For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Samlende er ikke nok
At en konge oppfattes som samlende, kan være en kvalitet. Men det forklarer ikke hvorfor statsoverhodet skal arve embetet.
Publisert
Lesetid: 3 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I omtalen av kong Harald og det norske monarkiet er det ett ord som stadig vender tilbake: «samlende». Kongen var samlende. Kongehuset er samlende. Monarkiet gir oss noe å samles om.
Mange oppfattet Harald som en sympatisk og samlende skikkelse. Etter hans død har svært mange ønsket å uttrykke sorg, respekt og takknemlighet.
Men hvor langt bringer egentlig dette oss som argument for monarkiet?
Samlende – for hvem?
«Samlende» høres entydig positivt ut, men ordet trenger en presisering.
En person kan være sterkt samlende for én gruppe og samtidig virke splittende i et større fellesskap. Donald Trump kan for eksempel samle svært mange av sine tilhengere, samtidig som han vekker sterk motstand hos andre.
Derfor bør påstanden «X er samlende» alltid etterfølges av noen spørsmål:
Samlende – for hvem? Hvor mange? Og hva samles de om?
Mennesker kan samles rundt familie, idrettslag, kunstnere og demokratiske bevegelser. Men mennesker har også samlet seg rundt sekter, autoritære bevegelser og diktatorer.
Eksemplene er selvsagt ikke moralsk sidestilte. Poenget er enklere: Evnen til å samle mennesker forteller ikke alene om det de samles rundt, er godt.
«Samlende» kan være en positiv egenskap. Men ordet kan ikke gjøre argumentasjonsarbeidet alene.
Harald var ikke monarkiet
Det er også nødvendig å skille mellom Harald som person og monarkiet som statsform.
Det er fullt mulig å ha stor respekt og sympati for Harald uten å mene at statsoverhodets embete bør gå i arv. En republikaner kan mene at Harald utførte rollen sin godt og samtidig være prinsipielt uenig i institusjonen han representerte.
Når store menneskemengder samlet seg etter Haralds død, kan dette derfor ikke uten videre tas til inntekt for arvelig monarki.
Personens popularitet og institusjonens legitimitet er ikke det samme.
At Harald var samlende, betyr ikke i seg selv at monarkiet bør bestå.
Monarkiet har ikke monopol
En sterkere innvending er at kongen kan være samlende nettopp fordi han ikke er valgt. Han trenger ikke drive valgkamp, representere et parti eller beseire en politisk motstander.
Det er et reelt argument. Partipolitisk uavhengighet kan være en fordel for et statsoverhode med en hovedsakelig symbolsk og representativ funksjon.
Men hvorfor krever denne uavhengigheten arv?
Et republikansk statsoverhode kan også ha et begrenset og hovedsakelig seremonielt embete, med en rolle som står utenfor den daglige partipolitikken.
Historien viser dessuten at statsformen ikke garanterer hvor samlende statsoverhodet blir. Christian II er et nordisk eksempel på at arvefølgen ikke garanterer en samlende monark. Nelson Mandela viser på sin side at en president kan få en betydelig symbolsk og samlende funksjon.
En republikk garanterer ingen god og samlende president. Men arvefølgen garanterer heller ingen god og samlende konge.
Tre konger – eller tre presidenter?
Et bilde av kongene av Norge, Sverige og Danmark kan oppfattes som et sterkt symbol på nordisk fellesskap og samhørighet.
Men hva er det egentlig bildet demonstrerer?
Tenk om Norge, Sverige og Danmark i stedet hadde hatt tre seremonielle presidenter. Et bilde av de tre presidentene sammen kunne også symbolisert vennskap, samarbeid og fellesskap mellom de skandinaviske landene.
Det ville vært andre personer og andre institusjoner, men symbolfunksjonen kunne vært den samme.
Det illustrerer et mer generelt problem med «samlende» som argument for monarkiet: En egenskap ved monarkiet er ikke nødvendigvis en egenskap som krever monarki.
Et republikansk statsoverhode kan representere landet, delta ved nasjonale markeringer, møte andre statsoverhoder og være et symbol på nasjonalt og internasjonalt fellesskap.
Hvorfor må embetet arves?
Det er derfor fullt mulig å anerkjenne en reell styrke ved det norske monarkiet: En partipolitisk uavhengig konge kan fungere som et samlende symbol for mange.
Men det avgjørende spørsmålet gjenstår.
Hvorfor krever denne funksjonen at statsoverhodet kommer fra én bestemt familie?
Hvis det vi ønsker oss, er et statsoverhode som står utenfor den daglige partipolitikken, representerer landet og kan virke samlende, kan en republikk utformes med nettopp disse egenskapene.
Da holder det ikke å konstatere at monarkiet er samlende. Det må også forklares hvorfor det samlende statsoverhodet må arve embetet.
«Samlende» kan være en reell kvalitet ved monarkiet.
