KOMMENTAR
De ufødte og vår samtale om dem er skrevet av Sara Maria Grimstad.
Foto: Sara Marie Grimstad
Abortdilemmaet som forsvant
Svekket vi fosterets menneskeverd fordi vi på forhånd mente at det var det riktige å gjøre, at det var det som best fremmet humanistiske og liberale idealer? Eller svekket vi det fordi vår egen praksis, og vår egen manglende evne og vilje til å forholde oss til vonde dilemmaer, gjorde det mer lettvint og mer bekvemt?
«Se for deg at du er sykepleier og at jobben din, på regelmessig basis, er å stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde.»
Slik åpnet Ida Rydeng, tidligere SV-politiker og selverklært sosialist og feminist, et essay i Klassekampen for noen år siden. Hun beskriver denne scenen som «realiteten for sykepleierne som jobber på gynekologisk avdeling». Selv om mange kan oppleve det som traumatiserende, skal likevel sykepleierne være med det døende, aborterte barnet, ettersom et grunnprinsipp i sykepleien «er at ingen skal dø alene».
Det Rydeng forsøkte å få frem i sitt essay, er at selv aborttilhengere som henne må erkjenne at det er noe iboende forstyrrende med senaborter. Selve materialiteten av det som skjer ved slike inngrep, synliggjør det Anne Holt – forfatter, advokat og tidligere Ap-justisminister – kalte abortens «etiske dilemma» i et Minerva-intervju. Kort fortalt: Vi har å gjøre med to menneskeskjebner.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1999,-
Bestill her
