For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Markens grøde og kolonialismen
Virkningshistorien til Markens grøde må forstås på bakgrunn av romanens koloniale tilblivelseshistorie og den europeiske idéhistorien som formet verket.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 3 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Debatten om filmatiseringen av Markens grøde går som en farsott i landets aviser, der anmeldelsene spenner fra panegyrikk til slakt, og dreier seg i stor grad om forholdet mellom filmen og romanen den er basert på. Filmens regissør, Hans Petter Moland, har uttalt at Hamsun ikke kan holdes ansvarlig for at nazistenes propagandaminister Joseph Goebbels likte bøkene hans, samtidig som han mener Hamsuns nazisme er «gjennomdebattert». Om romanens rasistiske fremstilling av samer har han sagt: «Jeg har aldri skjønt hvorfor det er der, annet enn at det var vanlig å si sånt på den tiden». Minervas anmelder Kristian Meisingset skriver på sin side at filmen er «en kjønnsideologisk katastrofe», fordi den ikke fremstiller den mannlige hovedkarakteren som den sterke og handlekraftige nybyggeren, ja, «titanen», han er i romanen. Men er nå virkelig Isak et mannlig forbilde? Romanens koloniale tilblivelseshistorie gir grunnlag for en annen forståelse av både Isak Sellanraa og nazistenes senere begeistring for romanen.
Nazistenes hyllest av Markens grøde kom blant annet til uttrykk under et riksmøte i Lübeck i 1935 med mottoet «Nordisk gjenfødsel», der Hitlerjugends leder Baldur von Schirach omtalte romanen som «den tyske ungdoms tros- og bekjennelsesskrift». Men romanens ideologiske problematikk var til stede allerede ved utgivelsen i 1917. Året før forsvarte Hamsun Tysklands krav på kolonier med henvisning til landets folkeoverskudd, i kontrast til England og Frankrike som hadde store oversjøiske kolonier. Han brukte også Tysklands kolonimangel som en begrunnelse for første verdenskrig, mens krigen inngikk i den historiske konteksten for menneskene på Sellanraa. Da Hamsun senere agiterte for erobringskrigen på østfronten, samtidig som romanen ble brukt i nazistisk propaganda, fikk romanens eldre koloniale forestillinger en ny ideologisk sammenheng.
Romanens ideer om nybyggervirksomhet, jorddyrking og urfolk må forstås innenfor en eldre og bredere kolonial idéhistorie. Koloniseringen av Sápmi og fornorskningen av samene er en sentral historisk kontekst. Samtidig er de transatlantiske forbindelsene til koloniseringen av Nord-Amerika og fordrivelsen av den amerikanske urbefolkningen viktige for forståelsen av romanen. Slik Troy Storfjell har påpekt, er Hamsuns norske jordbruksepos også formet av Amerika, med paralleller til amerikanske nybyggerskildringer, slik som Mark Twains Roughing It (1872).
Samisk tilstedeværelse er en del av nybyggerfortellingen, men samenes tilhørighet til landet fortrenges. Denne fortellingen har også klare paralleller til en norsk emigrantskildring der nybyggere i Nord-Amerika tar landet i bruk på bekostning av urfolk og leter etter mineralforekomster, mens indianerne fremstilles som tiggende og mindreverdige. I denne sammenhengen kan sammenligningen i Markens grøde mellom samer og «utøi og makk» som vantrives i lys og luft, forstås som et uttrykk for en europeisk kolonial forestilling om urfolk som usiviliserte «ville», som derfor er ute av stand til å tåle den europeiske sivilisasjonens «lys».
I Markens grøde knyttes også amerikanske urfolk til negative stereotypier og opptrer sammen med «Lus»: «hvis ikke Brorn var en Lus eller en Indianer saa gav han vel tilbake Halvdelen». Hamsun benyttet også rasistiske stereotypier om amerikanske urfolk i blant annet «Fra en indianerleir» i Aftenposten i 1885. I et brev omtalte han «indianerne» som «halvaber»; annetsteds brukte han også betegnelsen om en afroamerikaner. Slike dehumaniserende karakteristikker må forstås i lys av samtidens koloniale rasehierarkier.
Senere kritiserte Hamsun imidlertid også de hvites behandling av amerikanske urfolk, forsvarte deres motstand mot kolonial vold og omtalte dem positivt. Verken denne sympatien eller den delvise toleransen overfor samer som Lisbeth Wærp har argumentert for, opphever Hamsuns rasisme eller den koloniale diskursen i Markens grøde. Samtidig lar ikke Hamsuns menneskesyn og ideologiske ståsted seg uten videre beskrive som en enhetlig posisjon som peker frem mot nazismen, selv om mye av hans litteratur kan sies å foregripe hans senere nazisme.
Romanens fremstilling av den sterke nybyggermannen som rydder og dyrker mark, og slik erobrer land, har klare berøringspunkter med nazismens forestillinger om blod og jord. Appellen til nazister kan også forstås ut fra nazistenes idealisering av en tradisjonell kjønnsorden, gjerne sammenfattet i uttrykket «Kinder, Küche, Kirche». Inger finner etter hvert sin plass i det patriarkalske bondehusholdet. Isak utøver dessuten vold mot Inger, som bidrar til å kue henne, noe Kristian Meisingset overser i sin anmeldelse av Hans Petter Molands film, der han fremhever romanens angivelig positive kjønnsideologi. I nazistenes lesning og propaganda fremsto Isak, den jordbundne mannen, som en idealisert, arisk skikkelse, mens romanens hierarkier mellom mennesker og mellom kjønnene, der mannen underlegger seg både jorden og kvinnen, kunne bekrefte deres koloniale og nazistiske verdensbilde.
Hamsuns nazisme og nazistenes interesse for romanen preger dens virkningshistorie. Spørsmålet om forbindelsen mellom Markens grøde og nazismen blir imidlertid for enkelt forstått dersom ikke romanens koloniale tilblivelseshistorie og idéhistoriske forutsetninger også trer i forgrunnen. Den europeiske kolonialismen bidrar til å forklare blant annet romanens nybyggerideal, erobrersynet på land og den rasistiske fremstillingen av urfolk. De tilhørende forestillingene inngikk senere i nye ideologiske sammenhenger og bidrar også til å forklare nazistenes begeistring for Markens grøde. Både verkets koloniale tilblivelseshistorie, dets senere virkningshistorie, ikke minst den nazistiske, og sammenhengene mellom dem er derfor viktige for forståelsen av romanen i dag.
