Å frykte demokratiets kollaps

Demokratiet er i hardt vær om dagen. Vindkastenes styrke varierer, men de kan bli riktig sterke. I USA, landet som skal være den skinnende byen på høyden, har det blåst ekstra kraftig de siste årene. Det er klart at mange er bekymret for demokratiets fremtid i Vesten. 

Det er lenge siden demokratiet var på fremmarsj. Hvert år forteller de ulike demokrati-indeksene oss at spiralen er nedadgående, og vi vet ikke hvor utviklingen vil ende. I 20 år på rad har demokratiet vært i tilbakegang globalt, ifølge Freedom House. 

Få er uenige i at demokratiet er under press, og at vi må mane til forsvar. Neste steg er verre, for det melder seg umiddelbart noen spørsmål: Hva er de største truslene? Hvor prekære er de? Og hvordan skal vi forsvare og revitalisere demokratiet? Her finnes det en god del uenigheter. Naturlig nok – vi lever jo tross alt i et demokrati. 

Problemet her er at det særlig er to forståelsesrammer som er førende for synet på hva trusselen mot demokratiet er, og dermed hva vi må gjøre med det. Og de to forståelsene gjør at man lander på ganske ulike svar, rent politisk. 

To perspektiver

Når vi skal tolke det vi ser, opererer vi gjerne med ulike forståelsesrammer. Slike rammer preger hvordan vi sorterer empiri, og de gir orden til en verden som egentlig er kaos. De bidrar til å fremheve noe, mens andre forhold skyves til side. Vi lar det vi ser gli inn i et mønster vi kjenner igjen fra før. 

Som regel er dette en nyttig øvelse, selv om verden er langt mer kompleks enn vi ofte leser den. Faren er å bli blind på det ene øyet. 

Synet på hva som truer demokratiet er ikke noe unntak her. Helt enkelt kan vi si at det i dag finnes to ledende perspektiver som brukes for å tolke trusselen mot demokratiet: en athensk og en romersk forståelsesramme. De to utelukker ikke hverandre, men de styrer i stor grad hva vi vektlegger i analysene våre. De kan også ofte føre til at vi snakker forbi hverandre.

En viktig forskjell er at den athenske rammen primært behandler populisme som en sykdom, et slags fremmedelement som må holdes ute av systemet, mens den romerske rammen heller ser populisme som et symptom på andre underliggende problemer.  Følgelig må populistene og sakene de tar opp kanaliseres inn i systemet.  

Athenske demagoger

Den athenske forståelsen knytter seg til demokratiet i Athen, som var et direkte demokrati. Det gjorde at det demokratiske systemet ble sårbart for demagoger, politikere som dyrket det å føre folket bak lyset som en kunst. Institusjonene i Athen var langt svakere enn i våre demokratier, og det la langt større vekt på at folket, demosen, skulle bestemme. Problemet lå derfor i at folket lett kan forføres av politikere som ikke har gode hensikter. Folket kan rett og slett ta feil, og det kan, som vi vet, få fatale konsekvenser. 

De som vektlegger denne forståelsen frykter politikere som bruker demokratiet, med folkets velsignelse, til å bygge ned demokratiet. Moderne eksempler på dette er Viktor Orbán og Recep Erdogan. Og selvfølgelig Donald Trump. En beslektet frykt er at moderate politikere, i opportunismens navn, vil invitere mørke krefter inn i maktens korridorer. Man tilbyr lillefingeren, men mister hele armen, slik de konservative gjorde med Adolf Hitler i Weimar-republikkens siste dager. Demokratiets svakhet knyttes da til det grunnleggende problemet i menneskets natur: Vi er og blir feilbarlige.

Svaret på dette evige problemet har alltid ligget i institusjonene. Leser man Federalist papers, samlingen av essays skrevet under den amerikanske grunnlovsdebatten, er det nettopp menneskets natur som er begrunnelsen for at grunnlovsfedrene ønsket seg sterke institusjoner i den unge republikken. Det er umulig å få alle til å tenke likt i et demokrati, og det ville være uakseptabelt å forby politiske bevegelser man var uenig med. Svaret på dette, ifølge James Madison, var derfor å ha en stor representativ republikk der så mange interesser som mulig var representert. Da skulle ingen politiske grupperinger vokse seg store nok til å dominere totalt. 

Etter andre verdenskrig har vi i stor grad holdt fast ved et annet svar: politiske brannmurer. Svaret har med andre ord vært å isolere de partiene man er skeptisk til;  de skal behandles nærmest som om de var spedalske. Logikken har vært at dersom man holder dem utenfor, er de uskadeliggjort. Athenerne hadde også sin egen brannmur: Ved hjelp av ostrakismen kunne folket i fellesskap sende mektige borgere, som kunne tenkes å true demokratiet, i eksil. Det er en mulighet vi ikke har – heller ikke bør ha – i dag, siden ostrakismen åpenbart var autoritær. 

Romersk forvitring

Den romerske demokratiforståelsen, eller bekymringen, knytter seg til  den romerske republikken (ca. 509-27 f.Kr), som hadde et demokratisk system langt mer preget av institusjoner enn det athenske. Det var omfattende checks-and-balances, og et mangfold av formelle og uformelle institusjoner. Over tid ble det for mye av det gode. Republikken ble kvalt av institusjoner og demokratiet ble for rigid. Maktfordelingen i republikken var heller ikke optimal og viktige reformer hadde det med å bli blokkert. Klarer man ikke å endre, blir det vanskelig å bevare.

Demokrati handler i stor grad om prosess. Men når demokratiet blir for opptatt av prosess og for lite opptatt av resultatene det faktisk leverer, beveger man seg inn i et farlig territorium. Det er nemlig ikke bare mennesker som er feilbarlige. Systemet selv kan over tid bli feilbarlig. 

Man støter på flere problemer når selve systemet blir for rigid. Mange institusjoner er farget av tiden de stammer fra, og når omgivelsene endrer seg må de som regel tilpasses. Når det ikke skjer, kan institusjonene slutte å fungere slik de var ment å fungere. Frykten i denne forståelsesrammen er at demokratiet ikke leverer det velgerne vil ha, det blir kvalt av sine egne institusjoner og avvikler dermed seg selv. Velgerne velger bare vekk noe de mener ikke fungerer. Da kan det oppstå et skille mellom  hva folket mener et demokrati burde være, og det  samfunnets eliter mener.

Statsviteren Francis Fukuyama har gitt det amerikanske demokratiet betegnelsen vetokrati. Han mener at USA er blitt fanget av sine egne institusjoner. Det er for mange særinteresser, grupperinger og institusjoner som kan si «nei» i systemet, noe som gjør systemet dysfunksjonelt. Eliter kan også «kapre» enkelte institusjoner og få dem til å primært tjene sine egne interesser. Dette kan også skje med politiske partier. Da Fukuyama gjestet Ezra Kleins podcast i år, argumenterte han for at Trump i stor grad ble valgt på grunn av det amerikanske systemets rigiditet, og at demokratene, til en viss grad, må lære av Trumps maktbruk:

«I think that at this point, for me, it would be absolutely wrong to think that we need to go back to the pre-2016 world. That world was one in which the government was basically hobbled from doing anything ambitious.

I think what propelled Trump to power was the belief that it was too constraining, and so he simply wanted to become a dictator – to violate all sorts of rules in order to get things done. But you need a little bit of that in order to do progressive things.»

Til syvende og sist hviler systemets legitimitet på folket, på demosen. Når systemet ikke lenger har tilstrekkelig med legitimitet, kan det gjøre at demagogen kommer til makten uansett. Det er farlig å fremmedgjøre den viktigste forutsetningen som finnes for å ha et demokrati: folket. 

Respekt, verdighet, anerkjennelse

Selv så lener jeg meg mest på den romerske bekymringen. Min frykt er at det etablerte blir for snusfornuftig og for lite handlekraftig, det Minerva-redaktør Nils August Andresen thar beskrevet som uansvarlig ansvarlighet. Når prosessene i seg selv blir viktigere enn resultatene de skal levere, kan konsekvensen være at systemet kollapser. Dessuten kan  upopularitet og fremmedgjøring ende opp med å, etter velgernes skjønn, rettferdiggjøre en sterk mann som ønsker å smadre selve systemet. 

Den frykten må likevel ikke bli defaitistisk. Det er ikke alle problembeskrivelser som har rot i virkeligheten. Det er ikke slik at bare nok mennesker mener noe, så har de rett. Politisk lederskap handler om å lytte til ulike stemmer i folkedypet og å ta dem på alvor, men det handler også om å lede folket.  

Politisk lederskap går grunnleggende sett ut på å løse problemer. Da må vi huske at det også gjelder de problemene som populistene peker på. Snarere enn å avvise andre prioriteringer enn det man selv ønsker, som uansvarlighet, kortsiktighet eller sutring, må man møte folks bekymringer med nysgjerrighet. Erfaringen viser at forståelse som regel fungerer langt bedre enn fordømmelse. Politiske ledere  må heller kunne stå rak i ryggen og si at «vi ser problemet, men vi har en annen løsning. Vi mener at den er bedre». Om det er noe vi burde lært av populismens vekst i Vesten, så er det at populisme først og fremst er en kanal for folkelig misnøye og at den kan være et korrektiv mot politikk som enten er forfeilet eller upopulær. Ofte dreier det seg ikke engang om å legge om store deler av politikken, men heller å utvise en større respekt til de som ikke opplever at de i dag blir respektert. Holdes en stor gruppes interesser og preferanser utenfor det politiske systemet over tid, vil man rett og slett føle seg overkjørt. 

Vi må likevel ikke glemme at etablerte institusjoner innehar taus kunnskap, som utålmodige kritikere eller populister lett overser. Tilhengerne av systemet må på sin side ikke glemme at det er nødvendig å forandre for å bevare. Derfor må vi, rent politisk, forsøke å skille mellom de som kommer med betimelige påpekninger om systemets utilstrekkelighet og de som kun ønsker å rive ned. 

Demokratiet skal levere verdighet og anerkjennelse. Mye av backlashet mot det etablerte i dag kommer fra de som føler seg forbigått, marginalisert og glemt. Populistisk avmakt vokser i demokratiets skygge. Vi må unngå at skyggen vokser seg for stor. 

Fravær av en brannmur er ikke det samme som en håndsrekning

Med dette bakteppet blir også politiske brannmurer temmelig problematiske. De viser seg i land etter land å ikke fungere. I parlamentene dreier seg på et vis om ren matematikk, men denne  matematikken speiler simpelthen hvilken politikk befolkningen ønsker eller ikke ønsker. I Sverige var det ikke lenger mulig å opprettholde en brannmur mot Sverigedemokraterna, fordi  en økende andel av befolkningen så på partiet som deres eneste vei til politisk representasjon. Sverigedemokraterna vokste seg så store at det ville vært uklokt å ikke se nærmere på hva det kom av. 

Resultatet ble en samarbeidsavtale, Tidöavtalet, der Sverigedemokraterna ikke formelt ble en del av den svenske regjeringen, men fikk store politiske gjennomslag. 

Ved årets valg tapte partiet for første gang oppslutning ved et riksdagsvalg, mens regjeringspartiene ble belønnet med økt oppslutning. En tolkning av dette er at den moderate høyresiden både ansvarliggjorde høyrepopulistene og tok tak i årsakene til at de vokste seg store. 

Brannmurer kan gi inntrykk av et syn på egne borgere nærmest som barbarer klare til å storme gjennom portene. Brannmurer i stater preget av overreguleringer og politisk paralyse, ender opp med å bekrefte de verste fordommene mot styresmaktene. Slike selvoppfyllende profetier burde unngås der man kan. Det er, som vi vet, stor forskjell på ytterføypartiene  i ulike land. Brannmurer fungerer likevel likt, uansett hvor de befinner seg. Francis Fukuyama omtaler brannmurer som «a policy of marginalization that has obviously failed to work». Mer presist kan det knapt sies. 

I Norge har vi ingen brannmurer og at det er en styrke for norsk politikk tror jeg få er uenig i. Men så har vi heller ikke store partier i Norge som utfordrer demokratiet. Kan det være en konsekvens nettopp av at vi ikke har noen brannmur? Ikke nødvendigvis.  I noen land der det har eksistert brannmurer kan det tenkes at dette har moderert de ytterliggående partiene. Andre partier igjen kan se ut til å bli mindre moderate av brannmurene. Svaret på dette får vi sannsynligvis aldri. Det vi uansett vet er at partier og politikere som må sitte med ansvar etter at de har vunnet valg, etterhvert ender opp med å bli valgt bort igjen, slik det er for alle partier i demokratiske land. Dette gjelder også i land der politikere har satt demokratiet på prøve, som i Serbia og Ungarn. Problemet med brannmurer forblir uansett det samme: de fungerer som et ypperlig redskap for et outsider-parti til å vokse seg stort, helt uten å stå ansvarlig for velgerne sine. 

Politisk samarbeid burde være et gradsspørsmål der man spør seg hva man kan samarbeide om, og hvordan man i så fall skal gjøre det. Er man enig, så er man enig. En av de mer vellykkede tverrpolitiske reformene vi har hatt i norsk politikk, er barnehageforliket fra 2003. Initiativet til dette ble tatt av SV, som tok kontakt med FrP, som senere fikk med seg opposisjonen på Stortinget. Reformen sikret makspris, likebehandling av offentlige og private barnehager og at dekningsgraden i norske barnehager økte drastisk. 

Hadde SV eller andre partier på Stortinget hatt en formell brannmur mot FrP, ville ikke dette vært mulig. Det hadde heller ikke vært mulig om høyresiden hadde hatt en brannmur mot SV. 

Å ikke ha en brannmur er lite annet enn å ikke stenge noen ute fra muligheten til å gjøre kompromisser. Det er ikke det samme som en håndsrekning. Hovedmålet for politikken burde være å løse problemer, ikke å til enhver tid passe på hvem man er enig med. 

For politikk er, blant flere ting, tuftet på tilbud og etterspørsel. Dersom de moderate partiene ikke tilbyr det velgerne etterspør, ser velgerne seg om etter alternativer. Hva som kan tilbys har dog sine grenser. Moderate politikere kan ikke gjøre kompromisser på hva som helst. Det er som Nils August Andresen skriver i sin siste kommentar: «I møte med ytre høyre skal vi ikke kompromisse på rettsstat og demokratiske normer, på ren rasisme eller støtte til autoritære regimer.» 

Tilpasninger må vi alltid gjøre

Historien om de vestlige demokratiene er i stor grad historien om å praktisere det konservative prinsippet om å forandre for å bevare. Det gjelder også i møtet med høyrepopulismen. Utvidelse av demokratiske rettigheter, innføring av parlamentarismen og utbyggingen av velferdsstaten er alle resultater av slike tilpasninger. Spørsmålet er hvordan vi kan bevare den sosiale harmonien.

Har man forkjærlighet for demokratiene i Vesten burde man også se nærmere på hva vi kan gjøre bedre. I Ezra Kleins podcast er ikke Fukuyama nådig i omtalen av tingenes tilstand i Europa: «I am not trying to get to where Europe is. If you’re talking about over-procedural, excessive proceduralism, that’s Europe.» Og slår fast at hva systemet leverer må bli bedre: «There’s a point at which you’re trapped in an institutional system that sees legitimacy lying in further rule making. I think legitimacy really comes from outcomes, and they’re at a point where they’re not getting outcomes because they’re choked by this rule-compliance mentality that they’ve developed.»

Jeg tror det er verdt å lytte til. Når demokratiet ikke lenger er i stand til å korrigere seg selv, er det fare på ferde.