For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ingen dører skal lukkes
Aps stortingsrepresentant Trine Lise Sundnes’ tilsvar til meg er unnvikende og inkonsistent.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 3 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det mest graverende er at Sundnes hopper bukk over argumentet om at kvinner og menn gjennom livet har en ulik byrdefordeling. De fleste kvinner får barn. Svangerskap og fødsel er en stor belastning som menn ikke har og som ofte usynliggjøres.
Sundnes påstår at demografiske realiteter, som at store tap av unge kvinner kan få alvorlige konsekvenser for et lands demografi, er det samme som å redusere kvinner til en livmor. Vi har ikke råd til å avfeie slike realiteter med floskler. Sundnes mener at et godt barnehagetilbud kan kompensere for dette. Barnehager gjør det lettere å kombinere arbeid og familieliv, men kan åpenbart ikke erstatte falne kvinner.
Sundnes viser til at fødsler historisk har blitt brukt som argument for å holde kvinner ute av arbeidslivet. Det kan forklare hvorfor enkelte feminister har distansert seg fra morsrollen som et ledd i kvinnefrigjøringen. I dag trenger vi ikke den distansen. Fødselstallsutvalget viser at reproduksjon fortsatt er legitimt å diskutere, uten at regjeringen har blitt mer skeptisk til kvinners yrkesdeltakelse. Reproduksjonens betydning og kroppslige belastninger er også relevante når man fordeler militære plikter.
Sundnes’ hovedargument for kjønnsnøytral verneplikt er førstegangstjenestens funksjon som informasjonskanal for karriere i Forsvaret. Hun skriver at guttene ble innkalt til sesjon og at de der fikk høre om befalsskole, krigsskolen osv. Dette kan løses ved å integrere informasjonen bedre i skolen, som er hovedansvarlig for yrkesveiledning. Eller ved å beholde jenters sesjonsplikt. Verneplikt er ikke nødvendig for å gjøre unge jenter klar over jegertroppens eksistens.
Sundnes skriver videre at kvinneandelens økning fra 16 prosent til én av tre ikke skyldes kvotering, men er resultatet av at unge kvinner blir «spurt». «Spurt» er et meget misvisende ord. Verneplikt er tvang, ikke invitasjon. En FFI-rapport fra 2022 viser at dersom motivasjon vektlegges mer enn kjønnsbalanse, vil flere motiverte menn kunne komme inn og flere umotiverte kvinner slippe. Hvis en bestemt kjønnsbalanse vektes mer, skjer det motsatte. De som er motiverte, fullfører også tjenesten i større grad enn de som ikke er det. Denne avveiningen vil bli viktigere når antallet vernepliktige skal økes frem mot 2036.
Forsvaret skal velge de best egnede og mest motiverte, uavhengig av kjønn. Likevel vurderes kvinner og menn etter ulike fysiske krav i Forsvaret. NRKs dokumentar Klar til strid viser at muskler fortsatt i høyeste grad teller i rekruttskolen.
Sundnes skriver at Finland står sterkt uten kvinnelig verneplikt. Samtidig hevder hun at et lite land som Norge ikke «har råd til å la halve befolkningen stå utenfor». Finland har samme innbyggertall og en større mobiliserbar hær enn Norge uten kjønnsnøytral verneplikt. En tilsvarende ordning i Norge vil fortsatt holde dørene åpne for de mest motiverte og kompetente kvinnene, slik som før.
Sundnes mener jeg har misforstått den kjønnsnøytrale verneplikten. Hun avviser at verneplikten handler om å kjempe til siste person, men i en langvarig utmattelseskrig er nettopp tilgangen på stadig nye soldater avgjørende. Hvis også kvinner er mobiliseringsdyktige til stridende stillinger, kan staten hente ut enda flere soldater til krigen.
Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.
Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).
Sundnes påstår at kun kjønnsnøytral verneplikt holder forsvarsdøren åpen for jenter. Men så trekker hun frem modige ukrainske kvinners viktige innsats ved fronten, noe som nettopp viser at kvinner kan bidra betydelig uten å ha samme verneplikt som menn. Det er ingen som holder dørene igjen for ukrainske kvinner. Det vil man neppe gjøre for norske kvinner heller.
Ifølge Sundnes har Ukraina-krigen vist oss at krig ikke tar hensyn til kjønnsroller. Men rekrutteringskampanjer spiller definitivt på maskulinitet, og myndighetene stigmatiserer menn som ikke vil slåss. Ukrainas senter for desinformasjon har funnet at Russland sprer rykter om tvangsmobilisering av ukrainske kvinner (altså kjønnsnøytral verneplikt) for å skape frykt og undergrave tilliten til myndighetene.
Sundnes skriver at unge menn skal få ansvar og mening, men at dette ikke krever at jentene er borte. Nei, selvsagt ikke! Igjen tjener Ukraina som et eksempel på at menn kan ha et særskilt ansvar, uten at kvinners betydelige innsats dermed blir mindre viktig.
Sundnes leder selv oppmerksomheten vekk fra stridende stillinger til mindre risikofylte oppgaver i cyberteknologi og etterretning når hun sarkastisk sier at vi ikke skal kjempe på strendene i Normandie igjen. Dette illustrerer at samtalen om en kjønnsdifferensiert eller kanskje sivil verneplikt er overmoden.
