For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
9/11 på LOs premisser
LO markerer 25-årsdagen for terroren på en særegen måte.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
11. september 2001 satt jeg på studenthybelen og spiste pasta med tomatsaus. Senere på ettermiddagen skulle jeg hentes for å kjøre oppover i Telemark for en fotballkamp. Mange av oss som tilhører denne generasjonen har helt klare minner om den dagen. Mange snakker om Berlinmurens fall som et tidsskille, men for oss er hendelsen i september 2001, og de påfølgende krigene, et minst like sterkt merke i hukommelsen.
Angrepet på World Trade Center er selve definisjonen på en generasjonshendelse. Ikke fordi vi forsto konsekvensene der og da, men fordi vi så verden endre karakter foran øynene våre, på TV-skjermene, i sanntid, over hele kloden.
90-tallet var historiens korte pause. Muren var falt. Sovjet var borte. Fukuyama skrev om historiens slutt, og mange trodde faktisk på det. Vesten hadde vunnet, liberalt demokrati var fremtiden, og trusselbildet var uklart nok til at forsvarsbudsjettene kunne krympe år etter år.
Den 11. september 2001 slo den freden i filler. Nitten menn med stanley-kniver viste at verdens mektigste nasjon var sårbar på sitt eget territorium. Ikke gjennom atomraketter eller invasjonshærer, men gjennom fly fylt med drivstoff og passasjerer som trodde de skulle på en vanlig reise.
En tragedie
For de aller fleste var denne hendelsen en tragedie. For den globale islamistbevegelsen var det en seiersdag, en dag de hadde drømt om og planlagt for i mange tiår. Terrorangrepet markerte ikke starten på terror mot Vesten og USA, men en videreføring av noe som var igangsatt av islamister på begynnelsen av 80-tallet, og verken al-Qaida eller andre terrororganisasjoner visste hva som kom til å bli resultatet.
USA svarte med invasjon av Afghanistan, og deretter Irak. To tiår med krig fulgte, med kostnader målt i tapte liv og billioner av dollar vi aldri så noe resultat av. Krigen mot terror ble aldri vunnet i klassisk forstand. Al-Qaida ble svekket, Bin Laden drept, men ideologien fant nye former. IS vokste frem av kaoset etter Irak-invasjonen og skapte en periode med terror i Europa vi knapt hadde sett maken til siden andre verdenskrig.
Et annet politisk prosjekt
Alle disse terrororganisasjonene og deres etterfølgere eksisterer fortsatt. Ekstreme islamister har også funnet andre måter å påvirke vestlige samfunn på, utover terrorangrep.
LO skal markere dagen med et seminar med navnet «Hvordan endrer terror samfunnet?». Tittelen lover en samtale om 9/11, men programmet leverer noe helt annet.
Av ni programposter handler nesten samtlige om høyreekstremisme, ytre høyre i Storbritannia, bosettervold i Israel og 22. juli. Islamistisk terror, det som faktisk skjedde denne dagen for 25 år siden, er ikke tema for en eneste post. Om jeg skal legge godviljen til kan muligens Obama-perioden telle som en svak forbindelse.
LO har brukt datoen 11. september, symboltungt lastet med snaut tre tusen dødsfall og et sivilisasjonssjokk, som innpakning for et helt annet politisk prosjekt. Hadde LO invitert til et seminar om høyreekstremisme og kalt det det, hadde ingen hatt noe å utsette på arrangementet. I stedet hektet de seg på 9/11-merkedagen, der symboltyngden gir seminaret en oppmerksomhet det ellers ikke ville fått.
Resultatet er en minnemarkering der ofrene for terroren og den påfølgende krigen blir statister i sin egen historie. Islamistisk terror, som fortsatt dreper i Europa og rekrutterer i norske miljøer, er visket bort og erstattet med et tema LO tydeligvis finner mer komfortabelt å diskutere.
Paradokser
Det skulle bare mangle at LO og resten av samfunnet tar høyreekstremisme på alvor, men å bruke 25-årsmarkeringen av 9/11 til å diskutere alt annet enn det som faktisk skjedde denne dagen er å resirkulere en tragedie for å fremme egen agenda.
Generasjon 9/11 bærer med seg noen paradokser. Man vet at frihet ikke er en tilstand alle aksepterer, men noe som må forsvares aktivt. Samtidig har vi sett hvor lett frykt, og selektiv hukommelse, kan bli brukt til å forme fortellingen etter eget politisk behov.
Balansen mellom sikkerhet og frihet er ikke løst en gang for alle. Den må forhandles på nytt hver eneste gang trusselbildet endrer seg. Men den forhandlingen krever at vi tør å peke på terroren og navngi hvem som faktisk sto bak den, også når avsenderen ikke passer inn i det narrativet vi helst vil fortelle.
25 år etter er det fristende å tro at faren er over, eller at den bare kommer fra én politisk retning. Historien, og konferansen LO skal avholde fredag, minner oss om at det ikke stemmer.
