For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kjønnsnøytral verneplikt bør revurderes
Norge innførte kjønnsnøytral verneplikt i 2015. I en situasjon med varm krig i Europa er det gode grunner til å se nærmere på argumentene for og mot kjønnsnøytral verneplikt.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 6 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Da kjønnsnøytral verneplikt ble innført, var det i likestillingens navn. I dag, etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, er det vanskeligere å diskutere verneplikt uten å ha krig som en reell mulighet i bakhodet. Andelen kvinner i førstegangstjenesten var i 2014 ca. 16 prosent. I dag er en av tre soldater kvinner. Det er fortsatt et stykke på vei til målet i Forsvarets handlingsplan for økt likestilling og mangfold om minst 40 prosent av hvert kjønn i førstegangstjenesten.
Handlingsplanen skulle bidra til å fremme likestilling og utnytte mangfold som en ressurs. Mangfold er en viktig ressurs ellers i samfunnet, for eksempel i pressen eller i politikken. Ulike kjønn bidrar til ulike perspektiver og løfter gjerne ulike saker på dagsordenen. Den kampnære delen av forsvaret skiller seg derimot fra sivile samfunnsinstitusjoner fordi hovedoppgaven er å løse operative oppgaver under ekstreme belastninger. Her bør sammensetningen av kampavdelinger først og fremst bestemmes av hva som kreves for å løse oppgavene, ikke av et ønske om representasjon. Forsvarets operative behov må komme først.
Motivasjonen varierer etter kjønn
Mye tyder dessuten på at motivasjonen til å forsvare landet varierer mellom kjønnene. I en undersøkelse gjennomført på vegne av Universitas svarte 30 prosent av mannlige studenter i Oslo at de ville bidra militært i krig. Bare 5 prosent av kvinnene svarte det samme. Til gjengjeld svarte 45 prosent av kvinnene at de gjerne ville bidra med andre oppgaver. Andre tall fra Forsvarets egenerklæring i 2021 viste at rundt 40 prosent av 17 år gamle gutter var motiverte for førstegangstjeneste, mot 20 prosent av jentene.
Disse tallene bør kanskje ikke overraske oss. Historisk er stridende kvinner nokså uvanlig, også for kriger som utkjempes i dag. Kjønnssosialisering spiller selvsagt en rolle, for eksempel at norske krigsfilmer har hyllet mannlige individer. Det inviterer i liten grad kvinner til å se seg selv i en sånn rolle. At krig er skummelt og farlig er en annen grunn. Fra et biologisk perspektiv er det fortsatt slik at menn i gjennomsnitt er sterkere enn kvinner. I 2017 uttalte oberstløytnant Harald Høiback at det ikke finnes noen militær begrunnelse for allmenn kvinnelig verneplikt i Norge og at det har store omkostninger for stridsevnen å ta inn mange kvinner i Forsvaret.
Ulike forventninger
Det eksisterer fortsatt ulike forventninger til menn og kvinner i krig. Se for deg at den norske regjeringen i en krig mobiliserte hver familie med barn og ba familien velge én forelder som skulle sendes til fronten. Jeg har vanskelig for å forestille meg at veldig mange norske middagsbord ville brukt lang tid på å komme frem til et svar. En amerikansk studie viste at kvinner som vurderer en mann som potensiell kjæreste anså manglende vilje til å beskytte dem som avvisningsgrunn. I en slik situasjon kan det hende at mange menn ville følt seg presset til å verve seg. Et annet eksempel på at det finnes ulike forventninger til kjønnene i krig kom tydelig til uttrykk under debatten i 2024 om hvorvidt ukrainske menn burde returnere til Ukraina. Flere debattanter ga uttrykk for dette, og i vår besluttet regjeringen å frata ukrainske menn i stridsdyktig alder retten til kollektiv beskyttelse, blant annet med henvisning til at de trengs i forsvarskampen hjemme.
Urettferdig for menn?
En kan si at dette er et samfunn som undertrykker menn, og at samfunnet fortsatt stiller urettferdig høye forventninger til dem. David Benatar skriver om dette i boken The Second Sexism, der han beskriver verneplikt, kamp og det sosiale presset om å risikere livet i krig som byrder som er urettferdige og får lite oppmerksomhet. I 2015 innførte vi kjønnsnøytral verneplikt, nettopp på grunn av prinsippet om like rettigheter, like plikter. Kjønnsnøytral verneplikt tar likevel ikke høyde for at det kan være lettere å appellere til menns maskulinitet når det gjelder å innta stridende roller.
Forskning viser at krigsheltemot kan gi menn en fordel på datingmarkedet. En nederlandsk studie fra 2015 fant at kvinnelige studenter vurderte mannlige krigshelter som mer seksuelt attraktive. Kvinnelige krigshelter ble derimot ikke vurdert som mer attraktive av de mannlige studentene, sammenlignet med kvinner uten krigserfaring. Man vet også fra andre verdenskrig at amerikanske soldater med æresmedaljer i gjennomsnitt fikk flere barn enn andre krigsveteraner. Hovedkonklusjonen fra studiene var at krigsheltemot sannsynligvis gagner menn, ettersom det øker deres seksuelle tiltrekningskraft og reproduktive suksess. Forventningene til menn kan derfor ikke forstås utelukkende som en byrde.
Positiv maskulinitet
Disse mekanismene kan selvfølgelig avfeies som et kulturproblem som må bekjempes. Men som samfunn bør vi anerkjenne at de finnes, selv om kjønnsrollene lenge har vært i endring. Det snakkes mye om en maskulinitetskrise og hvor vanskelig det er å definere en god mann. Dette kan være en anledning til å diskutere positiv maskulinitet. Jeg vil påstå at det blant annet handler om en mann som er villig til å beskytte kvinner og barn, uansett hvor gammeldags det høres ut. I et slikt perspektiv kan unge menn dra nytte av å bli stilt forventninger til. I krig er disse forventningene som sagt allerede til stede. Først når vi anerkjenner at slike sosiale mekanismer finnes, kan vi diskutere om de har positive sider. Forventningene kan oppleves som en byrde, men også gi menn en eksistensiell gevinst i form av ansvarsfølelse, tilhørighet og en styrket stolthet over å være mann.
En slik tankegang bør likevel ikke bikke over, slik vi så i Pete Hegseths hyllest av maskulinitet. I boken The War on Warriors fra 2024 advarte han mot et ondsinnet komplott for å skape myke menn og en svak, feminin og kastrert hær. Dette har blitt fulgt opp med screening av testosteronnivåer i hæren og tilbud om hormonbehandling, samt mistenkeliggjøring av kvinner i stridende roller gjennom påstander om at de ikke kan oppfylle de samme fysiske kravene som menn og at de ikke hører hjemme i slike roller.
Selv om Hegseth ennå ikke har innført et generelt forbud mot kvinner i stridende roller, bør man være på vakt mot retorikk som signaliserer at kvinner ikke er velkomne i forsvaret.
Byrdene er allerede ulike
Argumentet om like plikter tar heller ikke hensyn til at kvinner allerede bærer én betydelig byrde som er minst like viktig for totalforsvaret, nemlig å føde de neste generasjonene (som skal sjongleres i tillegg til det andre -og det tredje skiftet). Det kan innvendes at ikke alle kvinner får eller ønsker å få barn. (Og ikke alle menn vil tjenestegjøre eller oppleve krig.) Men når regjeringen samtidig har satt ned et eget utvalg for å undersøke den lave fødselsraten, er det vanskelig å late som om befolkningsvekst ikke er ønskelig fra et politisk hold.
Graviditet og fødsel innebærer ikke bare fysiske belastninger og smerter, men også negative konsekvenser for kvinners karriere. En jevnere fordeling av foreldrepermisjonen har forsøkt å bøte på dette. Likevel velger mange kvinner å ta ulønnet permisjon når egen permisjonstid er over, både for å bruke mer tid på omsorgsarbeid og for å komme seg etter graviditet og fødsel. Kanskje er det på tide å anerkjenne dette usynlige omsorgsarbeidet som et viktig samfunnsbidrag når vi diskuterer hvordan plikter og byrder skal fordeles mellom kjønnene.
Carole Pateman har beskrevet det hun kaller Wollstonecrafts dilemma. Det går ut på at kvinner kan kjempe for å bli anerkjent som likeverdige borgere, men prisen er å tilpasse seg en mannlig norm. Alternativt kan kvinner fremheve sine særegne erfaringer, eksempelvis fødsel, men da risikerer de at forskjellene brukes til å begrunne hvorfor de skal ha færre rettigheter. Som likestillingsland tror jeg Norge har gode forutsetninger for å finne en god balanse mellom de to hensynene.
Forsvarets behov
At Forsvaret har et kompetansebehov burde heller ikke være et tilstrekkelig argument for å behandle kvinnelig og mannlig verneplikt identisk. Som tidligere nevnt, var 45 prosent av kvinnene i Universitas-studien villige til å forsvare landet sitt på andre måter. At man skal kunne rekruttere dobbelt så mange til akkurat de stridende stillingene er heller ikke uproblematisk. Det er vanskelig nok å argumentere moralsk for verneplikt for én halvdel av befolkningen. Kanskje er det bra at man kan skjerme i hvert fall én halvdel av befolkningen fra stor risiko. Fra et demografisk perspektiv kan tap av unge kvinner få større konsekvenser for framtidige fødselstall enn tilsvarende tap av unge menn.
Hva nå?
Finland har Nordens største hær til tross for at landet ikke har kvinnelig verneplikt. Israel har kjønnsnøytral verneplikt, men behandler kjønnene ulikt. Kvinner kan søke seg inn i kampenheter om de ønsker det, men har i utgangspunktet en kortere tjeneste. Det finnes også særskilte fritaksregler knyttet til graviditet og ekteskap.
Det ville selvfølgelig vært meningsløst å la være å bruke kvinner som både ønsker og er godt egnet til stridende tjeneste. Kvinner som ønsker det, bør i et liberalt demokrati kunne konkurrere om stridende roller. Samfunnet trenger likevel ikke å pålegge kvinner og menn identiske militære plikter. Løsninger kan være enten å avskaffe den kvinnelige verneplikten eller, enda bedre, å modifisere den vi allerede har. I en krigssituasjon er det ikke nødvendigvis et gode at vi skal kjempe til siste mann, eller i likestillingens navn, til siste person.
