Verneplikten åpnet dører for kvinner. De må ikke lukkes igjen

Tekla Solberg skriver i Minerva at det er på tide å revurdere den kjønnsnøytrale verneplikten. På ett punkt er jeg enig med henne: Krigen i Europa gjør at vi må snakke om verneplikten med større alvor enn før. Nettopp derfor mener jeg konklusjonen hennes er feil.

Midt på 90-tallet satt jeg i det kvinnepolitiske styret i Oslo Arbeiderparti. Der begynte vi å argumentere for at verneplikten måtte gjelde begge kjønn. Det var ikke et populært standpunkt, heller ikke i egne rekker. Prinsippet om like rettigheter og like plikter var viktig for oss, men vi hadde også en svært konkret grunn. Guttene fikk brev fra Forsvaret og møtte på sesjon. Der fikk de høre om befalsskole, Krigsskolen, fagutdanning, sertifikater og ledertrening. Jentene fikk ingen brev. De ble ikke vurdert som uegnet, de ble bare aldri spurt. Sorteringen skjedde i det stille, det året de fylte 18.

Det tok tid å endre dette. Sesjonsplikt for kvinner kom i 2010, og i 2013 vedtok Stortinget kjønnsnøytral verneplikt. Solberg peker selv på resultatet: Andelen kvinner i førstegangstjenesten har økt fra rundt 16 prosent til én av tre. Det er ikke en kvote. Det er det som skjer når unge kvinner blir spurt.

Solberg viser til Carole Patemans dilemma: at forskjeller mellom kjønnene kan brukes som begrunnelse for å gi kvinner færre rettigheter. Norge har erfaring med akkurat det. Fritaket fra plikten var samtidig et fritak fra informasjon, utdanning, nettverk og lederkarrierer i en av landets viktigste samfunnsinstitusjoner. Plikten var døren inn.

Hun har rett i at Forsvarets operative behov må komme først. Men det er allerede slik systemet virker. Av et årskull på rundt 60 000 gjennomfører om lag 9 000 førstegangstjenesten, og tallet skal økes kraftig fram mot 2036. Verneplikt betyr ikke at alle skal tjenestegjøre, men at Forsvaret kan velge de best egnede fra hele årskullet. Kjønn skal ikke avgjøre, og i de mest krevende stillingene gjelder de samme fysiske kravene for kvinner og menn. Fjerner vi kvinnenes plikt, halverer vi rekrutteringsgrunnlaget. Da blir kvaliteten dårligere, ikke bedre.

Mange av Solbergs eksempler er hentet fra andre verdenskrig: amerikanske soldater med æresmedaljer, et heltebilde formet av krigsfilmer og en forestilling om at kamp først og fremst avgjøres av muskler. Men morgendagens forsvar skal ikke vinne slaget om Normandie på nytt. Slagmarken i dag preges av droner, elektronisk krigføring, cyberangrep, satellittdata og etterretning. Stridsevnen avgjøres stadig mer av hvem som kan styre en drone, knekke en kode, analysere store datamengder og lede et lag under press. Solberg viser til at mange kvinner heller vil bidra på andre måter enn i strid. Svaret er at et moderne forsvar trenger nettopp disse bidragene.

Ukraina viser også at krigen ikke tar hensyn til kjønnsrollene våre. Over 70 000 kvinner tjenestegjør i de ukrainske styrkene, og mer enn 5 500 av dem står ved fronten. Andelen kvinnelige offiserer har økt fra 4 til 21 prosent under fullskalakrigen. Disse kvinnene er ikke innkalt. De har meldt seg selv.

Også våre egne erfaringer er gode. Jegertroppen, verdens første kvinnetropp i spesialstyrkene, ble opprettet fordi mannlige soldater i Afghanistan ikke nådde halvparten av befolkningen. Forsvarets forskningsinstitutt konkluderer med at troppen har vært et svært godt tiltak for å rekruttere og utdanne operative kvinner. Instituttet har også funnet at mannlige soldaters fordommer mot kvinnelige ledere blir mindre når de deler rom med kvinnelige soldater. Mangfold er ikke pynt. Det gir bredere kompetanse og bedre beslutninger.

Det mest problematiske i innlegget er argumentet om fødsler. Solberg skriver at tap av unge kvinner kan få større følger for fødselstallene enn tap av unge menn. Dermed gjør hun kvinners verdi for fellesskapet til et spørsmål om livmor. Det er den samme tankegangen som i generasjoner holdt kvinner ute av utdanning, arbeidsliv og offentlige verv, og lenge også ute av hoppbakken og de lange skiløypene. Først i 2023 gikk kvinner 50 kilometer i Holmenkollen. Lave fødselstall må vi møte med barnehager, boliger, trygge jobber og likestilt foreldreskap, ikke ved å holde 19 år gamle jenter borte fra sesjon. Omsorgsarbeid skal anerkjennes gjennom velferdsstaten. Det skal ikke skje ved å gjøre kvinner til borgere med færre plikter og dermed mindre innflytelse.

Jeg deler Solbergs ønske om at unge menn skal få forventninger, ansvar og mening. Men gutters stolthet krever ikke at jentene er borte. Når jenter og gutter trener, bor og leder side om side, blir det vanskeligere å holde liv i mannsidealet fra svunne tider, der mot måles i muskler. Erfaringene tar de med seg videre i arbeidslivet og familielivet. Det moderne forsvaret trenger ikke mannen som beskytter kvinner og barn. Det trenger soldaten, uansett kjønn, som tar ansvar for fellesskapet.

Finland står sterkt uten kvinnelig verneplikt. Likevel har både Sverige og Danmark valgt samme vei som Norge. Danmark innførte full likestilling i verneplikten fra 1. juli 2025, med bredt flertall i Folketinget. Når naboene våre gjør dette midt i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen på flere tiår, er det fordi de ser det samme som vi gjør: Et lite land har ikke råd til å la halve befolkningen stå utenfor.

Kjønnsnøytral verneplikt handler ikke om å kjempe «til siste person». Den handler om at Forsvaret kan velge fra hele befolkningen, og at alle 18-åringer får vite hvilke muligheter som finnes. Hvis vi reverserer den, sier vi igjen til halvparten av ungdommen at staten ikke trenger dem. Det var feil på 90-tallet, og det er enda mer feil nå.