FRA PAPIRUTGAVEN
Etter godhetsregimet
Når norsk utenrikstjeneste rammes av Epstein-skandalen, blir også forestillingen om Norge som humanitær stormakt satt på prøve. Men kritikken av «godhetsregimet» må ikke bli en unnskyldning for å forkaste internasjonalt samarbeid som sådan.
En del av innvendingene som har blitt reist mot Tvedt står seg, mener professor Cathrine Holst.
Foto: Alexander Z. Ibsen
Jeg ble for alvor samfunnsengasjert og opptatt av politikk på 1990-tallet. Dette var i kjølvannet av «1989», «Berlinmurens åpning», «østblokkens fall», «kommunismens død» også videre – det er jo slik vi gjerne uttrykker oss når vi ser tilbake og skal karakterisere denne tiden. Og det er helt forståelig at vi snakker slik. Dette var verdenspolitiske begivenheter som fant sted i ungdomstiden min og som skulle prege vilkårene for politiske diskusjoner og muligheter i årene som fulgte.
Der og da tror jeg likevel ikke jeg definerte hva jeg holdt på med og hvordan jeg tenkte så bent frem og direkte ut fra det grandiose skiftet. 1989, alt som lå bak, og alt det innebar, lå til grunn selvsagt, og det var ikke sånn at vi ikke snakket om det eller ikke i et visst monn var bevisste om det historisk unike ved situasjonen vi var i. Likevel, man går vel inn i sin tid, på godt og vondt, og ser på politikk, og på hva som er politisk ønskelig og mulig, ut fra det som engang er, og i det daglige kan kontekst og det større bilde lett komme i bakgrunnen. Slik er det nå, og slik var det da.
Da en annen verden var mulig
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1999,-
Bestill her
