Fauci-saken handler om mer enn én mann

Til tross for lite oppmerksomhet i norsk presse, er det neppe en overdrivelse å si at få amerikanske byråkrater de siste årene har vært mer polariserende enn Anthony Fauci – best kjent som leder for USAs pandemirespons. 

Nå raser debatten etter at han er blitt funnet i forakt for Kongressen fordi han nektet å svare på spørsmål om pandemiens opphav under ed. Republikanerne har gjort ham nesten eneansvarlig for alt som gikk galt under pandemien. Demokratene kaller det en konspiratorisk vendetta og et angrep på vitenskapen.

Retorikken er skuffende overfladisk på begge sider – og det samme er dekningen i norske medier så langt, som fremstiller det hele som hevngjerrige republikanere mot en litt uforklarlig taus Fauci. Saken er langt mer kompleks.

En ny og farligere verden

Det er i hvert fall to, hver for seg kompliserte, lag i denne historien. Det første handler om en villet politikk fra begge partier over mange tiår knyttet til forskning på farlige virus. Det andre handler om hvordan amerikanske myndigheter, embedsverk og akademia har kommunisert om forholdet mellom denne strategien og virusopphavet fra 2020 og fremover. Det første kan ha hatt katastrofale konsekvenser for global pandemisikkerhet; det andre har bidratt til å svekke tilliten til det amerikanske demokratiet.

I 2001 ble USA rystet av terror. Først flyangrepene 11. september, deretter brev med miltbrannsporer som ble sendt til journalister og politikere. President George Bush og visepresident Dick Cheney la en ambisiøs strategi mot biologiske trusler og utpekte Fauci til å lede arbeidet. Han jobbet i helseforvaltningen, men hadde i praksis ansvaret for både sivil og militær sektor.

I den nylig publiserte dagboka hans ser vi hva det innebar. Han produserte rapporter som skulle gi USA ryggdekning til å omgå Biovåpenkonvensjonen for å kunne drive forskning i gråsonen av hva som var lov. Han skulle til Irak sammen med CIA for å lete etter Saddam Husseins biovåpen, våpen som den amerikanske administrasjonen brukte som en hovedbegrunnelse for krigen, men som ikke ble funnet. Fauci ledet og finansierte USAs forskning på farlige virus i både inn- og utland over mange tiår – noe som ga rikelig med muligheter for etterretningsvirksomhet i land som ellers var utilgjengelige.

Det manglet ikke på advarsler, særlig da forskningen Fauci finansierte tok en dreining mot såkalt gain-of-function-forskning for å gjøre naturlige virus farligere i laboratoriet. Fagfolk debatterte heftig om dette skapte uakseptabel risiko for en pandemi. Fauci mente risikoen var akseptabel og sendte penger blant annet til forskning på genmodifiserte SARS-lignende virus i Wuhan. Advarsler fra utenrikstjenesten om dårlig sikkerhetsnivå på laboratoriet og at forskningen kunne misbrukes militært, ble oversett.

USAs strategi var et svar på en verden amerikanerne etter 11. september oppfattet som farligere. Spørsmålet er om den også bidro til å gjøre verden farligere. Og det neste spørsmålet kan være: Hvordan ville de menneskene som hadde medansvar for denne strategien, forholde seg til informasjon om at strategien de hadde bidratt til, kanskje kunne ha ført til en katastrofe?

Risikabel strategi 

Da et SARS-lignende virus brøt ut i Wuhan sent i 2019 – bare ett år etter at forskere der, i samarbeid med amerikanere, hadde søkt om penger til å gjøre forsøk på SARS-lignende virus som blant innebar innsetting av furinsete – et særtrekk ved SARS-CoV-2 – burde alarmklokkene ha ringt. Det vil si: Det gjorde de også, bare ikke i offentligheten: Flere ledende virusforskere sa privat til Fauci i slutten av januar 2020 at de mistenkte lablekkasje. Faucis egen internkommunikasjon tyder på at også han ble alarmert, og satte i gang interne undersøkelser om hvorvidt deres egne forskningsprosjekter i Wuhan kunne ha noe med saken å gjøre. 

Bare noen dager senere fortalte likevel Fauci verden at «vi vet at slike virus har et naturlig opphav, andre påstander er å anse som konspirasjonsteorier». Dette før det fantes en eneste publisert studie, før han hadde fått undersøkt forhold knyttet til forskningen han finansierte i Wuhan, og samtidig som forskerne han konsulterte på bakrommet var dypt splittet og fremdeles mente lablekkasje var en minst like sannsynlig forklaring som naturlig opphav. 

LES OGSÅ:

Sensur fra Beijing mørklegger koronavirusdebatten

Arne Melsom

Likevel publiserte de samme forskerne kort tid etterpå den omstridte artikkelen «Proximal Origin of SARS-CoV-2» med konklusjonen om at en lablekkasje ikke engang var plausibelt.

De har selv hevdet at de endret mening gjennom en normal vitenskapelig prosess, men senere frigitt intern kommunikasjon viser at usikkerheten vedvarte og at de var langt mindre overbevist om sine konklusjoner enn de sa offentlig. 

Nylig kom det ut mer materiale som understøtter disse mistankene. I juni 2020, tre måneder etter artikkelen ble publisert, skrev hovedforfatter Kristian Andersen fra Scripps Institute i USA privat til sine medforfattere at han «syntes begge scenarioene [lablekkasje og naturlig opphav] var like sannsynlige», at «vi sa i artikkelen at denne typen forskning foregår over hele verden, men det er ikke sant – det skjer utelukkende i Wuhan, på BSL-2 [et lavt sikkerhetsnivå]» og at «flertallet av forskere han snakket med mente lablekkasje var mest sannsynlig». 

Andersen begrunnet rett nok sin nye skepsis delvis med ny informasjon som hadde kommet ut. Problemet er at kommunikasjonen inngår i et mønster: Fauci og forskerne kommuniserte offentlig aggressivt om naturlig opphav, mens all tvil ble holdt privat. Og når det er betydelig mangel på informasjon om en sak, er det uforsvarlig å konkludere skråsikkert, slik Andersen og hans kollegaer gjorde allerede i mars 2020. 

At ny informasjon fikk dem til å tvile på sine egne konklusjoner, skjedde flere ganger. Sommeren 2021 ble det kjent at forskere i Wuhan og USA i 2018 hadde planlagt å fremstille et SARS-lignende virus med et furinsete – det fremste kjennetegnet ved SARS-CoV-2. Da ble Andersen og hans kolleger opprørt og skrev til hverandre at «det er faktisk ikke umulig at noen gikk i gang og prøvde noe sånt» og at det ikke var verken teknisk vanskelig eller vitenskapelig ulogisk å fremstille et slikt virus – det motsatte av hva de hadde argumentert med i Proximal Origin-artikkelen.

Påvirket etterretningen

Hvor kom den fra, dette gapet mellom offentlig og privat kommunikasjon? Svaret er trolig komplekst, og omhandler et sett med politiske vurderinger, faglige egeninteresser og private bånd. Men forskerne opererte heller ikke i et vakuum. 

I boken Mysteriet i Wuhan anklager jeg Fauci for å styre det vitenskapelige narrativet om pandemiens opphav urimelig sterkt i retning av naturlig opphav, både gjennom sine egne offentlige uttalelser og ved å påvirke forskerne som behandlet spørsmålet. Frigitt kommunikasjon viser for eksempel at han var en av dem som tok initiativ til den ovennevnte forskningsartikkelen og hjalp til med innholdet. Senere skulle han tone ned sin involvering dramatisk. 

Nå utvider jeg anklagen: Han styrte også den amerikanske etterretningstjenesten vekk fra lablekkasjeteorien.

Fauci har tidligere hardnakket hevdet, under ed, at han ikke har hatt noe med etterretningstjenesten å gjøre i forbindelse med pandemiens opphav. Ny informasjon tegner et annet bilde: I mai 2026 fortalte en CIA-varsler, under ed, at byrået sommeren 2021 konkluderte med at lablekkasje mest sannsynlig forårsaket pandemien, men at en leder beordret analytikerne til å endre konklusjonen etter at Fauci var på visitt. 

Varslerens påstander understøttes av interne eposter fra etterretningstjenesten frigitt noen uker etterpå:

En epost, skrevet av lederen for analysegruppen i CIA, beskriver at Fauci under et møte i juni 2021 protesterte mot gruppens vurderinger og foreslo at de heller snakket med hans foretrukne eksperter, særlig Kristian Andersen, som støttet naturlig opphav. En annen e-post bekrefter at konklusjonen om lablekkasje ble droppet som konsekvens av dette møtet, like før publisering. 

I en tredje epost står det at «Etterretningen tok instrukser rett fra helseforvaltningen … av folka som finansierte Wuhan-laben … Et sammenfiltret nett av penger og politikk som påvirket analysene».

Det er selvsagt ikke noe problem at etterretningstjenesten innhenter informasjon fra eksterne forskere (selv om amerikansk etterretning også har sine egne eksperter). Men i en situasjon der de vitenskapelige argumentene ikke kunne frembringe endelig bevis, er selvsagt annen etterretningsinformasjon svært relevant for å forstå sannsynligheten for ulike scenarier. Nettopp derfor er det også problematisk dersom Fauci i sin rolle, og med sine interessekonflikter, forsøkte å påvirke etterretningstjenestenes konklusjon.

Taushet som forsvar

Disse forholdene ville det vært vanskelig for Fauci å bortforklare i høringen 29. juli. Han hadde et dilemma: Å fortelle sannheten om hvordan han underkommuniserte muligheten for en lablekkasje og hvordan han styrte andre aktører i samme retning, ville vært for eksplosivt, men å lyve ville være for risikabelt. Biden ga ham en forhåndsbenådning i januar 2025 for handlinger tilbake til 2014, men den dekker ikke nye lovbrudd, som å lyve under ed. Derfor valgte han, tror jeg, å ta det femte grunnlovstillegget og heller tie – under påskudd av politisk heksejakt.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Lableak: Noen ganger må pressen ta konspirasjonsteorier på alvor

Men vi er ikke avhengig av Faucis vitnemål for å finne bedre svar om hva som utløste pandemien og hva som har vært USAs rolle i det dersom det var en lablekkasje. At vi fremdeles – mer enn seks år etter pandemien startet – ikke har alle fakta på bordet, skyldes fra amerikansk hold at full åpenhet kunne pekt mot en laboratorielekkasje som ikke bare skyldtes dårlige valg tatt av en enkeltperson, men også villet, tverrpolitisk politikk over flere tiår. 

Større åpenhet ville også vist at tilsløringen som foregikk under pandemien har vært godt kjent i både embedsverket og etterretningstjenesten i USA. Informasjonen vi har tilgjengelig, har i stor grad blitt tvunget ut gjennom innsynssaker og lekkasjer – ikke åpenhet og opprydding fra ansvarlige politikere og embedsverk. Tusenvis av dokumenter er fortsatt gradert, selv om de to partiene i fellesskap i 2021 vedtok en lov om at alt skulle offentliggjøres. 

Politisk ansvar

Vi fortjener bedre. Vi fortjener at en av de største og mest inngripende hendelsene i vår tid belyses skikkelig, og at alle parter unngår å lage politisk spill ut av det. 

Jeg bryr meg ikke om det er republikanerne eller demokratene som til sist kommer til bunns i denne saken, like lite som jeg bryr meg om hvem av dem som tar æren for at Epstein-filene omsider har sett dagens lys. 

I stedet for å peke på én politisk syndebukk bør vi stå sammen for å ansvarliggjøre beslutningstakere på tvers av det politiske spekteret og på tvers av land. 

Og vi bør selvsagt forvente det samme av forskere og akademikere. Det er kanskje det mest skuffende med hele debatten om virusopphavet: At forskere er blitt politiske aktører, som kommuniserer selektivt og strategisk, som er lite åpne om interessekonflikter, som kan utsettes for press og som utsetter andre for press. Debatten om virusopphavet fortsetter, bevisene er utilstrekkelige, og det er dessverre ikke slik at vi kan stole på de samme forskerne som vi nå vet tiet om sin tvil gjentatte ganger i både 2020 og 2021, nå er åpne og uten andre agendaer.

Åpenhet og ansvar er ikke noe som kan velges når det passer, det er en essensiell del av et demokrati.