For alle i Norge

Alt for Norge var hans gjerning. Det vet vi, fordi hans gjerning så direkte var for alle i Norge. Derfor er sorgen personlig for så mange.

Hvor mange nordmenn har ristet hånden til kong Harald? Jeg har lyst til å svare: Nesten alle. Det er ikke strengt tatt sant, men det uttrykker likevel noe sant.

Han begynte tidlig. I 1943 hilste han på norske flyvere i Little Norway i Canada. Etter frigjøringen kom han hjem til folkehavet i Oslo. Og ikke minst som Norges konge har han hilst: Kongen avla offisielt besøk til nesten alle Norges kommuner. Alle har ikke ristet kongens hånd, men alle kjenner noen som har gjort det.

Kong Harald bandt Norge sammen på to ulike måter. Han gjorde det på tvers av rom – geografi, sosial og etnisk bakgrunn og politisk overbevisning. Denne delen av hans virke var fundamental i hans kongsgjerning.

Men han bandt landet sammen også på tvers av det moderne Norges tideverv.

Den gamle tid og den nye

Han ble født før krigen – et ord som enn så lenge får lov til å opptre i bestemt form entall på norsk – som den første prins på norsk jord på 577 år. For et land som fortsatt strevde med ettervirkningene av firehundreårsnatten var det en rotfesting av nasjonen.

I 1937 var Johan Nygaardsvold sosialdemokratisk statsminister – men samtidig fantes levninger av et helt annet Europa, der kongelig status betydde noe annet enn det siden skulle gjøre, også i Norge. Kong Haakon hadde nylig blitt kommunistenes konge, da han brukte sitt gode skjønn og ba Christopher Hornsrud danne regjering i 1928. Øyeblikket var symbolsk: Arbeiderpartiet ble inkludert i den politiske normaliteten, og la gradvis revolusjonen bak seg. Lenger sør og øst i Europa var monarkene mindre konstitusjonelle, og mer enerådende: Dette var ikke et bedre Europa, selvsagt, og i Norge var den gamle tid også for lengst forbi. Men historien derfra var likevel en del av den fremtiden som vokste frem. Og i kong Haralds person kunne de gamle kongers svanesang klinge med i nye toner.

Krigen kom, og prins Harald dro til Amerika. Han tilbrakte barneår rundt fortidens store skikkelser: Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill. Det er nesten uvirkelig at en som vokste opp slik, var Norges statsoverhode i 2026. Båndene til Washington og London fra krigen ga en personlig dimensjon til Norges sikkerhetspolitikk i etterkrigstiden. Dwight D. Eisenhower møtte han som kronprins i 1960; Vesten kunne trengt en skikkelse som «Ike» nå, mens båndene mellom allierte er i endring. Færre lever nå som har kunnskapen om hva det fellesskapet en gang var, som et personlig minne. 

Som kronprins utførte Harald gjennom ekteskapet med dronning Sonja en dyptgripende modernisering av monarkiet. Som mann fulgte han hjerte; institusjonelt forandret han for å bevare. Å opprettholde fortidens ekteskapsnormer der man giftet seg med adel eller andre kongelige, ville ikke under noen omstendighet vært mulig over tid. Norge fikk en bedre overgang til den nye tid enn flere andre europeiske monarkier.

Kongsgjerningen

Kong Harald var 53 år da kongsgjerningen tok til. 

Da var jeg 12 år. Jeg husker at både jeg og dem som hadde levd enda mye lenger med kong Olav, syntes det var vanskelig å forestille seg at kronprinsen skulle kunne bli konge. Han var jo ikke folkekongen, han hadde ikke vært forsvarssjef under krigen, og ikke var det han som hadde tatt trikken heller. Det var ikke han som hadde latt oss møte hvert nye år med hilsenen «kjære landsmenn». Men min far kunne fortelle at heller ikke denne bekymringen var ny under solen: Ingen hadde heller trodd at Olav kunne fylle skoene etter Haakon, den høyreiste. Man blir ikke konge før man er det.

Og konge, det ble Harald. Her levde han ut valgspråket alt for Norge. Og selv om betegnelsen folkekongen gjerne forbindes med hans far, var Harald trolig den moderne monark som i størst grad var konge for hele folket. Og derfor er også spørsmålet om hvor mange nordmenn som har hilst på kongen, av betydning: Gjennom 35 år var han alle de steder hans folk var. 

Han var hos dem som var rammet av naturkatastrofer – i Vanylven i 1992 etter nyttårsorkanen eller i Tretten etter storflommen i 1995. Han var der for dem som sørget etter katastrofer, som Sleipner-forliset i 1999 eller Åsta-ulykken i 2000. Og selvfølgelig: Han var der etter 22. juli 2011, da sjokk og fortvilelse preget landet vårt.

Han var over hele landet til hverdags, og alle steder der man ikke skulle tro at noen kunne bo. Han var også der det faktisk ikke bodde noen, som Bjørnøya og Kvitøya. Og han var der til fest og ved alle de store øyeblikkene: 17. mai fra slottsbalkongen og i covid-bil, OL på Lillehammer i 1994, ski-VM i Oslo i 2011. Ja, han var der til og med da Oddvar Brå brakk staven, da som kronprins.

Talene

Ikke minst var kongen til stede gjennom sine taler. Nyttårstalene var ofte mer substansielle enn statsministerens, selv om de var upolitiske. Men de to viktige talene han holdt, var i andre kontekster.

Norge er ikke de store taleres land. Vi har ikke i nyere tid noen motsvarighet til John F. Kennedys «Ich bin ein Berliner», eller Martin Luther Kings «I have a dream». Hvor mange norske politikere har holdt en tale som fortsatt betyr noe i Norges historie – for ikke å snakke om to?

Den første av dem var talen etter 22. juli, som ble en viktig del av det nasjonale sorgarbeidet etter et grusomt terrorangrep. 

Den andre var talen i Dronningparken i 2016, der han sa at nordmenn «er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes». For noen kritikere var talen for liberalt utflytende. Hvis alle er norske, er vel ingen norske? Men denne lesningen er misforstått. Talen var ikke et innlegg i innvandrings- eller integreringsdebatten; bare noen få måneder tidligere hadde kongen uttalt at Europa ikke kan ta imot hele Afrika, også det til kritikk fra noen. Kongen var ikke woke – han var konkret: Alt dette finnes i Norge; alle disse menneskene har ham til konge. Talen i Dronningparken etablerte kongen som også minoritetenes konge – og derigjennom styrket den også deres tilknytning til det norske politiske prosjektet.

Talen ble avsluttet slik: «Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss. Når vi synger ‘Ja vi elsker dette landet’, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk. Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet. At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett.»

En tale er ikke nok til å skape ett folk, og erstatter ikke innvandringspolitikk og nasjonsbygging. Men det første skrittet i nasjonal integrering er tilhørighet; og kongen ga utvilsomt sitt bidrag til å gjøre det lettere for mange å føle nettopp det.

Underveis

De siste par årene har det vært mange kontroverser knyttet til kongehuset og kongefamilien: Prinsesse Märtha Louise og Durek Verretts bryllup og Netflix-serie, rettssaken mot Marius Borg Høiby og spørsmålene om daværende kronprinsesse Mette-Marits vennskap med Jeffrey Epstein. Summen av dette er byrder kongen burde sluppet, men som han likevel syntes å bære uten å merkes ved det. Han var, eller ble, trygg i seg selv og i sin rolle. Samtidig fikk han se at også hans sønn hadde rygg til å tåle et slikt press.

De ulike kontroversene påvirket i liten grad folkets forhold til kongen. For kongen var noe for nesten alle i Norge, som går langt forbi de alle kontroverser: Han har vært med oss siden lenge før de fleste av oss ble født, og Kongens liv – fra Washington, til ekteskap med nye normer, til OL på Lillehammer og 22. juli – har også vært nasjonens liv. Han har vært overalt, og har for hundretusener av nordmenn som har møtt ham, representert et personlig møte med den norske nasjonalstaten. Og han har, som sin far og bestefar, bidratt til å inkludere nye grupper i det nasjonsprosjektet. Det er en stor politisk, men også upolitisk gjerning.

Det var planlagt at kongeparet i høst skulle besøke de fire siste kommunene som gjenstår før alle landets kommuner har fått offisielt kongelig besøk: Rindal og Høylandet i Trøndelag og Siljan og Nissedal i Telemark. På et vis er det trist at det ikke blir noe av. Men det er også egentlig litt fint: kong Haralds gjerning var aldri ferdig. Den var hele tiden underveis. Slik det norske monarkiet er underveis. Og derfor er jeg også sikker på at Norges konge de nærmeste årene kommer til å besøke Nissedal og Høylandet. Og riste mange hender.

Leve kongen!