For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Monarkiet kan få sin viktigste rolle siden krigen
Han lot ikke én samfunnsklasse eller ett politisk-kulturelt miljø befeste det moralske høydedraget og definere hvem som hørte til. Ingen av dem fikk eie kongen.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
En klassekamp er i ferd med å rive USA i filler. Den går ikke lenger bare mellom rik og fattig, men mellom samfunnsgrupper med ulik utdanning, geografi, kultur og syn på verden. De orienterer seg i ulike offentligheter, lever forskjellige liv og er i ferd med å miste forestillingen om at de tilhører det samme fellesskapet. Vi ser den samme konflikten i Norge, i mildere form, men tydelig nok.
Men den 28. august gråt alle sammen. Høyre og venstre, by og land, de høyt utdannede og de som er lei av å bli fortalt av de høyt utdannede hva de burde mene. Norge stoppet praktisk talt opp.
Hvor mange andre nordmenn kunne ved sin død utløst noe slikt? Kong Harald hadde nesten ingen politisk makt. Men han hadde en annen type makt.
Nasjonen er blant annet en fortelling om hvem “vi” er. Og det er ingen uforpliktende fortelling. På forestillingen om et nasjonalt fellesskap hviler en stat som kan kreve at borgerne risikerer livet i dets forsvar. Symboler har reell makt. Å forme forestillingen om hvem “vi” er, er å utøve makt.
Kong Harald var slett ikke bare et ufarlig symbol alle kunne legge det de ville i. I dag trekkes ordene “Norge er oss” fram igjen og igjen. Med god grunn. Talen i Slottsparken var et sterkt uttrykk for det liberale, inkluderende og mangfoldige Norge.
Men den samme kong Harald kunne også si: “Vi kan ikke ta imot hele Afrika.” Han representerte også det tradisjonelle Norge. De nasjonalt orienterte. Mennesker som var urolige over raske samfunnsendringer. Mens stadig flere av oss rettet blikket mot Brussel eller New York, fortsatte Harald å reise Norge rundt. Kommune etter kommune, bygd etter bygd, år etter år.
Han lot ikke én samfunnsklasse eller ett politisk-kulturelt miljø befeste det moralske høydedraget og definere hvem som hørte til. Ingen av dem fikk eie kongen. Og kanskje ligger det her et mer interessant forsvar for monarkiet enn det vi vanligvis hører. For hva er egentlig samfunnsfunksjonen til en konge uten politisk makt?
Sosiologen Norbert Elias beskrev en mekanisme som kan kaste lys over spørsmålet. I studiet av framveksten av den franske staten viste han hvordan kongens makt delvis oppsto i rivaliseringen mellom adelen og det framvoksende borgerskapet. Kongen sto ikke utenfor maktkampen. Når den ene gruppen ble for sterk, kunne han støtte seg på den andre, mens ingen av dem kunne tillate at rivalen fikk eie kongen.
Elias kalte dette “den rojale mekanisme”. Kongens makt var politisk, men også symbolsk. Hoffet satte standarder for status, etikette og sosial adferd som etter hvert bredte seg gjennom samfunnet.
Den moderne norske kongen har mistet den politiske makten. Den symbolske består. “Image-making is power-making”, som sosiologen Manuel Castells skriver om informasjonssamfunnet.
Demokratiet er laget for konflikt. Vi organiserer interesser, danner partier og stemmer. Noen vinner, andre taper. Men ingen har stemt på kongen. Han representerer ikke 51 prosent mot 49. Dermed kan han representere selve fellesskapet - samtidig som vi slåss om hvordan det skal se ut.
En konge kan holde sine partipolitiske meninger for seg selv. Klasse er vanskeligere. Den sitter ikke bare i inntekt og utdanning, men i språket, omgangskretsen, interessene, stedene vi føler oss hjemme og problemene vi oppfatter som viktige.
Haakon er formet av et rikere, mer utdannet og mer internasjonalt orientert Norge enn sin far. Klima, bærekraft og globale spørsmål har vært en synlig del av hans engasjement.
For oss som identifiserer oss med denne verdenen, er det neppe vanskelig å se ham som vår konge. Spørsmålet er om også mennesker med helt andre erfaringer og verdier om ti eller tjue år vil kunne si:
Han er vår konge.
Det kan bli viktigere enn vi tror. Det finnes ingen grunn til å tro at kampen om samfunnets ressurser blir mindre i dette århundret. De privilegerte vil fortsatt forsøke å bevare sin status, innflytelse og definisjonsmakt. Og Haakon tilhører selv den samfunnsklassen som har mest av alt dette.
Det blir ofte sagt at Norge har vært heldig med kongene våre. Det har vi sikkert. Men kanskje undervurderer vi hvor mye rollen former personen.
Skal Haakon fylle denne samfunnsfunksjonen, må han balansere mellom grupper som opplever verden ulikt. Ingen av dem må få eie kongen. Det kan kreve at han iblant sier eller gjør noe mennesker som meg oppfatter som gammeldags, lite progressivt eller simpelthen feil.
Hans oldefar ble i pressen anklaget for “forræderi mot det borgerlige samfunn” da han i 1928 ba Arbeiderpartiet danne Norges første arbeiderpartiregjering.
Slike anklager om klasseforræderi må kong Haakon VIII kunne bære som et adelsmerke dersom han skal lykkes i sin gjerning.
For også et nasjonalt “vi” kan briste - som Einar Tambarskjelves bue under slaget ved Svolder.
– Hva brast så høyt? spurte Olav Tryggvason.
