Svakt om Sverigedemokraterna fra Agenda

Når svenskene går til valgurnene neste helg, ligger Sverigedemokraterna (SD) an til å bli det største partiet på den svenske høyresiden. Denne posisjonen vil partiet etter sigende beholde, til tross for at de for første gang har samarbeidet med en regjering gjennom Tidöavtalen. 

For et parti som Sverigedemokraterna er dette en liten bragd. Høyrepopulistiske partier sliter ofte med å inngå i store koalisjoner der kompromisser må treffes. SD har både greid å få store politiske gjennomslag og ser ut til å ha holdt på oppslutningen fra forrige valg og dermed posisjonen i det politiske landskapet.  

Gjennomslagene til Sverigedemokraterna begrenses ikke bare til den borgerlige regjeringens politiske plattform. De har også fått stor påvirkning på andre partier, som blant andre Socialdemokraterna, som ligger an til å danne ny regjering etter valget, om vi skal tro meningsmålingene. For noen få år siden gikk blant annet Socialdemokraterna eksplisitt bort fra et ønske om å føre en «sjenerøs» innvandringspolitikk, til å gå inn for en «stram» innvandringspolitikk. De har foretatt en kuvending som minner om det Mette Frederiksen tidligere har gjort med sitt parti i Danmark. For ti år siden ville dette vært utenkelig i Sverige, kanskje ville Socialdemokraterna blitt anklaget for å føre en fremmedfiendtlig eller rasistisk politikk.  

Vi ser samme utvikling her hjemme, der Arbeiderpartiet har kopiert store deler av Frps retorikk og politikk når det er snakk om innvandring og kriminalitet. Dette tyder på at enkelte partier har fanget opp årsakene til at høyrepopulistiske partier vokser i Europa. Flere politikere har også innrømmet at de rett og slett har tatt feil om innvandring og integrering.  

Fordømmelse eller forståelse?

Erkjennelser til side: Når Sverigedemokraterna omtales i norske medier, trekkes det oftere frem at partiet er problematisk, enn at det er viktige årsaker til at det har vokst seg såpass stort. Det er forståelig, siden SD har en dypt problematisk bakgrunn. For 10 -15 år siden lå historien heller ikke så langt tilbake i tid. Men tiden går, og SD er i dag et annet parti, med en annen politikk og et mye bredere velgersegment. Vi dømmer stort sett ikke Arbeiderpartiet lenger for partiets kommunistiske fase på 1920-tallet eller Høyre for motstanden mot parlamentarismen. Også med SD er vi på et tidspunkt nødt til å gå videre og spørre hva partiet er i dag. 

Og da er et viktig spørsmål hva som forklarer partiets vekst. Vil man stagge høyrepopulismens fremvekst, er det nødvendig å forstå hva den kommer av. Dessverre ser vi fortsatt at mye av fokuset er på lettvint stempling og lite på gode analyser. 

Et eksempel på dette finner vi nå fra Thea Joramo Lysne i tankesmien Agenda, som har kommet frem til at Sverigedemokraterna er et høyreekstremt parti som bedriver demokratisk uthuling. Det er en påstand som mangler dekning. Selv om vi er uenige i politikken deres, er Sverigedemokraterna innenfor det demokratiske rommet, og det lefler hverken med vold eller innskrenking av demokratiske rettigheter. At betydelige deler av venstresiden, i møte med den harde høyresiden, litt for enkelt tyr til fordømmelse fremfor forståelse er et interessant fenomen i seg selv. Det finnes mye å kritisere Sverigedemokraterna for, men skal slik kritikk bite fra seg, må den både være presis og dekkende. Det kan ikke sies om Joramo Lysnes kritikk.  

Lysne bruker tre eksempler for å fortelle at varsellampene burde lyse, og at vi har å gjøre med et parti som går til direkte angrep på demokratiske institusjoner og spilleregler.  

La oss se nærmere på eksemplene. 

Turbulent forhold og anonyme kontoer

Det første eksempelet er at SD har «et turbulent forhold til tradisjonelle medier». Dette i seg selv kan neppe sies å være anti-demokratisk. Det hører også med til historien at de tradisjonelle mediene i Sverige, rundt tiden da SD kom inn i Riksdagen, aktivt holdt tilbake informasjon og nyhetssaker som kunne være gunstige for SD. 

Det finnes likevel betenkelige forhold å diskutere her. Viktigst er kanskje de såkalte trollfabrikkene til Sverigdedemokraterna, som ble avslørt av svensk TV4 i 2024. Trollfabrikkene, som SD selv omtalte det som, handlet om at SD drev (minst) 23 anonyme kontoer på TikTok, Youtube, Instagram og Facebook, som pøste ut politisk innhold i forbindelse med europaparlamentsvalget i 2024. Disse kontoene, som stort sett var meme- og satirekontoer, skal ha spredt desinformasjon om andre partier, også om partier SD samarbeider med på borgerlig side. 

Det er ulike elementer her: Partiet gikk i etterkant til kraftig motangrep på TV4, og Lysne ser det som et angrep på en demokratisk institusjon: pressen. Men må man være Trump for å kritisere pressen? For noen år siden ble VGs Hanne Skartveit omtalt av utenriksminister Espen Barth Eide som «aktivistisk», og han anklaget henne for å skrive «etter den israelske regjeringens dreiebok». Barth Eide fikk kritikk av mange, med rette, men få vil mene at han skadet demokratiet. At politikere barker sammen med pressen er et tegn på at pressen gjør jobben sin, som folkets vaktbikkje.  

Det neste elementet er ordet «desinformasjon». Som vi godt vet fra politikken her hjemme, er det et flyktig begrep. I fjorårets valgkamp ble for eksempel helseminister Jan Christian Vestre anklaget for å spre desinformasjon av Høyres Tina Bru. Om lag et halvt år tidligere ble Tina Bru selv anklaget for å spre fake news, av ingen ringere enn Jan Christian Vestre. Jeg trenger neppe å si det, men det har seg slik at politikere ikke alltid snakker helt sant.  

Det mest problematiske er åpenbart at Sverigedemokraternas kontoer var uten åpen avsender, og det kan ikke kalles noe annet enn en bevisst måte å påvirke i det skjulte på. Det er ødeleggende for ordskiftet at politiske partier opererer med anonyme kontoer i sosiale medier og det er helt klart noe som utfordrer de demokratiske spillereglene slik vi kjenner dem, men det kan nok mest presist beskrives som skittent spill. I et demokrati burde vi til enhver tid vite hvem avsender av et budskap er.  

Så ja: Kritikken her er relevant, men det er en lang vei fra å drive skittent spill, slik SD har gjort, til å ha en tilbøyelighet til å «inndra grunnleggende rettigheter, slik som pressefriheten», som Lysne senere skriver. 

Skjellsord

Lysnes neste eksempel dreier seg om unødvendig skarp retorikk; men det dreier seg også, og kanskje like mye, om at Lysne bruker ulike standarder for SD og andre.  

Tidligere i år gjorde SD-politiker Richard Jomshof et nummer av å sammenligne Aftonbladets politiske redaktør og Socialdemokraterna-leder Magdalena Andersson med Vidkun Quisling. Slike uttalelser hører åpenbart ikke hjemme i et sunt ordskifte. Det undergraver legitimiteten til politiske motstandere, og i Norge kjenner vi så altfor godt problemet med landssviksretorikk. 

Men hva om det skjedde andre veien? Det spørsmålet er allerede empirisk besvart, for i 2007 ble SD-leder Jimmie Åkesson omtalt som en Quisling av Vänsterpartiets tidligere leder Lars Ohly. Uttalelsen i 2007 vakte ingen reaksjoner. Det var ingen som anklaget SVs svenske søsterparti for å være anti-demokrater. 

Selvfølgelig var det ikke det. Tvert imot, kunne man si: Avskyen for Åkesson var så utbredt i mediene at uttalelsen trolig føltes emosjonelt riktig. Jimmie Åkesson påpekte også dette da han selv tok avstand fra ordbruken til Jomshof: «Jag tycker inte att man behöver ta till överord i debatten, det behöver inte heller Richard Jomshof göra.»

Samme dynamikk var til stede i den norske valgkampen i fjor. Mange husker sikkert at Sylvi Listhaug kalte Gaute Skjervø en «notorisk løgner». Utsagnet var lavmål fra Listhaug, men er det så uvanlig at politikere omtaler hverandre som løgnere? Listhaug har selv blitt kalt løgner av Masud Gharahkhani, Knut Arild Hareide, Trond Giske og av Dagsavisen på lederplass. Ingen av disse ble sammenlignet med Trump, slik Listhaug ble. 

Selv om ordbruken er den samme, tolkes det ofte ganske annerledes når høyrepopulister bruker ord som tidligere er blitt brukt om dem selv. Fra et ståsted på venstresiden, der bekymringen for autoritær høyrepopulisme er styrende for analysen av politikk, er det kanskje naturlig: Da tolker man enhver slik uttalelse som et datapunkt på veien mot fascismen, mens tilsvarende fra en sosialdemokrat i verste fall er litt ubetenksomt, og i beste fall egentlig en treffende karakteristikk av fæle populister. Men det bør være selvforklarende at det ikke er slik verden ser ut, hvis man har en annen politisk tilhørighet. 

Feilinformasjon fra periferien

Lysnes tredje eksempel er lite annet enn en storm i vannglass. Her dreier det seg om et SD-lokallag i Mönsterås som spredte en påstand om valgfusk, i form av manglende valgsedler, som viste seg å ikke stemme. Påstanden ble også delt av flere lokallag i Sörmland. 

Noe Lysne ikke nevner, er at da det ble kjent at påstanden var feil, ble det opprinnelige Facebook-innlegget fjernet. SD i Mönsterås skrev til SVT at innlegget «avpublicerades i dag efter att jag fick kännedom om att det innehöll felaktig information». Apropos desinformasjon og demonisering: Ville det ikke være redelig av Lysne å opplyse om dette, dersom målet var å forstå hva Sverigedemokraterna er?

Med den opplysningen høres det hele nemlig mer ut som en tabbe og ikke det hun beskriver det som: Et bevisst forsøk på å underminere valgsystemet i Sverige. Lysne kobler nemlig dette direkte til Donald Trump og «stop the steal»-kampanjen. Det var, som vi vet, en målrettet kampanje for å omgjøre et valgresultat, med støtte fra øverste hold. Er det en rettferdig og balansert sammenligning? Det ene var et perifert lokallag som spredte en påstand det senere trakk tilbake, det andre var republikanernes partilinje.

Lysnes oppskrift er å få disse til å passe inn et større mønster, og hun mener at dette er grunnlag nok til å si at SD er et parti som arbeider for å bygge ned demokratiet: «mangel på respekt for demokratiske spilleregler, mangel på anerkjennelse av politiske motstandere og tilbøyelighet til å ville inndra grunnleggende rettigheter, slik som pressefrihet.»

Men det er kraftig overdrevet. Og det er cherrypicking. Og slike analyser, som mangler kontekst og likebehandling, gjør oss ikke særlig klokere, hverken til å forstå hva slags parti Sverigedemokraterna er eller hvordan truslene mot demokratiet faktisk ser ut.  

Vi trenger bedre analyser

Poenget her er ikke å si at Sverigedemokraterna er et uproblematisk parti som ikke bør møte et kritisk søkelys. Trollfabrikkene til SD har for eksempel vært hardt kritisert. Dette har også gjort at partiet har avviklet praksisen. De andre borgerlige partiene i Sverige er heller ikke redd for å refse SD offentlig, når de føler det er på sin plass.

Poenget er at en kritisk analyse som ikke står seg uten at den unnlater å nevne viktige forhold som kontekst, er verdiløs. Det samlede bildet blir skjevt, og analysen virker demoniserende.

Kanskje fokuset heller burde rettes mot de problemene partier som Sverigedemokraterna vokser seg store på? De peker på reelle problemer som velgerne etterspør politiske løsninger på. Leverer ikke de etablerte partiene dette, risikerer de både at høyrepopulistene vokser seg enda større, og at problemene forverres. Populisme er det du får, når politikken ikke leverer det den lover. 

Samtidig må vi stille krav til at høyrepopulister også kommer med løsninger. Selv om mange høyrepopulister kan skylde på at de er holdt utenfor maktens korridorer, får de litt for ofte peke på problemer uten å selv ha gode løsninger. Og dét burde være gjenstand for kritikk.