. Men Eleseus har blikket festet på sine egne muligheter og forteller at han skal til Amerika. «Det er langt unna», sier Isak. «Ja, det er det», svarer sønnen, mens farens planer for gården blir hengende ubesvart.
Meisingset ser en seierherre fordi Eleseus lykkes materielt, men filmen viser hva sønnens jag etter selvrealisering koster familien. Isak bygger for kommende generasjoner, mens jorden han vil gi videre, allerede er blitt noe som sønnen vil unngå å få på sine nye klær.
Storheten i det han bærer
Moland lar kameraet fortelle store deler av Isaks historie, helt ned til hvem som sitter ved middagsbordet. Under Ingers fengselsopphold sitter Isak ved bordenden, med en sønn på hver side nærmest seg. Lenger nede står en tom tallerken med bestikk, på plassen som tilhører Inger. Den tomme plassen viser at Inger fortsatt regnes med i familien.
Etter hjemkomsten sitter Inger på Isaks gamle plass, mens han har flyttet seg dit den tomme tallerkenen sto. Med henne har også byens ambisjoner fått plass ved bordenden, hvor barnas forestillinger om fremtiden nå formes. Isak mister innflytelse over familien han har forsørget gjennom Ingers fravær, selv om det fortsatt er hans arbeid som holder gården i gang.
Denne forskjellen mellom innflytelse og moralsk tyngde blir borte i Meisingsets lesning av konflikten om pengene Inger vil sende til Eleseus i byen. Isak protesterer og tar tak i henne, og hun svarer: «Er det ditt hus?» Ifølge anmeldelsen synker Isak sammen under «det feministiske kravets rettmessige tyngde». Men på lerretet ser vi heller hvordan huset som ektefellene bygget for et felles liv, er blitt noe de må krangle om hvem som råder over. At Inger får siste ord, gir ingen grunn til å glemme hva de nye ambisjonene hennes har gjort med samlivet.
Påstanden om at Isaks «storhet og raushet» mangler, overser dessuten omsorgen han viser mens hans eget liv rakner. Etter barnedrapet forsøker han å forstå Ingers frykt for barnets fremtid, og han setter foten ned mot lensmannen som vil føre henne bort midt på natten. De får vente til morgenen, slik at ektefellene får en siste natt sammen. Gjennom fengselsårene fortsetter han å forsørge barna og forvalte gården. Her ligger et tydelig maskulinitetsideal i ansvaret han tar, også etter at familien er blitt en kilde til sorg.
Isak Sellanraa trenger ikke vite at han er konservativ
I Minervas omtale av Opinions ungdomsundersøkelse beskriver Alexandra Palm to konservativt orienterte grupper. De «verdiforankrede» lar i større grad valgene styres av en prinsipiell overbevisning om hva som er riktig. De «hjemmekjære tradisjonalistene» holder i større grad fast ved det de kjenner og er oppdratt med, fordi det gir dem trygghet.
Jeg leser Meisingsets anmeldelse som et uttrykk for en urban og teoretisk variant av den verdiforankrede konservatismen. Han etterlyser en tydelig bekreftelse på at bondens livsform er den riktige, og vurderer filmen etter hvor godt den forsvarer verdiene Isak skal representere. Molands Isak fremstår derimot som den hjemmekjære tradisjonalisten, som kjenner verdien av denne tilværelsen gjennom arbeidet på gården og ansvaret for familien.
Moland var selv odelsgutt og delvis oppvokst på morens gård i Søndre Land, med erfaring fra slåmaskin og tømmerhogst. Den bakgrunnen kan være med på å forklare nærheten han viser til Isaks tause kunnskap om når jorden skal bearbeides, hvordan man overlever vinteren og hva ting koster i arbeid. Familiens nye ambisjoner møter Isak uten et ferdig forsvar for alt han har tatt for gitt. Meisingsets målestokk blir dermed for snever når han etterlyser et uttrykkelig forsvar for verdiene Moland allerede har gjort synlige gjennom Isaks arbeid og omsorg for familien.
Et gjennombrudd for konservativ samtidskunst
I Evie Magazine spør Greta Waldon hvorfor en høyreside som snakker så varmt om skjønnhet, lager så mye dårlig kunst. Hun peker på verk som blir oppslukt av å overbevise motstandere og bekrefte egne tilhengere, slik at fortellingen får preg av et debattinnlegg. Moland viser hvilken finesse en konservativ fortelling kan få gjennom å stole på at publikum oppfatter verdiene i menneskenes handlinger.
Meisingset savner Geisslers tale fra romanen, hvor den tidligere lensmannen forklarer bondens betydning for livet fra slekt til slekt. Men det er jo nettopp gjennom Isaks fortvilelse over at sønnen vil forlate gården han bygger for kommende generasjoner, at filmens konservative grunntanker får feste. En forklarende tale ville vært en fattig erstatning dersom filmen først hadde mislyktes med dette.
Hamsun kunne la fortelleren bedømme menneskene og Geissler formulere tankene bak fortellingen. Moland gir konfliktene en visuell dybde med ansikter, kroppsspråk og menneskenes plassering i rommet. Han gjør Hamsun en enorm tjeneste ved å finne et filmspråk som lar moderne seere kjenne verdien av det som trues.
Troskap mot romanens vurderinger ville heller ikke automatisk gitt dem den samme virkningen på dagens publikum. Meisingset trekker frem at Inger i bokas pengescene skjelver og gir pengene tilbake etter Isaks fysiske inngripen. Han påpeker også at Isak senere spør seg om pengene ikke var like mye hennes. Men overført til lerretet vil selve maktbruken kunne overskygge både ettertanken og den storheten fortelleren tillegger ham. Publikum kan ende med å heie på at Inger kommer seg løs fra mannen filmen forsøker å vekke sympati for.
Hamsuns krasse omtale av kvinner og samer trenger heller ikke følge med for at modernitetskritikken skal beholde sin kraft. Romanen han fikk Nobelprisen i litteratur for i 1920, stiller fortsatt relevante spørsmål. Moland lar oss møte spørsmålene gjennom mennesker vi kan bry oss om, slik at modernitetskritikken blir vanskeligere å avfeie som en levning fra en bakvendt tid.
I dagens Norge er moderniteten status quo, og for folk flest er landedrømmen vi ser på lerretet, død og begravet. Likevel er det lett å kjenne igjen hvordan jakten på materiell velstand kan skape avstand mellom mennesker som en gang sto hverandre nær.
Mot slutten oppsøker Inger Isak ute i regnet og sier: «Jeg har ikke vært som jeg skulle mot deg.» Han tilgir henne, og de holder rundt hverandre. Meisingset ser en forfjamset mann som tar imot, mens jeg ser en mann som fremdeles forsøker å holde familien samlet etter alt som har skjedd. Jeg satt igjen og håpet at de skulle klare å få et godt liv sammen igjen, etter alt arbeidet med å bygge det.
