To netter i bomberom

Det er mandag 7. september kl. 10:15. Vi har krysset grensen fra Polen inn i Ukraina. Det er tidlig morgen. Russland har ikke bombet Kyiv på flere dager fordi de amerikanske utsendingene Jared Kushner og Steven Witkoff har vært i byen. Nå har russerne et ekstra lager med missiler og droner som skal regne over Ukraina. Vi skal til Kyiv.

Det er første gang vi er i landet. Omgivelsene er likevel underlig gjenkjennelige. Det visuelle kontrasten mellom blå himmel og gul kornåker man ser i alle retninger er også inspirasjonen for fargene og utformingen av det ukrainske flagget.

Vi blir møtt med vennlighet. Grensepoliti og tollere er hjelpsomme og smilende. Vi slipper raskt over grensen fordi vi har humanitær hjelp. Bilen vår er preget med symbolikk og flagg tilhørende den norske veldedige organisasjonen «Slava Ukraini» (Vipps: 907280). Vaktene ser det. Det gjør også lokalbefolkningen. Tilfeldige mennesker viser oss v-tegnet når vi kjører gjennom en landsby ved grensen. Vi får en tommel opp av en mann på bussholdeplassen.

Først og fremst slår det oss hvor fredelig og normalt alt oppleves i et land som har vært i krig i snart 5 år. Menneskene gjør sine daglige gjøremål. Selv om det kan komme droner og missiler, er det fortsatt veldig lav statistisk risiko for at en av dem – der og da – skal lande akkurat der du er. 

Vi kjører videre innover i landet. Bilen inneholder flere hundre kilo med hjelp og utstyr som er samlet inn i Norge. Det er brannslukningsapparater, soveposer, mat til søk- og redningshunder, bilkjettinger, sanitærartikler osv. Ved vårt reisemål skal vi gi bort både bilen og alt innholdet til soldater fra en enhet som kjemper ved fronten. Det er et lite bidrag. Men det er et verdsatt bidrag. Og hjelpen kommer frem.

Det første tegnet på krig ser vi i et par små landsbyer vi må gjennom for å komme ut på hovedveien mellom Lviv og Kyiv. Vi passerer kirker. På hver kirkegård er det minst en rad med ferske gravsteder, prydet med flagg, blomster og lykter. Bilen vår raser forbi, men vi tar et raskt bilde. 

Døden er krigens pris. Min venn og medsjåfør Ove påpeker at han har vondt av å tenke på at en ukrainsk mann ved fronten kanskje kommer til å dø i denne bilen når den til slutt kommer frem. Vi snakker heller om andre ting.

Vi navigerer med GPS. Selv om dette er hovedveien til Kyiv, har den nesten ikke veiskilt som opplyser om veinummer eller hvor langt det er igjen til de store byene. Disse skiltene ble fjernet i løpet av krigens første dager over hele landet for å gjøre det vanskeligere for russerne å finne frem. Noen få finnes fortsatt.

Det første synlige tegnet på krigens materielle konsekvenser ser vi ved innkjøringen til Kyiv. Over en strekning på flere hundre meter er autovernet og støyskjermen langs veien blåst i filler. Bak kan man se et fullstendig utbrent bygg. Det står utrykningskjøretøy i nærheten. Kanskje det er en fersk hendelse? Vi får aldri vite og ønsker heller ikke å grave i det. 

Vi har lastet ned flyalarm-appen som ukrainerne bruker. På vei inn mot byen uler den. En stemme fra appen oppfordrer deg til å gå i bomberom. «Your overconfidence is your weakness» sier stemmen høyt. Det er et velment råd til en befolkning som har blitt så nummen av å leve under angrep at man blir litt likegyldig. Vi kjører videre inn mot sentrum, litt «overconfident».

For vi har ikke fått med oss at GPS-signalet som vi har navigert etter også forsvant samtidig som flyalarmen begynte. Nå har ikke telefonen bedre posisjonering-presisjon enn at vi er innenfor en to kilometers radius. 

Vi har kjørt oss bort i Kyiv sentrum og har havnet inn en sidegate. Den gamle orienteringsløperen i meg kryper til korset og begår sportens største synd: Jeg stopper noen for å spørre hvor vi er. Mannen er hjelpsom og lar seg avbilde etter at han har pekt og forklart hvor vi er. Det er bare noen hundre meter fra den berømte Maidan-plassen. Herfra navigerer vi med kart.

Taktikken med å plage befolkningen med droner, virker ikke så godt som russerne håper på, tror jeg. Befolkningen virker ganske uanfektet.

Vi er en hel konvoi med biler som har samme mål. Til sammen er det fem biler som skal overleveres på denne turen.

Til slutt ankommer soldatene som skal ha vår bil det avtalte møtestedet. Kommandøren kjører oss tilbake til hotellet vårt i sin privatbil. Bil nummer 146 er levert på vegne av organisasjonen.

Tilbake på hotellet er natten i ferd med å senke seg. De andre går ut for å spise. Jeg er helt utmattet etter noen slitsomme dager og dropper middagen. Flyalarmen har vært vedvarende aktiv siden 19-tiden.

Det snakkes om et større angrep. Jeg har lovet egne barn å være forsiktig og går i bomberommet i 22-tiden. Der har de også dyner, puter og feltsenger. Det ligger tre etasjer under bakken og føles trygt.

Jeg hører ikke engang drønnene av nattens angrep, selv om Ove forteller at han hørte 7–8 større smell. Vi kan se røyk ut av vinduet på hotellet når det lysner.
  

Dette er definitivt en by i krig, selv om det på mange måter fortsatt er en helt vanlig pulserende storby hvor alt fungerer normalt og livet går sin vante gang. De aller fleste byggene er helt uskadet av krigen og menneskene fremstår å leve ganske normale liv, selv om samfunnet helhetlig sett nå er veldig avhengig av støtte utenfra. 

Men man lar seg prege litt. Til vanlig hjemme i Norge beveger vi oss gjennom hverdagen med en selvfølgelig følelse av å være trygge, som individer helt øverst i næringskjeden. Her merker jeg at noe forskyves. Man begynner å tenke mer som et byttedyr. Et slags indre «marsvin-instinkt» våkner. Jeg tar meg selv i å gå tett langs husveggene, søke under bakken, finne et sted som kjennes skjermet. På fortausrestauranten går vi heller inn og velger et bord ved veggen, ikke ved vinduet. Ikke fordi man går rundt i konstant frykt, men fordi trusselen påvirker måten man orienterer seg på.

Flyalarmen er så konstant at man nesten bare må ta noen sjanser for å få gjort noe som helst. Vi går ut, krysser Maidan-plassen på vei til en lunsj-restaurant og hører et drønn som er så kraftig at vi begge refleksivt dukker. Men det oppstår ingen panikk. Folk fortsetter bare sine gjøremål. En sirene høres i det fjerne. Vi går og spiser.

Middagen fortæres på et sted i nærheten. Det er en pizzarestaurant med et veteran-tema. De har et norsk flagg hengende i baren. Vi føler oss stolte. Pizzaen er svært god.

Man kommer ikke unna det store minnes-området for falne soldater på Maidan-plassen. Det er sterkt å se alle flaggene lyktene og bildene. Krig er tragisk. Dette er mennesker som har mistet livet i kamp for å forsvare sitt fedreland.
  

For meg blir det en ny natt tre etasjer under bakken. Denne natten er roligere. Ove, som sover på rommet, våkner ikke av drønn denne natten. Begge sover godt. 

Onsdag utforsker vi litt i andre retninger. Vi møter en mann utenfor et av ministeriene i sentrum som forteller at han jobber med å finne alternative eksportruter for den viktige korneksporten som nå er veldig redusert etter at russerne begynte med systematiske angrep på eksporthavnen og båtene i Odessa.

Vi har spennende samtaler om global matsikkerhet og hvordan en reell forsyningskrise for mat i verste fall kan bli konsekvensen med de begrensningene som nå rår. Det kan igjen destabilisere en rekke land langt unna Ukraina, som for eksempel Egypt og andre land i Afrika. Dette er det ikke så mange som snakker om her hjemme.

Vi går innom en sport- og villmarksbutikk. De har lagt ut det russiske flagget som dørmatte. Det er mange slike symbolske grep vi legger merke til. Flere steder har de – eller selger de – doruller med bilde av Putin på.

Onsdag ettermiddag setter vi oss på bussen ut av Kyiv på vei til Lviv. Flyalarmen på telefonen går en siste gang mens vi er på vei ut av sentrum. Det føles som at vi har forlatt krigssonen.

I Lviv var det en helt annen grad av ro og trygghet. 

Her er det lettere å få ren feriefølelse. Krigen føles lenger unna. Når man bestiller frokostpakker i gamlebyen, der maten serveres i et elegant tårn av tallerkener og et glass musserende vin følger med, føler man nesten at man er i syden.

Men også i Lviv er sporene etter krigen tydelige.  I gatene ser vi minst tre yngre menn med amputerte ben og proteser.

Og dørene i den gresk-katolske Forklarelseskirken står ikke bare åpne. Her er det travelt med mennesker på vei inn og ut, selv om det ikke pågår gudstjeneste. 

Vi går inn. Noen stanset foran et ikon, andre kneler eller gjør korsets tegn før de ble stående i stille bønn. Det er lett å forstå hvor viktig tro blir midt i en slik eksistensiell krise som ukrainerne står i. Her er det ikke naturlig å ta bilder.

Torsdag kveld går turen ut av landet med buss. Reisen fra Lviv til Warzawa tar hele tolv timer. Seks av timene gikk med til selve grensekryssingen ut av Ukraina og inn i Polen. En kø av kjøretøy, passkontroll og bagasjesjekk av alle busspassasjerne fører til at prosessen som begynner klokken 23:00 først er ferdig klokken 05:00.

I dag er det fredag 11. september. Det er en symboltung dag å skulle fly. Flyet hjem fra Warsawa går i skrivende stund om to timer. Vi snakker allerede om å ta ny tur neste år. 

Vi reiser for egen regning, men turen og bilen hadde ikke vært mulig uten alle giverne som støtter Slava Ukraini. Vi kjenner på takknemlighet. Den samme opplevelsen av takknemlighet var også tydelig hos mottakerne av bilen og hjelpesendingen. Hjelpen kommer frem.