Sosiale medier er blitt en alvorlig trussel mot demokratiet

Ideen om sosiale medier som en demokratisk arena som beriker det offentlige ordskiftet, er dessverre feilslått. Det er selvsagt mye bra med sosiale medier, men skyggesidene er for store til å ignoreres. Den største av dem er trusselen mot demokratiet.

PST har slått alarm. Unge gutter ned i 12-13-årsalderen eksponeres i stadig større grad for ekstremistisk og islamistisk propaganda gjennom TikTok. Sosiale medier har en voldsom kraft, og det er ikke bare de unge som lar seg påvirke.

Falske kontoer. Russiske bots og trollfabrikker. Ekkokamre. Realiteten er at konspirasjonsteoriene florerer. Drøye poster gir flere likes og flere klikk. Polariseringen forsterkes. Det påvirker holdninger, verdier – og i ytterste konsekvens demokratiske valg.

Det som startet som plattformer for å holde kontakt med gamle og nye venner, er for stadig flere blitt noe som former verdensbilder og verdier. Det kunne vært en god ting, men ikke når veldig mye av det som skjer i sosiale medier er basert på falske narrativ og alternative virkeligheter som forsterkes av velvillige algoritmer som er designet for å gi deg mer av det samme.   

Pluss

Pluss

Ingen hjelp i skjermkampen

Foreldre opplever skjermrådene som urealistiske fordi de ikke gir noen faktisk hjelp til å begrense barnas skjermtid.

Aurora Mykkeltveit

Vi kjenner alle noen som har falt ned i et av de mange kaninhullene på sosiale medier. Jeg møter høyt utdannede mennesker som er blitt vaksinemotstandere. Folk som gjengir Putins talepunkter om krigen i Ukraina som om det var deres egne. Bedriftsledere som mener sommerens medieoppslag om hetebølger i Europa, er noe avisene har funnet på for å genere klikk og øke opplagstallene. Ofte spør jeg hvilke nyheter de leser, og alt for ofte er svaret at de ikke leser nyheter – eller at de bare leser nyheter relatert til egen jobb. Resten plukker de opp på sosiale medier, hvor gjennomsnittsnordmannen nå tilbringer rundt to timer daglig.

Forutsetningen for et velfungerende demokrati er at borgerne tilegner seg faktabasert informasjon fra ulike ståsteder, og former sin egen mening basert på det. Det er en borgerplikt i et demokrati. Når stadig flere i all hovedsak forholder seg til de alternative virkelighetene som presenteres i sosiale medier, og stadig mindre til nyheter slik de presenteres i redaktørstyrte medier, så utfordrer det selve forutsetningen for et velfungerende demokrati og en opplyst offentlig samtale.

Sosiale medier fungerer slik at nyanserte innlegg får mindre oppmerksomhet, færre klikk og mindre respons enn innlegg i den spisse enden av skalaen. Det skal være svart eller hvitt. Slik er jo ikke verden, men fordi sosiale medier fungerer på den måten, så er det fristende for politikerne å hive seg på. Vi vet bedre, men belønningsmekanismene påvirker også oss – og politikere er derfor ikke fritatt fra ansvaret for å forsterke polariseringen og fordumme det offentlige ordskiftet. Donald Trump er den fremste globale eksponenten for dette.

Det er mange utfordringer med sosiale medier. Vi vet at barn og unge eksponeres for skadelig innhold. Vi vet at konsentrasjonsevnen faller, at barn leser dårligere og at de sosiale ferdighetene er under press på grunn av den sosiale krykken barn og voksne har klistret i hånden, som en forlengelse av kroppen. Tidligere denne uken kom en ny norsk studie som viser at også foreldrenes skjermbruk har direkte innvirkning på barnas språkutvikling. Mer skjermtid på mor eller far, langsommere utvikling av ordforrådet på seksåringen. PISA-undersøkelsen viser at 41 prosent av norske 15-åringer har så dårlig kompetanse at de har dårlige forutsetninger for å klare seg videre på skolen og i arbeidslivet. Det er i seg selv en skandale.

Dette er problemer vi må ta på alvor. Vi må ta et oppgjør med oss selv, ta ansvar for barnas fremtid og ta samtalen med andre voksne om hva de gjør på sosiale medier. For det handler ikke bare om den enkeltes konsentrasjonsevne, språkutvikling eller virkelighetsoppfatning. Det handler om selve demokratiet vårt.

Norske politikere må finne politiske løsninger i et internasjonalt samarbeid, hvor techgigantene møtes med hardere krav og reguleringer. Så må hver enkelt av oss ta ansvar for å logge seg på i den virkelige verden. Før det er for sent.