For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Israels skjebnevalg – og Netanyahus
Tirsdag går israelske velgere til valgurnene i det som omtales som et av de viktigste valgene på lenge. Oppslutningen om de to fremste regjeringsalternativene har nærmet seg hverandre, og ingen kan si hvordan valget vil ende.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 5 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er tre mulige utfall av valget: Benjamin Netanyahus koalisjonsblokk fortsetter, opposisjonen tar over eller det blir nyvalg om få måneder. I spissen for opposisjonen står tidligere forsvarssjef Gadi Eisenkot, tidligere statsminister Naftali Bennett og tidligere forsvars- og utenriksminister Avigdor Lieberman. De to sistnevnte hører klart hjemme på høyresiden, og begge har tidligere vært stabssjefer for Netanyahu. Begge satt også i Netanyahu-ledede regjeringer da Eisenkot var forsvarssjef.
Det skal velges 120 medlemmer av Knesset. Antallet har ligget fast siden det første valget i 1949, selv om befolkningen har mangedoblet seg og blitt langt mer sammensatt. Det politiske systemet har flere særtrekk.
Valg og parlamentarisme
Hele landet er ett valgdistrikt. Bakgrunnen er at da det første valget ble gjennomført, fantes det ikke etablerte landegrenser for den nye staten. Velgerne stemmer på partier, uten noen mulighet til å påvirke personvalget. Ved hvert valg er det nye partier som kan gjøre det godt, og andre som har forsvunnet. Det er neppe noe annet etablert demokrati med et like flyktig partilandskap.
Sperregrensen ved valget er nå 3,25 prosent, eller minst fire mandater. Med i overkant av 7 millioner stemmeberettigede og en valgdeltakelse på om lag 70 prosent, tilsvarer det rundt 160.000 velgere. Stemmer på partier som havner under sperregrensen er bortkastet.
En regjering kan ikke begynne å styre uten at den oppnår flertall i en tillitsvotering. Kravet er 61 stemmer, dersom ingen stemmer blankt. En regjering trenger imidlertid flertall for å få gjennom statsbudsjettet; uten budsjettvedtak kollapser regjeringen og det blir nyvalg.
Det blir også automatisk nyvalg hvis det ikke lar seg gjøre å få flertall for en regjeringsløsning innen tidsfristene. Utenom regjeringsdannelsen og budsjettbehandlingen er det flertallet i Knesset som bestemmer om nyvalg skal skrives ut; det innebærer at en flertallsregjering har full kontroll over tidspunktet for neste valg (innenfor perioden på 4 år). Før Netanyahus nåværende regjering ble dannet i 2022, førte vanskelige regjeringsforhold til at det ble arrangert fem valg på under fire år. Det skyldtes dype motsetninger mellom partiene, og at det for mange partier ble uaktuelt å samarbeide med en Netanyahu de så på som upålitelig.
Regjeringer kan bare felles ved konstruktiv mistillit. Det betyr at mistillitsforslag må inneholde forslag til ny regjering. Siden det normalt er flertallsregjeringer som styrer, krever denne formen for mistillit at noen går ut av den sittende regjeringen og slutter seg til opposisjonen. Det er all grunn til å tro at Netanyahu hadde levd mye farligere – og antakelig falt – dersom landet hadde hatt en vanlig mistillitsordning (som i Norge) etter 7. oktober.
Den sittende regjeringen inkluderer flere partier til høyre for statsministerens parti Likud, og deres eneste vei til regjeringsmakt er via Netanyahu. Og for Netanyahu er hans dager som statsminister talte om ytre høyre ikke inkluderes. Konstruktiv mistillit ble innført for å skape mer stabile regjeringer; resultatet så lenge opposisjonen ikke vil ha noe med Netanyahu å gjøre, er at den fleksibiliteten som fantes når det gjaldt regjeringssamarbeid er avløst av en ekstremt rigid form for parlamentarisme.
Stridsspørsmål
Det er primært sikkerhetspolitikk og konflikten med palestinerne som definerer venstre-høyre dimensjonen i israelsk politikk, ikke forskjeller i økonomisk politikk. De arabiske partiene ligger lengst til venstre, mens venstresiden ellers nærmest ble utradert etter terroren under den andre intifadaen tidlig på 2000-tallet. I samme slengen ble Oslo-avtalens visjon om sluttstatusforhandlinger knust. Etter Oslo-avtalen (1993) og tilbaketrekningen fra Gaza (2005) er «vi ga dem land og fikk terror tilbake» ikke et ytterliggående synspunkt. Det deles av alle de aktuelle statsministerkandidatene ved dette valget, og noe territorielt kompromiss ligger ikke i kortene i overskuelig fremtid.
Partiene plasserer seg også i spørsmålet om rettsreform omtrent på samme måte som i sikkerhetspolitikken. Sentrum-venstre prioriterer domstolenes uavhengighet, mens høyresiden vektlegger parlamentsflertallets vilje.
Det er ikke stor uenighet når det gjelder Gazas fremtid, eller Vestbredden for den saks skyld. Dermed blir dette heller ikke store stridsspørsmål i valgkampen. Det er likevel to temaer som har fått oppmerksomhet. Det ene gjelder ansvaret for den fullstendige sikkerhetsbristen 7. oktober 2023. Statsministeren motsetter seg at det oppnevnes en statlig, politisk uavhengig kommisjon for å undersøke hvordan det kunne gå så galt. I Netanyahus valgkamp er 27. september (dagen Hizbollah-leder Nasrallah ble drept) og 28. februar (USA og Israels angrep på Iran) mer sentrale datoer.
Det andre – særlig mot slutten av valgkampen – er bosettervold på Vestbredden. Mange israelere på høyresiden vil si at fremstillingen i vestlige medier er ensidig og ute av proporsjoner, sammenlignet med palestinsk vold i de samme områdene. Eisenkot har imidlertid lovet at han vil slå ned på «hilltop»-terrorismen, og avvikle ulovlige utposter hvor mange av disse ungdommene holder til.
Verneplikt for ultraortodokse jøder (haredim) er et annet stridsspørsmål der frontene er steile.
Samtidig preges valgkampen av et slående økonomisk paradoks. På den ene siden viser Israel en oppsiktsvekkende styrke: Høyteknologi, AI-boom og sterk vekst i eksporten av avansert forsvarsmateriell gir solid BNP-vekst. Utenlandske investeringer strømmer inn. Valutaen er historisk sterk. På den andre siden er høye levekostnader blant velgernes største bekymringer. Netanyahu peker på makrotallene som bevis på stødig økonomisk styring i en krisetid, mens opposisjonen er mer opptatt av økonomien til vanlige folk.
Mizrahi og askenasi
Det israelske samfunnet er mangfoldig, med dype etniske og religiøse skillelinjer. Et paradoksalt eksempel i årets valg er knyttet til skillet mellom askenasiske (opphav i kristne land) og mizrahiske (opphav den islamske verden) jøder. Netanyahu er askenasi, men hans parti tradisjonelt henter flest stemmer fra den mizrahiske delen av samfunnet. På den andre siden finner vi opposisjonens fremste utfordrer, Gadi Eisenkot. Foreldrene kom fra Marokko, og han kan bli første statsminister med mizrahisk bakgrunn. Han og hans allierte støttes primært av den mer sekulære, liberale og historisk askenasi-dominerte middelklassen.
Selv om de nasjonale partilistene i svært liten grad blander jødiske og arabiske kandidater, har årets valgkamp budt på et par unntak. På den ene siden har det arabisk-islamistiske partiet Ra'am, ledet av Mansour Abbas – et parti med sin sterkeste velgerbase blant beduiner – plassert den jødiske tidligere nestsjefen i politiet, Yoav Segalovitz, på andreplass for å markere en tøffere linje mot kriminaliteten i arabiske områder. På den andre siden har den høyreorienterte generalen Ofer Winter og hans nye parti Amcha Yisrael plassert den kjente kristen-arabiske Israel-aktivisten Yoseph Haddad som nummer to på listen. Disse tverretniske alliansene rokker likevel ikke ved hovedregelen: De israelske partiene forblir segregert langs etniske og religiøse linjer.
Spillet rundt sperregrensen
Hvordan vil tirsdagens valg gå? Blir det en regjering med Netanyahu eller Eisenkot i spissen? Eller bare et intermesso med Netanyahu som leder av et forretningsministerium inntil velgerne på ny går til valgurnene? Meningsmålingene – fra lørdag er nye målinger ikke tillatt – spriker, og har typisk hatt få respondenter og store feilmarginer.
Målingene må uansett tas med en klype salt. En betydelig andel av velgerne stemmer nemlig taktisk. Noen forlater partiet de foretrekker for å stemme på den regjeringsløsningen de ønsker, eller for å stemme på statsministeren de vil ha, heller enn mindre partier de egentlig er mer enige med.
Og ikke minst gir sperregrensen et incentiv til taktisk stemmegivning. Hvis velgere begynner å tro at et parti som vaker rundt sperregrensen ikke vil komme over, vil de på valgdagen forlate skuta og stemme taktisk på et annet parti innen samme blokk. Hvis de feilberegner og stemmer på et parti som likevel ikke når opp, er stemmene tapt. Ved valget i 2022 var en hovedgrunn til Netanyahus seier nettopp at både det venstreorienterte Meretz og det arabisk-nasjonalistiske Balad overraskende falt under sperregrensen. Det raderte ut sentrum-venstresidens flertall.
De to mindre partiene som ble nevnt ovenfor – det islamistiske Ra’am og spesielt det høyreorienterte Amcha Yisrael – kjemper begge en intens kamp mot sperregrensen. Deres skjebne på tirsdag kan alene avgjøre hvem som vinner makten.
