Ærlig talt, Nils August Andresen!

Ærlig talt, Nils August Andresen!

Det skriver MDG-politiker Eivind Trædal på Facebook. Han er bestyrtet over at jeg i gårsdagens Politisk kvarter på direkte spørsmål unnlot å karakterisere bruken av ordet «folkutbyte» som høyreekstrem. Og ordet, det var altså blitt brukt av Sverigedemokraternas leder Jimmy Åkesson.

Trædal får følge av Jonas Bals, som er tidligere politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre, og nå fagleder i LO og ellers antifascist på heltid. Bals skriver at Minerva for hundre år siden var tilretteleggere for fascismen, og antyder at vi intet har lært. (Andre får vurdere om dette er bedre eller verre enn å kalle noen for en quisling.) Bals har fulgt opp sitt Facebook-innlegg med en artikkel i Aftenposten.

La oss først gripe fatt i materien: Bagatelliserer jeg høyreekstremisme? Legger jeg til rette for fascisme? Det ville være overraskende – ikke minst for meg selv, siden den helt drivende motivasjonen for mitt virke i Minerva har vært å forsøke å hindre at vi i Norge får grobunn for autoritær populisme.

Eller kan det finnes andre forklaringer på saken her?

Fordømt høyreekstremisme

Trædal innleder med å skrive at jeg «ikke [vil] fordømme ‘Den store utskiftningen’», og legger til at det er «teorien som inspirerte Anders Behring Breivik til å begå det verste terrorangrepet i norsk historie».

Setningen inneholder tre opplysninger og tre feil: For det første: Jeg har ikke sagt at jeg ikke vil fordømme. For det andre: Jeg snakker ikke om «den store utskiftningen». Og for det tredje – kanskje unødig pedantisk, men likevel – det var Bat Ye’Ors Eurabia-teori, ikke Renaud Camus’ bok Le Grand Remplacement som inspirerte Breivik. (Camus var derimot, sammen med Breivik, en inspirasjon for terroristen Brenton Tarrant i New Zealand i 2019.)

Hadde Trædal spurt først og skutt etterpå, ville han funnet ut at saken mer presist er den at jeg både tar avstand fra Åkessons bruk av ordet «folkutbyte» og mener Camus’ Le Grand Remplacement er en høyreekstrem konspirasjonsteori. Nettopp det kunne jeg selvsagt sagt aller først i mitt svar i Politisk kvarter. Men spørsmålet jeg fikk var altså mer spesifikt, og jeg drømte ikke om at viljen til å misforstå var så stor.

Hva er det så jeg ikke ville? Det dreier seg om svaret på et spørsmål om hvorvidt Åkessons uttalelse om «folkutbyte» er høyreekstrem. Og det ordet, som er kraftigere enn høyrepopulist eller høyreradikal, og typisk forbindes med motstand mot demokrati, rettsstat eller vilje til vold, ville jeg altså ikke bruke. 

Spørsmålet var for ordens skyld ikke helt godt stilt, for den ellers eminente Bjørn Myklebust refererte først Åkessons utsagn om folkutbyte, før han selv knyttet ordet til «The Great Replacement», som han beskriver som at den hvite, etniske kristne befolkningen i vestlige land blir skiftet ut av korrupte vestlige politikere. Så sier han: «Er det Åkesson sa her, og som han har nektet å trekke tilbake, høyreekstremt?»

Men Åkesson har altså ikke brukt uttrykket «the great replacement», og har ikke hevdet at den hvite, etniske kristne befolkningen blir skiftet ut av korrupte politikere. Det han i stedet faktisk har sagt, eller rettere sagt skrevet i Expressen i juni 2024, er:

«Man kan med fog hävda att 1970-talets ideologiska paradigmskifte – från homogenitet och assimilation till mångkulturalism – i praktiken fått demografiska konsekvenser som långsiktigt medför ett folkutbyte i Sverige. Att det, åtminstone enligt det vänsterliberala klägget, finns en ‘rasistisk och högerextrem konspirationsteori’ som säger något liknande bekommer mig inte. Jag är vare sig rasist eller konspirationsteoretiker. Svenska folket är för mig en grupp, som kollektivt förenas av en gemensam kultur, snarlika synsätt, värderingar och normer, formade av en gemensam historia och utifrån närbesläktade moraliska referensramar. Man kan förstås formulera detta på olika sätt, men en viktig poäng är att det inte handlar om exempelvis hudfärg eller andra biologiska egenskaper. Jag och Sverigedemokraterna står för en öppen svenskhet.»

Er ordet «folkutbyte», i denne konteksten, høyreekstremt? Dét er spørsmålet jeg svarer på i Politisk kvarter. Og da svarer jeg nei. Hos Camus er en begrunnelse for Le Grand Remplacement at elitene visstnok foretrekker folk som er «utskiftbare». Det er konspiratorisk. Og Camus er her også opptatt av rase og hudfarge. Det er rasistisk. Men Åkessons uttalelse, som den står, er altså ingen av delene.

Det betyr ikke at jeg ikke fordømmer ordbruken. Men det var ikke det spørsmålet jeg fikk. Hadde jeg fått det, og fått svare uten å bli avbrutt, ville jeg sagt: Det er dypt problematisk å bruke ord som kan lede oppmerksomheten til konspirasjonsteorier om en kynisk politikk som har som mål å bytte ut folket. Ikke minst for Jimmy Åkesson, som har en partifelle og EU-parlamentsmedlem, Charlie Weimers, som har skrevet at Socialdemokraterna vil bytte ut befolkningen for å kunne sikre makten ved hjelp av muslimske velgere. Den påstanden er bisarr, konspiratorisk og ekstrem, og Åkesson burde tatt avstand fra den. 

Selv uten alt dette er selvsagt en langvarig migrasjonsprosess noe helt annet enn å «bytte ut» et folk. Åkessons egen uttalelse er derfor dypt problematisk, og det sier jeg også i Politisk kvarter. Sverigedemokraterna har også brukt begrepet ganske aktivt i kampanjer. Det tegner et uhyggelig bilde. Men uhyggelig og problematisk er ikke identisk med høyreekstremt. 

Bals’ selektive gjengivelser

Også Bals’ behandling av temaet inneholder mange temmelig selektive gjengivelser av hva jeg skulle ha ment. Aftenposten-artikkelen hans innledes slik: «I Politisk kvarter avviste Minerva-redaktøren at Sverigedemokraterna hadde noe med høyreekstremisme å gjøre. Det vil jeg gjerne problematisere.»

Men dette er jo ikke sant. Jeg sier i Politisk kvarter følgende: «Veldig mange av de som er høyreekstreme og radikale populister sogner naturlig nok til det partiet, så det er klart at det finnes.» Spørsmålet jeg svarte nei på, handlet derimot ikke om hvorvidt Sverigedemokraterna (SD) har «noe» med høyreekstremisme å gjøre, men om et bestemt utsagn av Åkesson.

I resten av artikkelen viser Bals frem mange problematiske sider ved SD, særlig knyttet til Kent Ekroth, som var riksdagsledamot frem til 2018. Det er helt i tråd med at de som er høyreekstreme og radikale populister sogner til partiet. Ekroth har på vegne av SD skrevet og sagt ganske mye som helt rimelig kan kalles ekstremt. Han ble sammen med flere andre vraket av partiet i 2018, og er i dag lokalpolitiker for partiet i Dalarna. Bals’ kritikk av Ekroth er jeg i det store og hele enig i; men det var altså ikke tema for gårsdagens Politisk kvarter. 

Bals’ arbeidshypotese synes å være at jeg «har en interesse i å normalisere SD», fordi det er nødvendig for et borgerlig flertall. Jeg kan forsikre at jeg ikke har noen slik interesse. Min interesse er en helt annen: Å forstå fremveksten av partier av denne typen, og hvordan vi kan motvirke den autoritære appellen. I motsetning til Bals tror jeg likevel frykten for «normalisering» er en dårlig inngang: Normaliseringen av partier som har 20 eller 30 prosent oppslutning, skjer gjennom velgerne, ikke gjennom sondering mellom ordene «problematisk»  og «høyreekstrem» på P2.

Jeg fordømmer mange aspekter ved Sverigedemokraterna, også Åkessons egen bruk av «folkutbyte». Det er åpenbart ikke et parti av samme type parti som Moderaterna, som jeg også sier i sendingen. Men det som var temaet for Politisk kvarter, var om Sverigedemokraterna i praksis uthuler det svenske demokratiet. Det var en oppfølging av en debatt mellom Agendas Thea Joramo Lysne og Civitas Skjalg Stokke Hougen. Begge var enige om at Sverigedemokraterna er et problematisk parti; spørsmålet er både hvordan konteksten skal forstås, hvilke karakterstikker vi skal bruke og hvor stor trussel partiet utgjør.

Kanskje tar Bals for gitt at trusselen fra SD er så stor, så akutt, at det eneste, om enn upresise, virkemiddelet vi har, er å blåse i alle alarmhorn man kan finne. Et nyttig korrektiv til den tilnærmingen kommer fra en av Norges fremste ekspert på demokratiutvikling, professor i statsvitenskap Tore Wig ved Universitetet i Oslo. Han skriver på Facebook: 

«Jeg er enig i at det er mye å kritisere hos Sverigedemokratene, men tenker dette er litt overspent bruk av ‘demokratiet er truet’-innramming, som kanskje til og med kan skade saken på sikt. Ja, Sverigedemokratene har gjort ting som man anekdotisk kan passe inn i [Juan Linz’ rammeverk for demokratisk erosjon], men det tror jeg faktisk du finner i nesten alle partier hvis man leter godt nok [...]. Det svenske demokratiet er jo veldig solid i dag, etter flere år med Sverigedemokratene med innflytelse, det er en ganske viktig kalibrering av hvor stor man tenker trusselen fra den kanten er.»

Overspent

For meg illustrerer Bals’ artikkel i Aftenposten, tross flere legitime ankepunkter mot SD, hvordan det overspente kan ta over for en nøktern analyse. 

For eksempel er Bals to steder i teksten opptatt av forbindelser mellom SD og Russland, både ovennevnte Ekroths tidligere kontakter og den siste avsløringen av bånd mellom en SD-ansatt og russiske myndigheter. Det etterlatte inntrykket er at SD er et slags pro-russisk parti av samme type som AfD. Da er det en ganske stor utelatelse at han glemmer å nevne at partiets Russlands-politikk lyder: 

«Ryssland är det största hotet mot Sveriges säkerhet och Sverige behöver vara drivande för att motverka Rysslands aggressiva politik som har pågått under Putins styre. Sverigedemokraterna har varnat för denna utveckling och varit pådrivande för att satsa på det svenska försvaret och skärpa politiken mot Ryssland.»

Hadde ikke dette vært nyttig informasjon, når Bals fremstiller partiet som Russlands-vennlig? Om Ukraina skriver partiet:

«Sverigedemokraterna har stått på Ukrainas sida länge och krävt att Sverige ska stödja landet med vapen redan innan den storskaliga invasionen inleddes. Sedan dess har vi sett att det inte bara är möjligt, utan också helt nödvändigt för Europas och Sveriges säkerhet att stödja Ukraina så länge det behövs.»

Andre steder kobler han sammen med ord, uttrykk og aktører på måter som er egnet til å skape dystre inntrykk, men ikke til å oppnå analytisk klarhet. I Facebook-posten der han fremstiller meg som en som tilrettelegger for fascisme, skriver han blant annet: «Når politikere leker seg med ord som ‘remigrasjon’, utpeker enkeltgrupper som trusler og erklærer at det er et mål å drive med etnisk rensing, så burde Minerva etter mitt syn se det som sin oppgave å gjøre noe annet enn å sminke det, unnskylde det og liksom forklare det.»

De problematiske begrepene oppgis uten avsendere eller kontekst. Men det etterlatte inntrykket er at Minerva sminker og unnskylder for eksempel remigrasjon. Igjen er det overraskende ikke minst for meg selv, som har gått aktivt ut mot dette konseptet, og blant annet kalt det et «giftig blindspor». Hvem det er Bals mener har erklært det som et mål å drive med etnisk rensing, er ikke godt å forstå uten nærmere presisering. Kanskje sikter han til at noen svenske sosialdemokrater og LO-tillitsvalgte i februar karakteriserte SDs politikk som etnisk rensing. Men den karakteristikken er nettopp overspent. I alle tilfeller var det altså ikke det Politisk kvarter handlet om. Men Bals får i forbifarten sneket inn alle disse ordene, og knytter dem så helt urimelig til Minerva.

Det store problemet med denne overspente tilnærmingen til diskusjon om et fenomen som Sverigedemokraterna, er at det gjør det forkludrer den gode kritikken av partiet. Om Bals fremstiller partiet som Russlands-vennlig, må en rimelig debattdeltager protestere og si at det ikke er riktig. Om han antyder SD vil gjennomføre etnisk rensing, må en rimelig debattdeltager ta noen kraftige forbehold. For folk kan lese selv, så de som er interessert i partiet, vil vite at det er selektivt, misvisende eller trenger kontekst. 

Bekymringen

Bals er flink til å finne skjerpende kontekster. Men om formildende kontekst for ofte utelates i et kappløp om å bruke de hardeste fordømmelsene, svekker man sin egen evne ikke bare til troverdig å advare mot partiet; men også til å snakke med velgere i dette landskapet om årsakene til at de vurderer å stemme på et slikt parti. Da nærmer vi oss også svaret på hvorfor jeg ikke umiddelbart svarte at Åkessons bruk av ordet «folkutbyte» var høyreekstremt:

Over hele Europa vokser nye høyrepartier i målinger og ved valg. Noen av dem har tydelige ekstreme trekk, andre har det ikke. Noen har hoppet i seng med Vladimir Putin; andre støtter Ukrainas uavhengighetskamp. Noen er inspirert av Camus’ teori om den store befolkningsutskiftingen; andre snakker om noe litt annet. I flere partier finnes nyanser av grått – de er innenfor og utenfor det liberale demokratiet på samme tid. Felles for de aller fleste av dem, er at innvandring er den sentrale driveren for partienes vekst.

Grunnen til at det spiller en rolle hvilket spørsmålet jeg egentlig svarte på, og på hvilken kontekst Åkesson brukte ordet «folkutbyte» i, er at under nyansene av grått ligger et stort og krevende politiske spørsmål. Det spørsmålet handler om hvorvidt og hvorfor det er legitimt å bekymre seg for en rask endring i den demografiske sammensetningen av befolkningen. 

Spørsmålet er stort, fordi svært mange i både Norge og andre land faktisk har denne bekymringen. I Norge mener halvparten av befolkningen at innvandring «utgjør en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart»; like mange mener at den «truer samholdet» i samfunnet. Og det er krevende, fordi det er vanskelig å formulere akkurat hvorfor og hvordan man mener at etnisk bakgrunn er relevant uten samtidig å risikere å fremmedgjøre nordmenn med innvandringsbakgrunn. 

Det er også reelt: Den demografiske endringen har gått raskt: I Sverige har andelen av befolkningen med innvandringsbakgrunn fra utenfor Vesten gått fra 1 prosent til 20 prosent siden 1970-tallet. 28 prosent har innvandringsbakgrunn. I Sveriges tredje største by, Malmö, har over halve befolkningen innvandringsbakgrunn, det aller meste av denne er ikke-vestlig. I Södertälje er det over 60 prosent.

La meg kort skissere min egen posisjon: Jeg er enig med kong Harald – nordmenn tror på Gud, Allah, alt og intet. Norske borgere utgjør det norske vi. Det er oppgave for både politikk og samfunnsliv å bygge dette vi-et. Derfor er jeg også mer enn gjennomsnittlig opptatt av nasjonsbygging. Dette mener jeg samtidig som jeg også mener at etnisk identitet ikke er en uviktig størrelse i et samfunn, og spesielt i en nasjonalstat. Det handler blant annet om hvordan vi konstituerer et demokratisk «vi». Et slikt vi er viktig blant annet for at tapere skal akseptere valgnederlag, og for at vinnere skal anerkjenne tapernes rettigheter. Og for rask demografisk endring kan utfordre et slikt vi. 

Det betyr selvsagt ikke at jeg mener at noen nordmenn ikke er «norske nok», eller at jeg er alarmistisk på Norges vegne. Og jeg vet godt at stadig å «ta debatten» om forholdet mellom etnisitet, nasjonen og staten, kan gjøre det enda mer krevende for nordmenn med innvandringsbakgrunn å finne en trygg identitet. Men samtidig forstår jeg altså at denne bekymringen finnes hos mange, jeg skjønner hvordan den kan arte seg, og jeg deler noe av den selv. Vi må makte å ha denne smertefulle samtalen når den er politisk relevant.

Eivind Trædal spør i sin Facebook-kommentar: «Ærlig talt Nils August: hvor går grensen her? Hvis ‘bekymringen’ er en absurd konspirasjonsteori uten rot i virkeligheten, skal man virkelig komme den i møte?» Men bekymringen er altså ikke en absurd konspirasjonsteori. Den absurde konspirasjonen er noe Renaud Camus og andre har lagt oppå en ekte, svært utbredt, men politisk og normativt komplisert bekymring – som i vår tid er en driver bak ulike former for mer og mindre radikal populisme i de fleste europeiske land.

Hvis vi skal unngå at en slik bekymring bidrar til vekst for høyreradikale partier, fordrer det at resten av oss klarer å tenke og snakke bedre rundt disse spørsmålene. Om for mange mennesker opplever at det bare er ytre høyre som er villige til å formulere bekymringen de har, vil de lytte til dem. Da følger ofte aksept for å stemme på partier med autoritære trekk også hos velgere som i utgangspunktet ikke ønsker det. I Tyskland oppgir 42 prosent av AfDs egne velgere at de mener partiet gjør for lite for å ta avstand fra ekstremisme. Hvorfor klarer ikke det politiske systemet å tilby dem bedre alternativer?

Dette er en stor utfordring for det liberale demokratiet. Men tanken om at det best bemøtes gjennom grensestolper, brannmurer og fordømmelser, mangler belegg. Likevel er dette det gjentagende kravet fra det liberale sentrum og venstresiden: Kall det ekstremisme! Vi oss at du forstår hvor fæle de er! Si at de truer demokratiet! Ikke gjenta feilen til Von Papen! Men jeg tror altså ikke slike utsagn virker. 

Å si at Åkessons utsagn var spesifikt høyreekstremt ville kanskje gitt noen omdømmepoeng. Men det ville også vært upresist – og kontraproduktivt. Utsagnet er problematisk. Men Åkesson uttrykker hverken det konspirative elementet eller den rasistiske dimensjonen vi finner hos Camus. Dessverre vil en betydelig andel av befolkningen i Norge og Sverige i artikkelen hans finne igjen sine egne bekymringer. Ingenting blir derfor bedre av at jeg kaller den i seg selv ikke-ekstreme formuleringen for høyreekstrem; for har man først kalt den det, er det krevende å fortsette resten av samtalen.

Jeg er lei

Dette er min analyse. Den springer ut av et langvarig engasjement for å forstå hva det er som gir grobunn for autoritær populisme, fra et utsynspunkt på den konservative høyresiden. Det er helt greit at andre har andre analyser. Det går an å kritisere denne analysen, både empirisk og normativt.

Det jeg derimot er grundig lei av, er at et sett med renhetskrav som kommer med et helt sett med premisser og analyser, skal fungere som lakmustester på hvem som er en god nordmann og hvem som er tilrettelegger for fascisme: Vil du ikke bruke ordet «høyreekstrem» om en bestemt uttalelse, da er du allerede utenfor, og diskusjonen om konteksten kan avblåses. Det spiller altså ingen rolle at vi er enige om at begrepet «folkutbyte» er problematisk, at Camus’ versjon er rasistisk og høyreekstrem eller at vi bør motvirke at dette begrepet normaliseres. Grensen går ved selve ordet: høyreekstrem.

Det minner meg litt om kampanjen mot Cecilie Hellestveit, fordi hun nølte med å karakterisere Israels krigføring i Gaza som «folkemord». At dette er en komplisert juridisk term, og at Hellestveit fordømte ørten ulike aspekter ved Israels krigføring, var helt underordnet dette renhetskravet. Trædal og Bals var, kanskje ikke helt tilfeldig, aktive inkvisitorer også i den saken. Å overføre en slik logikk også til spørsmålet om autoritær populisme og innvandringsdebatter, vil være ødeleggende.

Trædal og Bals er kjent med de grunnleggende trekkene i min posisjon, for jeg har snakket om det med dem ansikt til ansikt. De vet at jeg er dypt bekymret for fremveksten av autoritær populisme. Begge burde også være i stand til å kritisere selve analysen uten å antyde at jeg forsøker å renvaske Sverigedemokraterna eller remigrasjon. Bals burde ha vett til å forstå at jeg ikke drives av et ønske om å normalisere Sverigedemokraterna av valgtaktiske grunner; og også om han mener min strategi er kontraproduktiv, er det mulig å formulere det i andre termer enn medløperi. Saken blir verre av at Bals på Facebook helt direkte og utvetydig bagatelliserer at Jimmy Åkesson kalles «quisling». Vi får se når han er klar til å bagatellisere at det ordet brukes også om meg. «Ærlig talt, Jonas Bals», kunne det være fristende å si.

Men det løser jo ikke noe problem. Den autoritære populismen vil fortsette å være en stor utfordring for det liberale demokratiet uansett hvor mye Åkesson kalles quisling eller høyreekstrem. Vi må finne bedre strategier for å vinne over populistene.

Heldigvis er det temaet for min neste artikkel, der jeg skal tale så ærlig som mulig om dette, helt uten referanse til lakmusgrevlingene Trædal og Bals.