Historien er ikke slutt

Mange har misforstått, men Francis Fukuyama (1952–) har aldri påstått at historien er slutt. Etter artikkelen fra 1989, med tittelen «The End of History?», og senere boken fra 1992, The End of History and the Last Man, har folk forholdt seg bokstavelig til tittelen.

Den tittelen er ikke engang Fukuyamas. Den er fra Hegel, fra Hegels fortolker Kojève, fra Nietzsche. Historien tok egentlig slutt i 1806, da Napoleon knuste Det hellige romerske rike av tysk nasjon, eller hva de nå kalte seg på det tidspunktet. Uansett var det, for noen filosofer – igjen Hegel – historiens rasjonelle høydepunkt. Og det er over 200 år siden, og siden har det skjedd altfor mye.

Nei, historien har aldri tatt slutt. Det geniale med Fukuyama er at han i mange bøker har analysert det liberale demokratiet ut fra tankegangen om den endelige seieren for idealet om liberalt demokrati. Ingen har sett noe til en bedre samfunnsformasjon ennå.

Selv en utmerket stortingsrepresentant som Mahmoud Farahmand skrev nylig i Minerva at «Fukuyama skrev om historiens slutt, og mange trodde faktisk på det.» Slik er Fukuyama blitt misforstått i årtier.

Slutten på historien? Nei, men slutten på jakten på idealer. Vi har den beste styreformen, men den kan utvikles til en kjedelig teknokratisk forvaltning, noe Fukuyama drøfter i boken fra 1992. En kjedelig stat er selvfølgelig bedre enn de mange spennende statene rundt i verden.

Den kjedelige staten

Støre–Solberg-staten er å foretrekke, med sine endeløse krangler om enda en tunnel til Vestlandet kontra et ikke-fungerende dobbeltspor for tog på Østlandet. Jo da, visst er det styringsproblemer, men likevel er vel et rasjonelt, upartisk byråkrati å foretrekke, gitt alternativene?

«Learning to Love Bureaucrats» heter et kapittel, der han også fremholder at problemet med byråkratiet i USA ikke er at det har for mye makt, men at det har for lite.

Fukuyama var en del av en neocon-bevegelse frem til 2004, da han fant det for godt å bryte med mye av miljøet. Siden har han beveget seg mer i liberal retning, blitt mer lik sin far, som han selv skriver.

Nå har den amerikanske kjendisstatsviteren skrevet en liten selvbiografi. Gitt at Fukuyama nå er den han er, er nesten enhver sladrehistorie interessant, for ikke å si hvordan han har justert noen standpunkter og står fjellstøtt på andre.

Familie, sverd og sosiologi

Boken er delt inn i 35 små kapitler og et etterord. Den er ikke fri for gjentakelser. Delvis er boken en slags samling av 35 uavhengige essays; noen henger sammen mer naturlig enn andre.

Vi får vite litt om mannen selv, om studieår i litteratur og filosofi, så vel som morsomme år i det frie California. Fukuyama bruker ordet «liberalism» som ensbetydende med det liberale demokratiet, hvilket ikke er selvforklarende på norsk, kanskje ikke engang i de fleste europeiske land. Men bekymringene hans gjelder altså «liberal democracy», og bekymringene hans er ikke blitt mindre med den sittende presidenten i USA.

Fukuyama er best når han skriver historie, der han forfølger ideer og argumenter. Men dette er delvis underholdende essays, som veksler mellom presentasjon av hans lærere, hans egen lesning og utdanning, og ymse avstikkere til hobbyen som møbelsnekker, resten av en samling japanske sverd eller forholdet til en interessant onkel.

Det er jo nesten rørende: Denne geniale skribenten og tenkeren viser oss stolt bilder av et bord han selv har laget. Vi får også et par familiebilder, og lille Francis på morens fang.

Den japansk-amerikanske familiehistorien er spennende nok. De ble ikke spart for ymse overgrep etter Pearl Harbob i 1941. Fukuyamas far ble professor i sosiologi, og sønnen forteller om en viktig arv: en bunke bøker med sosiologiens klassikere.

Det viser også – her er jeg ikke helt uhildet – hvor mye sosiologiske begreper kan bidra med, bare de settes inn i historiske analyser, noe Fukuyama gjør, ikke minst i det som vel er hans beste bok, Political Order and Political Decay.

Et kapittel i foreliggende bok heter ganske enkelt «Trust», som var tittelen på Fukuyamas andre bok. Temaet tillit, eller fravær av sådan, går igjen i flere av hans senere bøker. Merk også at han først benyttet ordet «sosial kapital», hvilket for mange vil lede tankene til den franske sosiologen Bourdieu, som dog ikke er nevnt i Fukuyamas bok. Tillit handler for Fukuyama om forholdet mellom mennesker; tillit er et nødvendig gode. Der staten blir for sterk eller for svak, forsvinner tilliten.

Opplysningstradisjonen

Kapittelet om Seymour Martin Lipset er utmerket. Det er en personlig fortelling om møtet med den geniale amerikanske statsviteren. Fukuyama var i en periode hans undervisningsassistent.

Fukuyama skriver at «His eyesight was poor and he didn’t drive, so as in the case of Allan Bloom I found myself chauffeuring him all over town» (s. 113). Nevnte Bloom har selvfølgelig også et eget kapittel. I det hele tatt er Fukuyama flink til å fremheve gode lærere han har hatt, ikke minst Samuel Huntington. Best er han når han knytter sin egen historie til mennesker og prosjekter.

Fukuyama står i en opplysningstradisjon, der det er mulig å identifisere bedre tilstander fra dårlige. Det er ingen selvfølge, ei heller i det pensum Fukuyama fikk med seg som bachelorstudent. Foucault, for eksempel, «den store» franske filosofen, var gjesteforeleser på Cornell tidlig på 1970-tallet.

Mulig jeg legger for mye i setningen, men jeg tror Fukuyamas syn skinner gjennom her: «While I didn’t attend his lecture, I do have a memory of him disappearing upstairs to his room one weekend with a group of young men in tow» (s. 65).

Det er mer å hente hos Foucault, selvfølgelig, men knapt for en som har som prosjekt det liberale demokratiets utfordringer. Fukuyama er en god weberianer, og i tråd med den store tyske sosiologen er komparasjon alltid å foretrekke, med av og til glassklare konklusjoner: «Not all cultures are equally friendly to liberal and democratic practices» (s. 168). Det er ikke en verdidom, det er empiri.

Møtet med mennesker er én ting, men han skriver også om teoriens status og det noe overvurderte økonomifaget. Høydepunktet for undertegnede i denne boken var Fukuyamas møte med Robert Solow, vinner av «Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel», som prisen heter.

Solow ergret seg over Fukuyama og beskyldte ham for «causal empiricism». Vår mann repliserte at noen av de store tenkerne på 1800-tallet var nettopp det. Hvem da, spurte Solow. Fukuyama nevnte Alexis de Tocqueville og Max Weber. Enough said om den saken.

Det ufullkomne demokratiet

Moralen i denne selvbiografien, som er ganske så privat, er: «The problem, of course, is that struggling against liberal democracy is very likely to produce a worse world than the one we currently live in» (s. 241).

Avslutningen er spekulasjoner om det liberale demokratiets fremtid, og en bekymring ikke minst for «procedural fetishism»: at prosedyrer og regler blir en målsetning i seg selv, noe ikke minst USA er preget av.

Andre utfordringer er eventuelle grenser for «moral freedom» og ymse utgaver av liberalismen som sådan. Den største utfordringen – og slutten på denne boken, om enn ikke historien – er folks sirkulære hukommelse: Vi husker bare innenfor én generasjon, og da er det lett å glemme at det liberale demokratiet, tross sine utallige svakheter, er bedre enn diktaturer, teokratier og aggressiv nasjonalisme.

Folk fortsetter å jakte på et mer rettferdig samfunn, uten å ha en klar forestilling om hvordan dette samfunnet skal se ut.