For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Den grønne løgnen
Vi liker å tro at vi er inne i en energitransisjon, hvor fornybart erstatter fossilt. Tallene forteller en annen historie.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I august åpnet et flytende solkraftverk på Getalsuddammen utenfor Ranchi i India. 100 megawatt, 172 dekar med paneler, 500 millioner kroner i investeringer. Erik Solheim var raskt ute på LinkedIn med superlativene: dette var beviset på at India «tenker smart» i energiomstillingen – ren kraft uten å bruke verdifullt landareal. Fantastisk!
Det Solheim ikke nevnte er at Getalsuddammen og mange slike innsjøer i India er levebrødet til lokale fiskerfamilier som er svært bekymret for utviklingen. Getalsud er også hoveddrikkevannskilde for Ranchi. I et lignende prosjekt, Ukai-dammen ved Tapi i Gujarat-provinsen, protesterer 11 000 lokale fiskere og urbefolkningsgrupper av frykt for tapt levebrød, ifølge nettstedet Land Conflict Watch i India. Solcellepanelene demper sollys og fotosyntese i vannet, reduserer oksygennivået, og reiser ubesvarte spørsmål om mikroplast og kjemikalielekkasje fra HDPE-flottørene og undervannskablene. Lokalbefolkningen som protesterer er redde for sin framtid. Da Ukai-dammen ble bygget på 1970-tallet, ble 170 landsbyer oversvømt og over 60 000 hektar land gikk tapt. Mange av dagens beboere er etterkommere av familiene som den gangen ble tvangsflyttet. Ikke så rart de er redde.
Dette er dessverre ikke et enkeltstående tilfelle. Det er et mønster. Erik Solheim hyllet i 2022 de enorme vindparkene utenfor Beijing i forkant av vinter-OL. Det var nærmest et grønt mirakel og dette skulle bli tidenes første «klimanøytrale OL». Det som ikke kom med i Twitter-meldingene den gangen, før mediene etterhvert skrev om det, var historiene om alle bøndene som ble fordrevet og jordbruksland som ble jevnet med jorden.
Ikke klimaskepsis – men en dypere bekymring
La det være sagt tydelig: Jeg er ikke i mot solenergi og dette er ikke klimaskepsis. Det er en dyp faglig bekymring for at dagens klimapolitikk hviler på feil grunnlag og manglende realiteter og at tiltakene derfor ikke virker slik vi gis inntrykk av. Og at prisen i flere tilfeller enn vi liker betales av enkeltmennesker, og at menneskerettigheter, lokaldemokrati og natur ofres “for the greater good” – som i tilfellene Getalsud og Ukai. Det er heller ikke sikkert at slike energiprosjekter vil redusere klodens CO2-utslipp.
Vi liker å tro at vi er inne i en energitransisjon, hvor fornybart erstatter fossilt. Tallene forteller en annen historie. Ser man på globalt primærenergiforbruk – altså ikke bare elektrisitetsproduksjon, som er en brøkdel av totalen – vokser verdens samlede energibruk fortsatt og ny fornybar kraft kommer på toppen av et fortsatt økende forbruk av kull, olje og gass. Det er ikke en transisjon. Det er en addisjon. Verden har aldri i historien brukt mer kull, olje og gass enn i 2025. Verken hver for seg eller samlet.
Systemsvikten i FN og IPCC
Hvorfor ser vi ikke dette tydeligere i den offentlige samtalen? Svaret ligger i selve bokføringssystemet som FN, IPCC og Paris-avtalen er bygget på. Rapporteringsregimet er konstruert slik at hvert land og hver aktør kun rapporterer eget territorielt utslipp av klimagasser. Importert og eksportert utslipp – altså klimaavtrykket fra varer, metaller og materialer produsert et annet sted – eller eksport av olje og gass for Norges del, teller ikke. Bærekraftsmål man bryr seg fint lite om, er eksempelvis god helse og livskvalitet, ansvarlig forbruk og produksjon og anstendig arbeid. For å nevne noen av de 17.
Vi har en systematisk energi- og ressursblindhet. Vi ser den nye solparken, den nye vindturbinen, den nye flotte elbilen – men ikke gruvene som må åpnes og utvides, smelteverkene som må driftes med kull, eller de gigantiske batteriparkene som må bygges for å jevne ut den ustabile kraften fra sol og vind. Alt dette er materielt og energetisk kostbart, og det forsvinner fra regnestykket fordi det skjer «et annet sted», rapportert av «noen andre», eller totalt oversett. Ute av syne og sinn.
Verken høyresidens vekstdrøm eller venstresidens solskinnshistorie fungerer
Dette peker mot en dobbel systemsvikt i klimapolitikken – og ingen av de etablerte leirene slipper unna. Den tradisjonelle høyresiden har lenge trodd at evig økonomisk vekst kan forenes med planetens tålegrenser, bare vi finner de riktige teknologiske løsningene. Det er en illusjon markedet selv har liten interesse av å avkrefte.
Men den grønne fløyen, venstresiden og store deler av miljøbevegelsen sitter fast i sin egen versjon av samme illusjon: troen på at vi bare kan bytte ut olje og kull med solceller og dieselbiler med elbiler og fortsette som før, med samme forbruk, bare «grønnere». Bill McKibben er et talende eksempel. I sine mest optimistiske foredrag lovpriser han solenergiens fallende pris, som nærmest «gratis - fra himmelen» i motsetning til alt annet som er «fra helvete». Systemkostnadene – gruvedrift, metallutvinning, smelteverk, avfallshåndtering, arealbeslag, lokalbefolkningers menneskerettigheter – alt dette glimrer med sitt fravær i hans siste TED-talk.
Dokumentaren «Planet of the Humans» fra 2020 tok opp problemene med fornybar energi og med sterk kritikk av McKibben og hans nettverk. Det ble gjort forsøk på å stanse filmen, angivelig på grunn av en rekke «graverende faktafeil». Den harde kritikken ble støttet av flere organisasjoner i Norge, deriblant Naturvernforbundet og Zero. Truls Gulowsen, daværende leder av Naturvernforbundet, støttet filmens kritiske budskap om forbruk, men kritikken om elbiler og vindkraft var han redd skulle gjøre «alvorlig skade». Han mente filmen var spekulativ synsing og uttalte til mediene:
«Den er med på å skape en følelse av håpløshet vi ikke trenger, samtidig som den skaper usikkerhet rundt helt nødvendige klima- og miljøløsninger.»
Til slutt måtte ytringsfrihetsorganisasjonen PEN America minne om at krav om å fjerne en film man er uenig i, er sensur, ikke debatt. At en så grunnleggende systemkritikk av «grønn vekst»-fortellingen utløser sensurforsøk snarere enn motargumenter, sier noe om hvor betent dette temaet er i miljøbevegelsen og i samfunnsdebatten generelt.
Måtehold er det ordet ingen vil si høyt
Rebound-effekter og Jevons paradoks er godt dokumentert: mer effektiv teknologi og mer tilgjengelig (billig) energi fører historisk sett ikke til lavere forbruk, men til at vi produserer og forbruker enda mer. Det er en evig symbiose. Mer energi gir mulighet til å produsere mer av alt, som igjen trenger mer energi. Datasentre er et trist eksempel . Å tro at vi kan bygge oss ut av klimakrisen ved å forbruke enda flere ressurser – bare i «grønn» innpakning – er en farlig illusjon.
Selv om måtehold er en god gammeldags konservativ dyd, er dette ordet ingen politiker, tenketank eller NGO-leder vil si høyt. Reduksjon i materielt forbruk er verken en høyreside- eller venstresidefortelling som selger godt. Derfor forblir det nesten fraværende i den offentlige samtalen. Historien om at vi trenger mer energi, «mer av alt, raskere», har fått fotfeste i energidebatten, med Miljøpartiet i allianse med Fornybar Norge. Norge er på topp i verden i materielt forbruk per person, og lite tyder på at det avtar.
Ranchi og Ukai er ikke isolerte hendelser. Det er et symptom. Så lenge vi måler klimapolitikkens suksess i installert megawatt og fallende territorielle utslippstall, uten å telle det fulle material- og ressursavtrykket i forsyningskjeden, fra fiskere som mister sitt levebrød, barnearbeidet i gruvene, din skinnende elbil og solceller på taket, uten å spørre hvem som bærer den faktiske kostnaden, vil vi fortsette å feire slike solskinnshistorier. Helt til noen tør å spørre hva som egentlig skjer bak de blanke og solfylte grafene og oppslagene fra Solheim og hans like på LinkedIn.
