For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Trettifem år med Ukrainsk uavhengighet, århundrer med kamp
24. august markerer Ukraina trettifem år som selvstendig stat.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Etter å ha levd under sovjetisk-russisk diktatur fikk ukrainerne sin uavhengighet i 1991, men makten i Moskva sluttet aldri å se mot Kyiv. Derfor kjemper Ukraina fortsatt for sin uavhengighet og frihet, også i 2026. Men røttene til kampen landet kjemper i dag strekker seg langt tilbake. Årsaken er langt eldre enn den moderne ukrainske staten. Flagget over Kreml har forandret seg gjennom århundrene, men ønsket om å erobre og underlegge seg Kyiv har forblitt.
Den 24. august 1991 vedtok det ukrainske parlamentet uavhengighetserklæringen. Noen måneder senere, 1. desember, stemte over 90 prosent av befolkningen for uavhengighet i en folkeavstemning. Det moderne Ukraina som en uavhengig stat og nasjon så dagens lys.
For mange i Vest-Europa er 1991 først og fremst året Sovjetunionen gikk i oppløsning. For Ukraina er historien en annen. Uavhengigheten var ikke en tilfeldig konsekvens av at et imperium kollapset. Den var gjennombruddet for en kamp ukrainere hadde ført gjennom generasjoner.
Derfor blir det også feil å forstå dagens krig som en konflikt som begynte i februar 2022, eller for den saks skyld med Russlands okkupasjon av Krym og invasjonen av Donbas i 2014.
Kampen som utkjempes nå handler om det samme grunnleggende ukrainere har kjempet for i århundrer: Retten til å være et selvstendig folk i en selvstendig stat.
Et imperium som skifter flagg
Fra Moskva vokste det frem et imperium som gradvis la stadig større deler av Ukraina under seg. Det russiske imperiet ble formelt etablert i 1721, men den imperialistiske ekspansjonen hadde begynt lenge før.
Med makten fulgte også et politisk prosjekt: Ukraina skulle ikke bare kontrolleres. Forestillingen om ukrainere som et eget folk, med eget språk, egen historie og rett til politisk selvbestemmelse, måtte utraderes. Både folket og landområdene skulle underlegges Moskva og russifiseres.
På 1800-tallet ble dette særlig tydelig i angrepene på det ukrainske språket. I 1863 ble utgivelsen av bøker på ukrainsk begrenset. Tsaren gikk i 1876 enda lenger og forbød store deler av ukrainskspråklig publisering, import av ukrainske bøker og offentlig bruk av språket, blant annet i teater og undervisning.
Et imperium som var trygg på sin egen identitet ville ikke hatt behov for å forby et annet folks bøker og teaterforestillinger. Men Moskva så sammenhengen mellom språk, kultur og politisk selvstendighet. Derfor måtte alt dette kontrolleres.
Da tsarens flagg ble erstattet av Sovjetunionens røde fane, forsvant ikke denne grunnleggende imperialistiske refleksen fra Moskva.
Sovjetunionen erstattet det russiske imperiet. Ideologien var en annen og grensene og institusjonene så annerledes ut. Likevel lå den politiske makten fortsatt i Moskva, og forsøk på ukrainsk selvstendighet ble slått hardt ned på.
Den ukrainske republikken som vokste frem etter revolusjonen i 1917 ble beseiret av bolsjevikene. Senere fulgte tvangskollektivisering, Holodomor, massearrestasjoner og henrettelser av ukrainske intellektuelle, forfattere, kunstnere og politiske ledere.
Perioder hvor det var frihet til å dyrke det ukrainske ble avløst av russifisering og brutal undertrykkelse av alt som kunne oppfattes som ukrainsk nasjonalisme.
Flaggene over Kreml ble kanskje skiftet ut, men imperiets problem med et selvstendig Ukraina bestod.
Krigen handler fortsatt om hvem som får bestemme
Det er nettopp denne historien som gjør dagens krig lettere å forstå. Russlands mål handler ikke bare om hvor en grenselinje skal trekkes gjennom Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja eller Kherson. Krigen handler om hvem som skal ha retten til å bestemme Ukrainas fremtid.
Ukrainerne mener naturligvis at svaret er Ukraina. Kreml mener at det er i Moskva Ukrainas fremtid skal bestemmes og ser fortsatt på det ukrainske som en trussel.
Derfor ser vi også de gamle metodene gjentas i områdene Russland okkuperer. Ukrainsk skolegang erstattes av russiske læreplaner. Barn undervises på russisk og lærer Moskvas versjon av historien. Innbyggerne presses til å ta russiske pass. Ukrainske bøker og symboler fjernes og forbys. Kulturminner plyndres. Barn bortføres fra hjemlandet sitt.
Det er gammel og godt kjent russifisering, men i vår tid. Det gjør også forestillingen om at alternativet til fortsatt ukrainsk motstand ganske enkelt er «fred», dypt problematisk.
For det finnes kun en annen mulighet enn Ukrainsk seier. Det er okkupasjon.
Okkupasjon er ikke fred
For oss som lever langt unna fronten er det fristende å måle fred i fraværet av eksplosjoner og artilleri. Men for et menneske som lever under russisk okkupasjon kan stillheten bety noe helt annet.
Det kan bety at barnet ditt kommer hjem fra skolen og har lært at landet deres egentlig aldri eksisterte. At passet ditt må byttes ut. At språket ditt forsvinner fra undervisningen. At gatenavn, monumenter og historiebøker endres. At den som protesterer blir arrestert, forsvinner eller bare skutt ned på gaten.
Det er kanskje fravær av krig, men det er ikke fred.
Denne sommeren tilbrakte jeg over en måned i Ukraina og reiste gjennom landet fra Sumy og Kharkiv i øst til Mykolaiv i sør og Lviv i vest. I samtaler med ukrainere møtte jeg ikke forestillingen om at dette først og fremst er en grensetvist.
For dem er spørsmålet langt mer grunnleggende. Skal russerne bestemme hvem de er? Skal russerne skrive historien deres? Skal russerne bestemme hvilket språk barna deres får lov til å snakke? Og skal russerne bestemme hvilket samfunn de ønsker å bygge?
Det er slike spørsmål ukrainere dør for ved fronten.
Russland må mislykkes
Ukrainsk seier er avgjørende. Resultatet av krigen må være at Russland mislykkes med det den kriminelle angrepskrigen de har påført sitt naboland.
Ukraina må bestå som en fri, uavhengig og levedyktig stat som selv bestemmer sin fremtid. Russland må lide et nederlag så de aldri igjen kan bruke militær makt som et middel mot sine naboer.
For dersom Russland etter denne krigen kan konkludere med at invasjon, terror og utholdenhet til slutt gir gevinst, vil ikke den imperialistiske tankegangen i Kreml forsvinne. Da vil spørsmålet bare være hvor lenge det går før neste angrepskrig starter.
Ukrainerne har opplevd dette før
Vi må forstå hva som står på spill når vi i dag gratulerer våre ukrainske venner med uavhengighetsdagen. Vi markerer ikke bare en statsdannelse i 1991 – vi markerer et folks rett til sitt eget språk, sin egen kultur og historie, sine egne rettigheter og sin egen fremtid. Alt det Russland gjennom århundrer har forsøkt å ta fra dem.
Russland må lide nederlag i sitt kriminelle forsøk på å underlegge seg Ukraina. Ukraina må vinne denne krigen, fordi alternativet til ukrainsk seier er kapitulasjon. Kapitulasjon er ikke fred, det vil bety okkupasjon og overgrep.
Ukrainerne fortjener vår dype respekt for den viljen de viser i kampen for sin frihet. Ukrainerne fortjener også vår solide støtte i kampen for sin egen frihet.
Men mest av alt fortjener de å vinne friheten sin! Gratulerer med uavhengighetsdagen, kjære ukrainske venner! Slava Ukraini!
